Av Ole Texmo
Oslo - sfm.no. Publisert
04.02.2008. (Med enerett Samfunnsmagasinet)
NRKs helsemagasin PULS sendes mandager i beste sendetid.
21.01.08 kom følgende intro fra programleder Helene Sandvig til et
innslag om barnevernets tilkortkommenhet: ”Barnevernet er en etat
som har fått mye kjeft. I kveld skal vi fortelle en annen historie.
Den skal handle om barn som trenger hjelp fra barnevernet, men som
ikke får det”. Enkelt språk; enkel kjensgjerning. Men stemmer
denne fremstillingen med virkeligheten? Stemmer fremstillingen med
omfang, vinkling og fokus på barnevernets virksomhet fra medias
side? Fra NRK, den mektigste aktøren med de mest virkningsfulle
virkemidler til rådighet, spres det prime time en type usannhet
medias egen ensidighet er den første til å dokumentere.
Propagandaapparatets ensidighet
Det inntrykk innslaget 21.01.08 er ment å skape er at foreldre som
blir gjenstand for barnevernets interesse har så stor makt at de
rett og slett kan forhindre barnevernet i å ”hjelpe” barna deres
hvis foreldrene mener slik hjelp ikke er nødvendig. Det er den samme
visen: Mange barn lider og barn får ikke hjelp. Og det samme
refrenget: Medias oppgave er å avdekke barnevernets tilkortkommenhet
overfor alle barna de ønsker å hjelpe. I programmet er stipendiat
Elisabeth Gording Stang intervjuet som faglig alibi. Hun har nylig
begått en doktorgrad om dette temaet, men i programmet sies det
intet om stipendiatens metoder og hvordan ”funnene” kan etterprøves.
Jeg oppsøkte det juridiske fakultetsbibliotek for å sjekke
metodeforutsetningene bl.a. Slik jobber ikke media, og
fremstillingene blir deretter.
Propagandaapparatets
ensidighet bygger på manglende evne til å stille grunnleggende
spørsmål ved barnevernets faglige legitimitet, f. eks hvordan man
dokumenterer sine antagelser utover mytemakeriet. Media søker ikke
alternative kilder og reflekterer i sjelden grad over forholdet
mellom makt og omsorg. I NRK-innslaget 21.01.08 kommer det ingen
motforestillinger mot oppfatningen om at foreldrene har makt til å
stoppe barnevernet hvis dette ønsker intervensjon. Men i en
nettdebatt i Dagbladet uken etter kom det frem atskillig mer
nyanserte synspunkter, både på mediefremstillinger og på
sannsynligheten i budskapet NRK formidlet. Innslag om at barnevernet
må gripe inn oftere forekommer titt, likeledes oppslag om at flere
må melde fra. Oppfordring til angiveri er offisiell politikk. Også
for media.
Selvbeskyttelsesvåpen nr. 1. Taushetsplikten.
Med Internett oppstod muligheter for alternative måter å formidle
hva som skjer i samfunnet. Informasjonsmonopolet til de etablerte
systemvennlige mediene er brutt. Kritikk av barnevernets virksomhet,
ofte basert på selvopplevde historier, formidler andre
virkeligheter. På hjemmesider for enkeltpersoner og merogmindre
organiserte sammenslutninger formidles artikkelserier som denne,
casebeskriveler fra enkeltsaker som dokumenterer barnevernets
herjinger, og det har vokst frem ulike svartelister over personer
som oppfattes som farlige for barn og familie. Når Aftenposten og
andre riksmedier viser bilder av smilende fosterbarn med navn og det
hele, holder Datatilsynet kjeft. Ingen fare ved eksponering. Men når
ubrukelige fagfolk navngies og listeføres bruker Datatilsynet
krefter for å finne ut om det kan forbys.
På begynnelsen av 90-tallet
fantes det tilløp til kritiske reportasjer om barnevernet sett også
fra foreldrenes side. Men en del medier brente seg eller de fikk
smekk på fingrene for manglende systemlojalitet. Et kildeproblem var
og er opplagt barnevernets selvbeskyttelsesvåpen nr 1:
taushetsplikten. Gjennom henvisning til denne kan barnevernet dekke
over sine egne systemfeil, hovedsakelig mangel på dokumentasjon med
sviktende vurdering som følge. I kjent stil skyves barna foran.
