Del 12: Avslutning: Medias rolle – avdekke eller tilsløre?

Av Ole Texmo

Oslo - sfm.no. Publisert 23.02.2007

Maktfordelingsprinsippet som vestlige demokratier bygger sine grunnlover på, innebærer at de ulike maktene – lovgivende, utøvende og dømmende – skal utfylle hverandre ved at de balanserer hverandres ulike hensyn og funksjoner. Uttrykket ”den fjerde statsmakt” refererer til at presse og media fyller en ekstra kontrollfunksjon som holder øye med om de konstitusjonelt baserte statsmaktene gjør jobben sin slik de skal. Mediene liker å benevne seg selv på linje med Storting, Regjering og Domstol, og det mangler ikke eksempler på at mediene – enkeltvis eller samlet – har påvirket utfallet av politiske saker. Det er mindre klart om medias rolle påvirker rettspleien direkte eller indirekte, gjennom det som kalles forhåndsdømming. Det er ikke utenkelig, men ikke nødvendigvis lett å dokumentere.

Blant enkeltsaker denne artikkelserien har tatt for seg fins det mange eksempler på omtale av saker hvor mye av stoffet artikkelforfatteren har samlet stammer fra presseoppslag: det er gjennom medier som aviser og bøker vi blir informert. Vi kan registrere gjennom mer og mindre systematiserte klipparkiv hva som er skrevet om de ulike sakene, men vi har liten erfaring for manglende omtale utover de konkrete sakene vi har fulgt selv på nært hold, også hvordan media har forholdt seg. Det er liten tvil om at Tore Sandberg i 1992 både gjennom dokumentarserie i TV og bokutgivelse bidro til å sette nytt fokus på ”Liland-saken” slik at denne fikk et nytt løft og en ny gjenopptakelsesprosess kunne starte.

Snur vi på problemstillingen og antyder at utelatelse av omtale eller negativ ukritisk systemtro omtale medvirker til justismord, åpner det seg andre tolkninger. Media er ikke så objektive som de selv ønsker å fremstå som. Media er seg bevisst sin innflytelse og makt, og passer på å pleie sine kilder. Noen av disse er sentralt plasserte i offentlig embetsverk og i de utøvende grener av statens virke. Justismord handler ikke sjelden om påviselig systemsvikt, noe mediene later til å være mindre interessert i. Vinklinger mot svikt i lovforarbeid og fravær av empiri som kan belegge politiske holdninger som i sin tid legger føringer på utforming og vedtaking av lovtekster, later til å være for arbeidskrevende for journalister.

Politikilder er kan hende de viktigste for medier som satser stort på dekning av kriminalsaker som er erfaringsmessig er godt salgbart stoff. Det er ingenlunde spekulativt å hevde at media i en del tilfeller bevisst utelater å dekke saker når og hvis de frykter at en viss vinkling vil kunne ødelegge medias forhold til f. eks politikilder. Av saker omtalt i denne serien har særlig ”Voldaprest-saken” vist at media tiltross for rikelig med dokumentert kildemateriale, har vegret seg – mildest talt. Man har heller vært interessert i sosialpornografiske reportasjer om hvordan det er å være ”i skjul for politiet”. Eller vinklingene har vært rettet mot forsøksvis kriminalisering av nettverk som støtter presten i hans tro på egen uskyld.

Ikke utenkelig ville sentrale medier bruke slik vinkling til å sverte bl.a. grupper som støtter ”svartelister” av barnevernansatte på nett. Mistanken er bl.a. begrunnet i en sammenligning av medias kildekritikkløse holdning til overgreps- og omsorgssvikthysteriet som formidlet gjennom media daglig forteller oss at hver fjerde barn og kvinne lider under alvorlig grov vold og svikt. En betydelig mengde medier har vært interessert i saken, men uinteressert i å drive kildekritikk knyttet til hvordan f. eks metodefeil i politiavhør og dommerholdninger har bidratt til å dømme en uskyldig person. I dette tilfelle kan media mistenkes for å ville dekke over et mulig justismord, kan hende for dermed å dekke over egen kildekritiske svikt.

