Av Ole Texmo
Oslo - sfm.no. Publisert
. (Med enerett Samfunnsmagasinet)
Hvor ofte har vi ikke hørt og lest myndigheter og politikere
si: ”vi kan ikke gå inn i enkeltsaker”. Som om hensikten var
å kreve at myndigheter og personer uten formell kompetanse og
partsstatus skulle gripe direkte inn. Politikere og byråkrater som
velger denne avvergestrategien signaliserer i realiteten at de ikke
vil vite om visse saker. Dermed unngår de også å skaffe seg
kunnskaper om hvordan systemet fungerer for foreldre og barn. I krav
og forventninger om engasjement ligger også muligheten for at
myndigheter og politikere som gir lovene kan lære av erfaring.
Samtidig ser vi at politikere stadig vekk griper inn overfor rett og
forvaltning når det passer deres populistiske hensikter. Konsekvente
har de aldri vært.
Advokatenes sviktende evne og vilje
Kan man i stedet gå inn i ”fellessaker”? Selvsagt ikke. Uten
kjennskap til enkeltsaker med tanke på både likheter og forskjeller
enkeltsaker i mellom, kan man ikke bygge opp systematisert kunnskap
og viten med tilhørende kategorier og kriterier for hvordan de ulike
momentene sorteres. Heller ikke fremtredende rettsvitenskapsfolk vil
”gå inn i enkeltsaker” for å lære om rettstilstanden på mer nyansert
vis. På det hold leser man Norsk Rettstidende (Rt) hvor Høyesteretts
avgjørelser publiseres. Det er først når man har oversikt over en
viss mengde av saker, har sortert de ulike nivåene av bevistemaer,
tvistepunkter og metodiske tilnærminger til saksopplysning,
vurdering og beslutningsstrategier, at man kan påberope seg
kunnskap. Dette kravet gjelder dessverre ikke for fagfolkene
systemet anliter seg på.
Et strukturtrekk ved
barnevernets behandling av sak og parter er den gjennomgående
negative personfokuseringen hvor man på inkvisitorisk vis leter
etter feil og stresser forelderen slik at lav frustrasjonstoleranse
og andre psyko-dignostiserende beskrivelser kan underbygge
barnevernets inngripen. Bruken av sakkyndige til disse formål er
instituert, likeledes den systemlojalitet som er en mer
grunnleggende kompetanse hos sakkyndige enn relevant
utredningskompetanse og kunnskap om mennesker i pressede
situasjoner. Et annet fellestrekk er advokatenes sviktende evne og
vilje til å representere foreldrenes interesser. Juristen Herman
Berge (2004) foretok en undersøkelse av psykolog Anne
Poulsson og hennes engasjement som sakkyndig i ulike roller, og fant
ut at i samtlige saker favoriserte hun barnevernet:
http://www.barnasrett.no/Artikler/sakkyndige_i_barnevernets_tjenes.htm
Hever seg
glatt over politiet
Sammen med psykologer som Knut Rønbeck, Fredrikke Lynum, Karen
Hassel, Inger Lise Kvaale, Kjell Hagen, Berte-Lise Trygstad m.fl.,
brukes Anne Poulsson ikke sjelden når barnevern og rettsapparat
ønsker et bestemt saksutfall i systemets favør. I en konkret
barnevernsak som er til behandling for tiden ble Anne Poulsson
oppnevnt for å bearbeide en mor av utenlandsk opprinnelse med tanke
på at denne moren, som det ellers ikke var noe å utsette på, skulle
ta avstand fra sin norske mann som psykolog Kjell Hagen i en
tidligere barnefordelingssak hadde stemplet som ”asosial pedofil
psykopat” og seksualovergriper. Politiet hadde henlagt
beskyldingene som ”intet straffbart forhold bevist”, men
slikt hever barnevernet og deres lakeier seg glatt over.
Anne Poulssons oppgave var
ikke bare å løpe barnevernets ærende, med et oppdrag hvor hun
gjennomgående vekslet mellom ulike roller til stor frustrasjon for
moren. Psykolog Anne Poulssons oppgave var også å legitimere kollega
Kjell Hagens påstander, om enn fordekt som et forsøk på å få moren
til å ”innse” at hun måtte verne om seg selv og sitt barn. Morens
advokat Geir Hovland har ikke vært på høyden. Han har verken villet
gjennomskue barnevernets strategier, eller representere sin klients
interesser i opprettholde sitt ekteskap. Til slutt måtte moren
motvillig resignere, og etter press fra barnevern, sakkyndig Anne
Poulsson og advokat Geir Hovland gå med på å skille seg. Ingen har
vært interessert i å finne ut om påstandene om de seksuelle
overgrepene er sanne eller falske. Verken moren eller hennes mann
(fra nå av eks-mann) kan diskrediteres for manglende omsorgsevne.