Samtidig kan det spres myter som Kari Killen – syndromet: at hvert
fjerde norske barn lider av grov og alvorlig omsorgssvikt. Men
foredrene som utsettes for barnevernets oppmerksomhet har ikke
taushetsplikt, selv om advokat Rikke Lassen i sin villfarelse (?)
mener noe annet.
Etablerte
medier har sviktet
Medias vinklinger i oppslag om barnevern kan i en del tilfeller
kalles sosialpornografi. Vi får lidelseshistorier i kjapp
kombinasjon med oppgradert idyll. Ikke et ord om at slike
mediafremstillinger er deler av et system som jevnlig smører media
med kildeukritiske reportasjer uten motforestillinger fra berørte
biologiske foreldre. Når klientsamfunnet nå har begynt å røre på
seg, er det som en reaksjon på at de etablerte mediene har sviktet.
Av størst betydning så langt har listing av fagpersoner et
merogmindre organisert foreldrenettverk har bygd opp, fått mest
oppmerksomhet – både innad og utad. Flere større reportasjer i NRK
og VG bl.a. har handlet om hvor felt fagpersoner som er svartelistet
har det. Hittil har ingen medier laget innslag om hvordan foreldre
som mister sine barn har det og tar det.
Internet gir muligheter for
å lage opprop og kampanjer som ellers ikke ville bli kjent.
Svartelistene har hatt stor betydning som motmaktmiddel.
Internetpublisering når langt og spres i stort omfang.
Kommunikasjonen i motkulturene er mer effektiv enten det gjelder
utveksling av informasjon om enkeltsaker og profesjonelle aktører
man skal holde seg unna hvis man kan, eller tips om artikler og
nettdebatter. De etablerte medienes desinformasjon blir utfordret
som aldri før. Motkulturene gir også mulighet til å publisere
artikler som går fremtredende fagfolk etter i sømmene. Nylig kreert
doktor juris Elisabeth Gording Stang kan risikere at hennes
akademiske arbeide blir plukket fra hverandre i den frie og
uavhengige internetoffentligheten når hun ikke lenger er beskyttet
av NRK eller Aftenposten.
Ikke
avhengige av systemvennlige medier
Da vil de systembeskyttede fagfolkene med og uten dr. grader, i
likhet med de etablerte mediene, før eller senere bli underkastet
kritikk som mer gjennomført tar for seg metodiske spørsmål som
utvalg og representativitet. Både for undersøkelsene som gir mytene
belegg, og for mediaoppslagene. At brukernettverkene og motkulturen
ikke er avhengige av systemvennlige medier som NRK, men skaper sine
egne nyheter og informasjonskanaler på nettby, facebook og på
diverse nettsteder som Samfunnsmagasinet,
BarnasRett og
Forum for Menn og Omsorg,
gjør motmakten reell og skaper berettiget frykt hos fagfolkene.
Frykt for at deres umenneskeligheter vil bli avdekket. Opplysninger
om systemovergrep kan ligge på nett til evig tid. Her er ingen
foreldelse. Og ingen lukket rett.
Når disse ord
skrives (månedsskiftet jan/feb 2008) pågår en spesiell sak vi kaller
Plakat-saken. Et foreldrepar fra
Mosjøen er tiltalt for å angivelig å ha sjikanert ansatte i
barnevernet ved å henge opp plakater med opplysninger om ansatte. Av
mediaoppslagene i nettavisene fremgår at saken vil få stor
prinsipiell betydning også utover landets grenser. Barnefaren sier
han vil ha revansj etter 20 års trakassering fra barnevernet, og at
han har gått bevisst inn for å pådra seg en anmeldelse. Grunnlaget
for rettssaken er mildest talt syltynt. Dette handler om mer enn de
juridiske prinsippene for grenseoppgangen for ytringsfriheten.
Vesentlig handler den om hvor langt et system kan gå før deres egen
virksomhet slår tilbake. Uansett hva retten dømmer for eller mot
foreldrenes motmaktstrategi, vil trykket øke. Strasbourg venter. |