|
Av Ole Texmo
Oslo - sfm.no. Publisert
21.01.2008. (Med enerett Samfunnsmagasinet)
En bærende ide i denne artikkelserien er at problemene
barnevernets virksomhet fører med seg ikke nødvendigvis skyldes
udugelige foreldre, men heller kan identifiseres som produkter av
barnevernets egen sviktende kompetanse, vurderingsevne og
holdninger. Manglende respekt for den biologiske kjernefamilie
gjenfinnes på alle plan, likeledes mangelfull evne og vilje til å
dokumentere hvordan og hvorfor barnevernets prioriteringer er til
barnets beste. Mediene er systemvennlige og stiller ikke spørsmål
ved rett og forvaltningspraksis, langt mindre systembetingelser som
saksadgang og prøvelsesrett. Det mangler metodisk etterprøvbar
kunnskap. Ankemulighetene i rettsapparatet er begrenset i nyrevidert
lov.
Opplysninger uten gjenstand for innsyn
Det finnes nok av enkeltskjebner blant foreldre og barn som tyder på
at barnevernets inngrep og overgrep ikke har vært til deres beste.
Summerer vi opp denne erfaringen kan vi i kombinasjon med nærlesning
av barnevernernes egen faglitteratur identifisere en del holdninger
og respektløshet blant toneangivende fagfolk. I denne artikkelen tar
vi for oss sider ved prosessene i Fy-nemnd og rettsapparat. For
oversiktens skyld gjentar vi noen enkle forhold om hva slike saker
dreier seg om. Tvistegjenstander er som regel spørsmål om
omsorgsovertakelse eller tilbakeføring av omsorg (bvl §§ 4-12 eller
4-21), samværsrett for foreldre og besteforeldre (bvl § 4-19) og
fratakelse av restkompetansen under foreldreansvaret (bvl § 4-20) i
tilfeller av ønske om adopsjon fra myndighetenes side.
Tvistetemaer er oftest
omsorgsevne i vid forstand og mer spesifikt evne til å se barnas
behov. Måten slike temaer, f. eks også samarbeidsevne med
barnevernet, blir formulert på, gir oftest uttrykk for store
forskjeller i styrkeforholdet mellom partene. Det er barnevernet som
bestemmer om en sak skal reises for Fy-nemnda i førsteinstans og
hvilke tvistegjenstander som skal prøves. Saksforberedelse og
prioritert utredning i forkant av sak for Fy-nemnda viser store
forskjeller i styrkeforholdet. Barnevernet kan sitte på
”opplysninger” slik de hevder, uten at disse blir gjenstand for
innsyn. Forvaltningsloven og sosialtjenesteloven regulerer
barnevernets arbeid før det eventuelt blir sak. Når en sak kommer
til Fy-nemnda kan mange av premissene være lagt, også plasseringen
av barn i henhold til akuttvedtak.
Kan sile
info hos systemtro partsrepresentanter
Overprøving av slike vedtak skjer ikke ved at Fyn-nemnd og domstol
behandler partene på like vilkår. Foreldrenes rett til advokat
begrenses av barnevernets egne hensyn til å skjule vesentlig
informasjon. Foreldre som står i fare for å miste sine barn, som
kanskje under lengre tid har levd under trusselen om
omsorgsovertakelse, har ikke uten videre rett til å være
representert av advokat på det offentliges bekostning. Betaler de
sine egne advokater kan barnevernet sile informasjon avhengig av
hvor systemtro foreldrenes partsrepresentanter viser seg. Tiden er
en viktig faktor, særlig i saker hvor barna allerede er tatt og
plassert i fosterhjem eller beredskapshjem. Mulighet til å fremlegge
alternativ saksopplysning og beviser som går imot barnevernets
fremstilling blir oftest sterkt begrenset. Rettssikkerhet er ingen
selvfølge.
Skjevhet i styrkeforholdet
med barnevernet som den opplagt sterkeste part i tvist mellom
foreldre og det offentlige, har betydning for hvordan
forutinntattheten preger saksforberedelse og tilretteleggelse.
Rettens profesjonelle aktører later ikke til å ta dette forhold i
betraktning, f. eks med tanke på å kompensere når foreldre ber om
uavhengige sakkyndige og vil fremlegge sine egne beviser. Studerer
man faglitteraturen som omtaler forvaltningsavgjørelser og rettslige
prosesser er dette perspektivet totalt fraværende. Det er som om man
tar for gitt at når barnevernet griper inn er det alltid berettiget.
