Av Ole Texmo
Oslo - sfm.no. Publisert
. (Med enerett Samfunnsmagasinet)
La oss starte med et
eksempel tatt ikke helt ut av luften: Mor og far får
samlivsproblemer, tidsklemme, krangling og gjensidige beskyldninger
om sjalusi og utroskap: de vanlige greiene. Konfliktnivået er såkalt
høyt, men det er i utgangspunktet ingen egentlig vold eller
omsorgssvikt å snakke om. Et turbulent samliv med brudd som resultat
for to personer som ikke finner ut hvorfor og hvordan de ikke passer
sammen. Barna er uskyldige tredjeparter som i utgangspunktet ikke
diskriminerer mellom foreldrene. I vårt eksempel er foreldrene ikke
mer uforlikte enn at de burde kunne bli enige om en tillempet
likedelt omsorgsordning.
I tur og orden
vil foreldrene hver for seg og samlet møte fagfolk som mener at barn
har kun en psykologisk forelder og at foreldre er utbyttbare
ressurser for barna. Verken mor eller far ønsker å være annenrangs -
overfor ekspartner eller barna. Samfunnet vil ikke anerkjenne begge
som likeverdige omsorgsressurser, dermed spilles de ut mot
hverandre. Oppildnet av mediefokus og dårlige rådgivere vil mor
posisjonere seg i en forestående rettslig prosess om barnefordeling,
og fremsetter mer og mindre bevisst påstander om at faren har
forgrepet seg seksuelt på barna, i alle fall har hun en mistanke.
Faren på sin side har oppfattet at skal han vinne kampen om barna,
må han sverte moren. Han kontakter barnevernet med
bekymringsmelding.
Bevisst holdning til feilinformering
Barnevernets virksomhet reguleres av forvaltningsloven og
sosialtjenesteloven. Foreldre som kommer i kontakt med barnevernet
blir ikke opplyst om sine rettigheter, f. eks muligheter til
dokumentinnsyn og klageadgang, enten kontakten er frivillig eller
ufrivillig. Vi trenger ikke konstruere eksempler for å hevde at
barnevernets forvaltningskultur tilsier en bevisst holdning til å
feilinformere sine klienter om rettigheter. Når og hvis en
barnevernsak havner i retten, reguleres den av sivilprosessreglene i
tvistemålsloven. Når advokaten tar saken, tar han også saken fra
klienten. Barnevern, Fylkesnemnd og domstol er psykonomene og
juristenes vernede bedrifter. Lekfolk som ypper seg her risikerer
mer enn de i utgangspunktet er beskyldt for.
Straffelovens
system er omfattende og langt mer utviklet og differensiert enn for
de sivilsakstypene vi forholder oss til. I likhet med barnevernloven
er det imidlertid samfunnets behov for å beskytte enkeltindividet
mot overgrep fra andre enkeltindivider som er straffelovens
hovedanliggende, sammen med straffeforfølgelse, til en viss grad
rehabilitering og kriminalomsorg. Barnelovsystemet har ingen
tilsvarende institutter som ivaretar oppfølging. Barnevernloven er
sammen med sosialtjenesteloven rammeverk for ulike tiltak, kan
forlenge umyndighetsalder (til 23 år), og står i mange tilfeller
over annen sivillovgivning og fungerer som stat-i-staten, også
sammenholdt med politiets nedslagsfelt. Godkjent ransakingsordre fra
domstolen eller kjennelse på tvangsfullbyrdelse fra namsmannen hever
barnevernet seg over. Legalitetsprinsippet settes ut av spill.
Straffelovens forbud mot ulovlig omsorgsunndragelse (strl § 216) ser
ikke ut til å gjelde for barnevernets herjinger.
Ulike terskler for beviskrav
Lovene er opplagt i konflikt, ulikt innrettet som de er med ulik
anvendelse og sanksjonering. For barnefordeling gjelder det
avtalefrihet mellom foreldrene, dvs de kan fritt avtale å praktisere
hvilken omsorgs- og samværsordning som helst. Men hvis de av ulike
trivielle, strukturelle, økonomiske eller også personlige grunner
ikke blir enige, har de ikke lenger råderett over tviste- og
bevisgjenstandene når de kommer i retten.
