SERIE DEL NR. 1.

 

 

ANNONSER ABOUT US OM OSS KONTAKT STØTT OSS MENINGER SERIER SAKER I FOKUS
 
INDEKS DEL 1 DEL 2 DEL 3 DEL 4 DEL 5 DEL 6 DEL 7 DEL 8 DEL 9 DEL 10

Mannen som ville gjøre seg interessant

Asker. 1.5.2015

Av Ole Texmo

Når dette skrives, i annen halvdel av april 2015, blir Sture Bergwall en fri mann, tvangsbehandlingen opphører endelig i disse dager. Bedre kjent som Thomas Quick, fra 20 år siden kjent som Nordens største seriemorder, og i tur og orden først dømt for til sammen 8 mord, senere frikjent for de samme, selve innbegrepet av Sverige største rettsskandale uansett hvordan man snur og vender på sakene. Omtrent samtidig utkommer et forsvarsskrift fra Justitiekansler Gøran Lambertz ut i bokform. Lambertz har med støtte fra sentrale fagpersoner som sjefsåklagare Christer van der Quast, etterforsker Seppo Penttinen, psykiater Birgitta Ståhle, og ikke minst psykolog Sven Åke Christiansson, hevdet at Thomas Quick var skyldig, at bevisføringen mot ham holdt vann, og at gjenopptakelseskampanje og prosessene som førte til frifinnelsene er den egentlige skandalen.

Noen ristet på hodet

I Sverige er dette hot stuff for tiden, mediene omtaler Quick-saken, som jeg for enkelhets skyld kaller hele skandalen, som en viktig begivenhet. Ettersom Quick også ble dømt og senere frifunnet for mordene på 3 norske jenter/kvinner, skulle man kanskje tro at også norske medier ville være interessert i det som nå skjer: noen sentrale fagpersoner har opplagt prestisje de av logiske og yrkesmessige grunner vil kjempe for. Det er ingen komplisert psykologi i dette fenomen. Sture Bergwall tok tilbake sitt opprinnelige navn da han sluttet å tilstå mord han umulig kunne ha begått, totalt dreide det seg om 40-50 talls mord og forsvinninger han angivelig stod bak. Flere av de forsvunnede dukket senere opp i live mens Quick fortsatte å erkjenne uoppklarte mord.  Noen ristet på hodet, men mange nok valgte å stole på at bearbeidingen av Quick var forsvarlig, faglig og etisk, juridisk og rettslig.

Etter at Quick, gjennom opplysninger han bl.a fikk fra media og journalister direkte, for ikke å nevne som bevisst styrte lekkasjer fra politiet selv, ble lansert som Nordens største seriemorder, økte hans status på Säter rettspsykiatriske institusjon. Lanseringen var ikke utelukkende medial, men vel så meget et produkt av en psykologisk forestilling om at det var mulig å fremkalle fortrengte minner gjennom terapi. Minnene var Quicks angivelige krenkelser i barndommen, navnlig seksuelle overgrep og annen vold han skulle ha vært vitne til. Denne tenkningen er dessverre fremdeles utbredt, selv etter at Quick-avsløringene fikk fart på seg. I en artikkel av vitnepsykologene Magnusson og Melinder (2012) fremgår at over halvparten av norske klinikere tror på forekomsten av fortrengte minner. Til tross for at dette «False Memory Syndrome» er solid tilbakevist, vitenskapelig og rettslig. Om enn ikke i Norden.

Caset som ville bekrefte

Fenomenet Thomas Quick, er på ypperlig vis, og jeg kan gjerne si: på forbilledlig journalistisk vis, beskrevet av de svenske forfatterne Hannes Rådstam og Dan Josefsson, begge med bakgrunn fra TVdokumentar. Aller først ute var imidlertid Dan Larsson som i 1998 med bakgrunn i journalistisk dekning av de første «Quick-mordene» utga boken «Mytomanen Thomas Quick».  Da jeg selv skaffet meg boken og forsøkte promotere perspektivene for norske journalister, også de som hadde vært med å bygge opp Quick-mytologien, fikk jeg som standardsvar at dette «må man ikke pirke for mye borti, dette er uhyre sensitivt». Greitt nok, men hvis media selv bidrar til å øke mulighetene for at feil person blir dømt, at denne personen kan hende ikke er helt vel bevart og minst av alt bør tilskrives troverdighet som avgjørende kriterium på at hans tilståelser er ekte og sanne, kan media bli medskyldige. Slik tenkte jeg den gang, og på et vis fikk jeg jo rett. Disse linjer yter ikke omfanget av Quick-skandalen rettferdighet, jeg anbefaler derfor Hannes Rådstams «Fallet Thomas Quick. Att skapa en seriemördare» fra 2012, og ikke minst Dan Josefssons «Mannen som slutade ljuga. Berättelsen om Sture Bergwall och kvinnan som skapade Thomas Quick» fra 2013, begge relativt ferske bokfremstillinger som gir innblikk i hvordan denne skandalen kunne finne sted i et presumptivt opplyst samfunn.