Mangel på
metodisk tilnærming
Prestisjesaker fins det mange av. I nevnte sak drev barnevernet med
kontroll og overvåking i over et år, med uanmeldte husbesøk og
press fra sakkyndig Anne Poulsson. Enkeltsaker og sakskomplekser er
imidlertid både like og forskjellige. Det gjelder derfor å definere
de relevante likhetene og forskjellene for å kunne identifisere
fellestrekk. Advokater som gir seg ut for å tale foreldrenes sak,
men som i realiteten er mest interessert i å holde seg inne med
barnevernet, er ikke uvanlig. Geir Hovland er ikke noe særtilfelle,
blant andre fremtredende advokater på feltet nevner vi Knut Lindboe
og Rikke Lassen. Barnevernets egen prestisje når de først kommer
galt av sted er et særtrekk; de sakkyndiges eget maktbehov et annet.
Mangel på metodisk tilnærming og påvisbar omsorgssvikt er felles for
mange bevissituasjoner; for både fylkesnemnd og rettsapparatets
avgjørelser gjelder mangel på begreper om dømmekraft.
Forholdet mellom det kjente
og det ukjente er viktig for å kunne bestemme et tilfelle, likeledes
forholdet mellom det enkelte og det allmenne. Dette er dømmekraft
som begrep og anvendelse. For å kunne si noe om et tilfelle er
typisk, normalt eller vanlig forekommende trenger man kunnskaper om
helheten, også med tanke på normale reaksjonsmåter innenfor en
variasjonsbredde tilgjengelig som ettersporbar og etterprøvbar
kunnskap. På disse områdene bløffer psykologene. Foreldre som
reagerer med vantro og frustrasjon når de utsettes for barnevernets
trussel om omorgsovertakelse, opptrer normalt. Men hos psykologer
uten respekt for mennesker og kunnskap er det tale om
selvoppfyllende stereotyper; som effekter av fagfolkenes egen
forutinntatthet og tilrettelegging. Årsak og virkning blandes
sammen.
"Fredrikstad-saken"
Et typisk trekk ved mange barnevernsaker er at man ikke bryr seg om
barna og metodiske tilnærminger som kan påvise eventuell
omsorgssvikt. Nytter det å kjempe mot denne galskapen? Selvsagt. Det
har vi også eksempler på. I en sak kalt ”Fredrikstadsaken”
fikk jeg forelagt flere sakkyndigrapporter til vurdering og laget et
notat som foreldrenes advokat etter hvert lærte seg å bruke slik at
foreldrene fikk beholde tre av barna, og den sakkyndige, psykolog
Bjørn Roald Larsen, fik pes for mangelfullt sakkyndigarbeide.
Påvisninger av metodefeil er ingen stor kunst, men krever en viss
systematikk. Notatet skilte mellom Fakta og Vurdering; Kvantitet og
Kvalitet, Premiss og Konklusjon, og mellom Forskjell og Likhet:
http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/texfiles_bv_fredrikstadsaken_psykBRL.htm
Sammenligning er et viktig
metodekriterium. Ingen saker og personer er helt like. Det samme
gjelder situasjoner og personrelasjoner som kan forandre seg over
tid, slik barnevern og rettsapparat vet å spille på med sine
tilpassede argumentative strategier. For å kunne arbeide systematisk
med barnevernsaker trenger man metodiske verktøy og kriterier som
målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Hvis erfaring basert
på skille mellom like og ulike typetilfeller tilsier at det nytter å
fighte mot galskapen med ryddige midler og godt skodde advokater som
taler foreldrenes sak, er dette viktig å formidle og nyttiggjøre seg
av.
Spiller på
frykt hos foreldrene
I en sak vi kan kalle ”Stavangersaken” tok foreldrene kontakt
med barnevernet for støtte og avlastning i en vanskelig situasjon.
Barnevernet tok barna, men foreldrene ga seg ikke, tok kontakt med
TV2, og vant i tingretten som påla barnevernet å gi foreldrene den
hjelp og støtte de hadde krav på. Dommen ble ikke anket. Så enkelt
som dette er det selvsagt ikke i alle saker. Barnevernet spiller på
frykt hos foreldrene og vinner ofte på det. Men de foreldrene som
velger å fighte har etter min vurdering (les: dømmekraft) av de
mange saker jeg har fulgt på til dels veldig nært hold kommet
vesentlig bedre ut. Noen får beholde barna, og foreldrene beholder
også sin selvrespekt. I motsatt fall, ved å gi etter for
barnevernets splitt og hersk, blir foreldrene ikke sjelden
demoralisert, og barnevernet vinner dermed på alle punkter.
Barnevern er på mange måter
psykopati satt i system. De mest kyniske systemaktørene blant
sakkyndige og advokater vet dette og bidrar enten aktivt eller
passivt til å opprettholde barnevernets makt og prestisje, og dermed
sine egne markedsandeler og posisjoner. Klientsystemet har derfor
mye å lære om hvilke folk man skal styre unna, gitt at man har
muligheten. Den moren vi omtaler i en pågående sak har etter hvert
ikke hatt noe valg, slik saken ble tilrettelagt og utviklet seg. Men
andre foreldre kan lære. I ”Fredrikstadsaken” kjørte
foreldrene et eget løp med internettpublisering av tegneserier fra
møte med sakkyndig, fy-nemnd og rett, og vant delvis på sin
strategi. Å konfrontere systemovergriperne direkte kan medføre
risiko for sanksjoner og forverring, men lønner seg på kortere og
lengre sikt. |