Her er nemlig sakene indispositive. Juristene overlater mye av
ansvaret til de sakkyndige. Skillet mellom standarden ”barnets
beste” i de to sakstypene er uklart: omsorgssvikt etter
barnevernloven er også en åpen og passe løs betegnelse. Konfliktnivå
og samarbeidsevne er lempelige begrepsstørrelser som kan anpasses
systemets rettferdiggjørende strategier.
Foreldre som
tar skilsmissekranglene med seg inn i rett og forvaltning vet oftest
ikke hva de begir seg inn på. En mor som i vårt eksempel blir avvist
av et politi som har nok å gjøre ellers, kan forsynes med en
”henlagt etter bevisets stilling”. Sammen med samfunnets hysteriske
rop om store mørketall for uavdekkede overgrep, kan mor fortsatt
bruke påstanden mot far. Fordi de ulike lovsystemene har ulike
terskler for beviskrav, vil volds-, overgreps- og
omsorgssviktpåstander fra partene respektive kunne leve videre selv
om politi og kan hende også barnevern vet at påstandene er falske og
strategisk motiverte. Blir konfliktnivået høyt nok, er dette i seg
selv grunn for bekymring, slik psykonomene resonnerer. Tiden lager
alle sår. Status quo er ofte systemets oppfyllelse for å begrunne en
uriktig avgjørelse i førsteinstans
Kamuflert systemhensyn
Forskyvning av begrunnelser og vektlegging er trekk ved systemets
håndtering. Manglende vilje til tvungent uhjemlet samarbeide med
fagfolk kan betraktes som omsorgssvikt. De egentlige
omsorgsvurderingene kan administreres vekk, faktagrunnlaget
innordnes juridiske resonnementer som ikke behøver være logiske
eller vitenskapelig fundert. En frikjennelse i straffesak, gitt at
det har kommet så langt, er null verdt når beviskravene lempes i
sivilsaker. Dette momentet utnyttes selvsagt, både av systemets
aktører, vitner og foreldreparter som lar seg demoralisere.
Grunnleggende omsorgshensyn man skulle tro var innbegrepet i
”barnets beste” kan erstattes med kamuflerte systemhensyn. Makta
rår. Jussen er bevisst uklar. Samvær og foreldreansvar har annet
innhold i barnevernsaker tiltross for at barneloven ligger i bånn.
Kompetansesvikten når det gjelder utredning og kartlegging av
utsagn, omsorgsbetingelser og utviklingshistorie, er grunnleggende
både i barnevern- og barnefordelingsaker. Nå skal en ordning kalt
Follo-modellen, designet av psykolog Knut Rønbeck, anvendes også på
barnevernsaker etter at den er utprøvd på barnefordelingsaker. Slik
praksis med utpreget press til å inngå forlik glatter over at
styrkeforholdet mellom partene i en barnevernsak er helt annerledes
ujevnt enn i en barnefordelingsak. Når det offentlige er part i en
sak har det et stort apparat til rådighet, sakkyndige og det hele.
Lærdommen fra barnelovsaker er heller ikke dokumentert til å kunne
overføres restløst. I svært mange saker er det alenemødre som må
kjempe en fortvilt kamp mot et mangehodet troll av et
forvaltningsmonster.
Uhjemlet forvaltningskultur
I vårt eksempel kan vi tenke oss at faren får såpass gehør fra
barnevernet at han opprettholder kontakten og får næring til hvordan
han skal utmanøvrere moren. Barnevernet på sin side er kjent med
påstandene om at faren skal ha forgrepet seg på sine barn og driver
sitt eget spill hvor de gradvis bearbeider far til å akseptere deres
vilkår hvis barna ikke skal bli tatt fra foreldrene. Barnevernet kan
i en slik situasjon – uten at saken har noe saksnr, det er jo en sak
etter barneloven vil psykonomen si – spille far og mor ut mot
hverandre. Selv om politiet har henlagt overgrepsanmeldelse, endog
som ”intet straffbart forhold bevist”, er bevisvurdering spilt ut
over sidelinjen av barnevernets uhjemlede forvaltningskultur. Her er
makten over situasjonen og foreldrenes handlingsvalg viktigere enn å
sikre barna deres omsorgsbetingelser med tilgjengelige biologiske
foreldre fri fra usaklig forfølgelse fra offentlige myndigheter.
|