Kvinnen som skapte Thomas Quick het Margit Norell, en svensk psykoanalytiker med sin egen historie og forståelse av påstått forekomst av fortrengte minner. Thomas Quicks måte å gjøre seg interessant på overfor det terapeutiske miljøet på Säter, var å leve opp til forventningene toneangivende deler av det faglige miljøet og etter hvert også politietterforskerne i et utrolig samrøre hadde til at nettopp Quick var det caset som ville bekrefte deres teorier ingen vitenskap noensinne kunne underbygge metodisk. Dette er på mange måter kjernen i Quick-skandalen. Norske medier har ikke vist interesse for slike perspektiver. Når man ser hvor ukritisk norske medier er til psyko-ekspertisen er det kan hende noe av forklaringen, basert på en temmelig servilt blind tiltro til at faglig autoritative utsagn ikke må ettergåes i sømmene. Heller ikke når de representerer det rene skjære vansinn.

Bidro med ren humbug

Psykologen Sven Åke Christiansson fungerte i flere roller, som sakkyndig premissleverandør for retten bidro han til å gi fellende dommer tilsynelatende vitenskapelig legitimitet. Men alt han bidro med var ren humbug. På toppen av Quicks falske tilståelser, fremkommet i en mildest talt tvilsom terapeutisk sammenheng med tidvis direkte link til politietterforskningen, var Christiansson kan hende den største skurken, i hard konkurranse med statsadvokat van der Quast og Quicks forsvarer Claes Borgstrøm, begge jurister som fikk karriereløft etter sin innsats for å få Quick dømt.  I Quick-saken er det mange ofre, først og fremst de drepte og deres pårørende, som etter at Quick ble frikjent må leve med at ingen er dømt for mordene. På sett og vis ble ikke bare Quick offer for justismord, om man velger å se helt bort fra egen innsats for å gjøre seg interessant som seriemorder, men også de pårørende som ble lurt av retten. Først en gang, så en gang til. Også andre ikke direkte berørte som har investert tiltro til rettslige prosesser kan ha grunn til å føle seg krenket.

Denne serien skal handle en del om offerjournalistikk, eller sagt på en annen måte: journalistisk eller annen medial fremstilling av overgrepssaker hvor det nødvendigvis må finnes eller skapes noen ofre. Uansett hvordan man snur og vender på saken. Krenkelsesindustrien er kommet for å bli. Det har media sørget for. Det siste i Quick-saken er at Lambertz i sin bok med den catchye tittelen «Quickologi» (2015) hevder at Hannes Rådstam som døde av kreft før hans bok ble utgitt, kan ha vært påvirket av sin medisinske tilstand til å spre villfarelser om «Fallet Quick». Råstams etterlatte varsler sak og det samme gjør Sture Bergwall som føler seg krenket av innholdet i Justitiekanslerens bok. Bergwall er nå en fri mann, rettslig og etter hvert også medisinsk.

Snudde sin kappe etter vinden

Offerproblematikken er mangfoldig. Valget av avsløringen av Fenomenet Thomas Quick som innledende del av serien, er ikke tilfeldig. Dels er avsløringene solid journalistisk håndverk, omtrent like solid som fortielsen på norsk side er beklemmende. Ingen norske journalister har turt å ta i denne materien i noen grad utover safe meldinger når det var trygt å snu kappen etter vinden. Tre av mordene Quick først ble dømt for og senere frikjent for skjedde på norsk jord, et av ofrene er ikke funnet. Da Josefsson gjestet gravejournalistenes fornemste arena, SKUP-konferansen i 2014 for å snakke om sin bok og sine funn, var det en merkelig stemning man kunne fornemme selv digitalt på avstand. Ikke innbudte seminardeltakere kunne følge seansen på nett. Pinlig blir et for mildt uttrykk, eller hva skal man si til redaktør John Olav Egeland fra Dagbladet som vitterlig påstod at han følte «skam» over at ikke norsk presse og media hadde vært mer oppgående og selvstendige i Quick-sakene. Kan vi tro ham på hans ord?   


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2015 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
E-post: post@samfunnsmagasinet.no