Denne grunnholdningen virker ødeleggende på prosessene og
undergraver tilliten til rettssikkerheten. En av gjengangerne i
barnevern- og barnefordelingssakene som nå bygger opp sin akademiske
posisjon som doktorgradsstipendiat med ”fra konflikt til forsoning”
som mantra, er sakkyndig psykolog Knut Rønbeck.
- Tvang til
underkastelse
I en artikkel fra Tidsskrift for Familierett, arverett og
barnevernrettslige spørsmål nr 3/2007, kalt ”Megling i
barnevernsaker for tingretten. Presentasjon av resultatene fra et
forsøkprosjekt” (s186-195) skriver Rønbeck sammen med et par
dommere fra Indre Follo tingrett om fortreffelighetene med sine
meklingsfremstøt for å få den svake part til å inngå avtale med
barnevernet slik at saken kan heves. I teknisk forstand er det ikke
her snakk om forlik, slik forutsetningsvis likeverdige parter i
barnefordelingssaker kan inngå på et hvilket som helst stadium i
prosessen, men tvang til underkastelse når foreldre har innsett at
de må gi seg for overmakten. Psykolog Knut Rønbecks holdninger er et
studium verdt. Til skrekk og advarsel gjengir vi noen sekvenser fra
artikkelen som selvsagt presenterer funnene som ensidig vellykkede,
men ikke sier noe om hvilket press foreldrene har vært utsatt for.
”Vår argumentasjon tar
sitt utgangspunkt i at det er vesentlig for barn å få vokse opp
under trygge og forutsigbare forhold, og at de barna det her er
snakk om, har opplevd det motsatte, hvilket er årsaken til at de er
tatt under offentlig omsorg”. Slik undergraver den sakkyndige
som nå skal opptre som mekler mellom partene, sin uavhengighet ved å
konkludere med hensyn til sentrale tvistetemaer og vurdering av
bevismidler. Merk også at det argumenteres for holdninger, ikke
presenteres funn. Videre uttrykkes det slik bekymring: ”Slike
prosesser representerer dessuten en betydelig påkjenning og slitasje
for fosterforeldre som må gjennom repeterende utredninger og ofte må
møte som vitner i retten”. Som forsker må imidlertid
stipendiaten se en sak fra flere sider:
- Foreldre
vet ikke sitt eget beste...
”I tillegg er disse sakene vanligvis også en stor belastning for
biologiske foreldre ved at deres tilkortkommenhet og inkompetanse
utbroderes i en rettslig prosess”. Dette gjennomgående
nedlatende synet på biologiske foreldre preger artikkelen; en
ovenfra-og-nedad holdning som sier at foreldre ikke vet sitt eget
beste, langt mindre hva som er bra for barna. Rønbeck tester ikke
sine hypoteser på metodisk forskervis, slik han forsøker å gi
inntrykk av. Alternative forklaringer får ikke plass i artikkelen
som er full av selvforsikringer og selvmotsigelser. Foreldrenes
opplevelser av krenkelser nevnes flere ganger, både som årsak og
motiv til prosessene, som nødvendighet fra barnevernet, og som
hinder for samarbeidsløsninger.
Like forbannet forutsetter
Rønbeck at Follo-modellen som han selv har utviklet og forskuttert
vellykketheten av, gjennom sine innsnevringer og brutale
administrering med ris bak speilet hvis ikke foreldrene underkaster
seg fagfolkene ”representerer en invitasjon til et respektfullt
samarbeid mellom foreldre og barnevern, og (hold dere fast kjære
lesere) gi foreldrene tilbake selvrespekt”. Relevansen av
erfaringer fra barnefordelingssaker dokumenteres aldri. Heller ikke
på hvilken måte sakstypene kan sammenlignes for likheter og
forskjeller, eller med tanke på rettsmidler, saksadgang og
prøvelsesrett. Slik flerdobles feilene. Stipendiat Knut Rønbeck skal
etter planen forsvare sin doktorgrad om kort tid. Da bør han få pes
fra foreldre som har erfart hva krenkelser satt i system innebærer
for effekten av rettsprosesser. |