Å hevde at media bidrar til justismord er alvorlig men ikke ubegrunnet. Gjennom fravær av kritiske reportasjer, gjennom selektiv kildebruk og tildekking av forhold som taler til mistenktes fordel kan medier som dekker en kriminalsak påvirke de som skal dømme gjennom den opinion som skapes og som i mange tilfeller krever fellende dom og straff. Retten er heller ikke så objektiv og upåvirkelig som den selv ønsker å innbille seg. Dommere og lekfolk i rollen som meddommere er utsatt for suggestive stemningsbølger. Det er ingen tradisjon i norsk presse for å gå virkelig kritisk til verks overfor dommere – enkeltvis eller som gruppe. Det er heller ingen tradisjon for tekstkritiske studier av form og innhold i dommer og sakkyndigrapporter som legges til grunn, verken i straffe- eller sivilsaker.

Det media ikke selv finner ut er lite eller ingenting verdt. Hvis en avis selv har kommet på den glimrende ide å grave i en sak og etter hvert finner ut at avisen kan tjene både økonomisk og statusmessig på å antyde at det kan være tale om et justismord, er det omtrent ingen grenser for hvor langt man kan gå. Men hvis andre enn mediene selv oppdager feil og svikt, vurderer ikke sjelden mediene egen vinning før hensyn til rettssikkerhet. Så mye om medias selverklærte integritet og uavhengighet. I ”Harry Lindstrøm-saken” var situasjonen den at samtlige medier fordømte Lindstrøm mens saken stod på. Etter at dom var avsagt og soningen ferdig, gikk Lindstrøm til injuriesak mot mediene og vant alle unntatt de som ble forlikt, dvs. seier praktisk talt over hele linjen. En del aviser innså nok at det lønte seg å inngå forlik.

Da Senja-fiskeren Hjalmar Markussens bok om saken kom ut i 2000 var det kun Dagbladets Tromsø- korrespondent Skjalg Fjellheim som omtalte boken. Aner vi en boikott som takk for sist? Vi skal ikke ha for store tanker om presse-etikk og medienes uavhengighet. Enkelte aviser som f. eks Dagbladet og Verdens Gang demonstrerer en dobbeltmoralsk holdning som hovedsakelig peker i retning av kommersielt motiverte hensyn: På den ene siden nører de kraftig opp under f. eks overgrepshysteriet som sier at hver fjerde kvinne er volds- og overgrepsutsatt, for deretter å ta æren når og hvis det blir avdekket justismord begått i det samme hysteriets navn. Kritiske artikler om ”Bjugneffekten” som påviser strukturelle forhold som legger til rette for nye justismord og legaliserte overgrep er tilnærmet umulige å få trykt.

Til slutt noen ord om vanskeligheten med å fremstille justismordsaker. Til medias forsvar kan sies at det krever en viss innsats å fremstille et sakskompleks. Jo flere facts og ingredienser, jo vanskeligere å veie ulike hensyn – også til lesbarhet. I arbeidet med denne serien har jeg måttet foreta noen forenklinger her og der. Presentasjon og vinklinger er langt fra fyllestgjørende. Men jeg håper allikevel at det som er fremstilt er noenlunde begripelig og kan vekke interesse for å gå ytterligere i dybden – både på enkeltsaksnivå og for generelle problemstillinger om f. eks bruken av sakkyndige. En ikke uvanlig uttrykt holdning i etablerte medier er at folk ikke forstår når det blir komplisert og komplekst, dvs sammensatt. Å undervurdere folks intelligens er en grov synd. Fokus på forståelse av betingelser for justismord og legaliserte overgrep krever innsats både som skribent og leser.

 
Med enerett www.sfm.no (C)
Linker til seriens øvrige deler.
Serieindeks 01 02 03 04 05 06 07 08 09 10 11 12