Pensjonister aksjonerer mot Stortinget
fredag 3. juni 2022
Vil lokke kommuner med mer penger
fredag 3. juni 2022
Show all

Ytringer og medier før og nå

Publisert 3.6.2022
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Av Ole Texmo

Fra betydningen av ord til betydningen av teknologi. Med internettet noen tastetrykk unna. Mediabransjens agendaer. Ulike sider av sårbarhet. Algoritmenes makt. Alt kan registreres. Er det farlig å bruke ordet «sosialpornografi»? Tendenser og influenser: Fordumming og fordyring. Får vi den kvaliteten vi vil ha? Forandringsfabrikken under lupen. Fra sensur til selvsensur.

I denne seriedelen skal det handle en del om den digitale revolusjonen, men først til Lillehammer hvor en internasjonal ytringsfrihetskonferanse (i skrivende stund) finner sted, i forkant av den mer etablerte Litteraturfestivalen hvor ikke bare det frie ubesudlede ord er i sentrum men også bransjene rikt tilstede. Søk på nett for nyhetsoppslag stoppes i realiteten av betalingsmurer så vi velger en annen referanse, uten dermed å ville legitimere de mer kommersielle interessene til bokbransjen. Konferansen er internasjonal og satser stort. Hovedgjest er journalistene og Nobelprisvinnerne Maria Ressa og Dmitrij Muratov. Ytringsfrihet er globalt tema, men også big business, for mer enn bokbransjen. Vi sparer litt av malurten til senere idet vi foretar et sceneskift til et annet påkostet (?) seminar, avholdt av selveste Ytringsfrihetskommisjonen (YK) i fjor høst. I vår presentasjon av tema kaller vi det «fra betydningen av ord til betydningen av teknologi». De som vil resonnere om høna og egget står fritt til det.

I en lengre og på flere vis sjangeroverskridende artikkel i avisa Klassekampen (20.11.2021) med ulike vinklinger og ikke minst en uvanlig (?) stor billedbruk av alt fra kaffekopper til tøfler, står det imidlertid mye interessant som vår artikkel herved henter fra med kilde oppgitt. Tema er kunstig intelligens og algoritmer og allerede utviklede modeller for «intelligente språkmaskiner». En professor og gründer av tekselskapet med det tidsriktige navnet Norwai har forelest på den delen av seminaret hvor journalisten/skribenten fra Klassekampen har fått være til stede. Schibsted sitter også ringside. I omtale, eller skal vi heller si markedsføring av sin utviklede algoritmemodell sier tekgründeren at modellen vil utkonkurrere alle roboter som driver med kundeservice på nett: «Et fantastisk system som gjenkjenner mønstre i språket, som kjenner igjen ordklasser, som kan trekke ut sentimenter og lage perfekte sammendrag av nyhetsartikler».

Medier er et stort tema, og medier kan være så mangt. Vi snakker her ikke bare om Presse og mer tradisjonelle nyhetsformidlere, om medier som har utviklet nye stiler, «overgripende journalistikk» og plattformer. Men også om (digitale er det vel unødvendig å nevne) kommunikasjonskanaler for ulike handlinger som utføres av den enkelte borger/forbruker. Betaling av varer og tjenester, respons på disse, digital lagring av data. Herunder bruk av medietjenester. Alt som potensielt og reelt dyrker og forer algoritmer og kartlegger, for ikke å si overvåker våre forbruker og handlingsmønstre. Vi er nå inne på typer av sårbarhet, både når det gjelder selve teknologien og for vårt personvern når og hvis persondata kommer på avveie. Hvilket skjer, dette er ikke bare et fiktivt scenario.

At digitale systemer er utsatt for hackerangrep er så kjent at vi ikke lenger overraskes. Da Oljefondet for en uke siden arrangerte sitt årlige «paranoia-seminar» (deres egen tittel) sa sjefen sjøl Nikolai Tangen at man har ca 10-20 ansatte eksperter som kun jobber med å avdekke hackerangrep. Forsøk registreres hver dag. Amediakonsernet som eier og utgir ca. 80 aviser ble i desember 2021 utsatt for et dataangrep som sikkerhetsekspertene (de som kommenterte begivenheten i medieoppslag like i etterkant) mente var lenge varslet. Ikke tidfestet men utfra vurderinger av kjente sikkerhetshull i operativsystemer. At datasikkerhet koster både private og offentlige, trenger man ikke være økonom eller teknolog for å forstå. Noen må betale. At faren for angrep også truer demokratiet hvis angrepene har politiske motiver, styrt av utenlandsk etterretning, er heller ingen paranoid konspirasjonsteori.

Både vanlige (og uvanlige?) folks mediabruk og nyhetsbildet har endret seg mye på de siste 40 årene. Den digitale revolusjon har forsterket behovet for å være «oppdatert» til enhver tid, døgnet rundt. Alltid nyheter. Følger man enkelte nyheter og oppslag over tid ser man imidlertid at det er kun på toppen at det tilsynelatende er nytt å lese. Nedover i nettartiklene er det tildels «gammelt» nytt, gårsdagens eller forrige ukes. I digitale oppslag som nå dominerer er gjerne linker til tidligere oppslag om samme eller relaterte saker, resirkulering av delvise kontekster, ikke alltid like ryddig fremstilt. Vi drister oss til å hevde at kvaliteten på selve journalistikken neppe er blitt bedre.

Nye lesere vil gjerne ha så mye info som mulig, men tidfesting av ulike saksakter sløres ofte til, og opplysninger sjelden eller aldri korrigert eller nyansert. Så hvor er oppdateringene mulige å identifisere, gitt at mediene får tilbakemeldinger på innhold med oppfordringer om å korrigere bildet? Den digitale revolusjon har ikke gjort nyhetsbildet mer oversiktlig er det fristende å hevde. Men formidlingen går opplagt mye raskere og bildene går ofte viralt i det øyeblikk begivenheten finner sted. Krav til nyheter er skjerpet. Kvalitet på tekst og språk og fremstilling derimot.

For journalister som følger en spesiell sak, enkeltsak eller en type begivenhet, er muligheten til å fylle opp med digitale referanser tilstede. Dette er ikke noe minus. Men hva når det ikke samtidig drives kildekritikk for de digitale (selv)referansene, også de egenproduserte, man bygger volum og klikk på. Det mest parodiske uttrykk for journalistisk navlebeskuelse er når det blir en egen type nyheter at «denne saken har satt rekord i oppmerksomhet». Basert på leserklikk. Men ikke nødvendigvis på interessant og samfunnsopplysende formidling. Kjendisjournalistikk og influensere får dominere vel meget, kanskje sitter det kyniske bakmenn og teller digitale responser og tolker «hva folk vil ha». Stort sett lettere underholdning. Vi er kritiske til elitisme, men samtidig kan det stilles spørsmål ved om ikke folkeligheten har gått for langt når alle skal tekkes, og utfordringene som krever mer innsats redigeres vekk eller simpelt hen ikke oppstår utfra kulturer for politisk korrekthet og (selv)sensur. Eller åndelig-moralsk latskap. Nok om det i denne omgang.

Vi fordømmer ikke ensidig teknologien som har gitt oss muligheten til å redigere tekster, lagre utkast, planlegge og oppdatere en serie som denne og gjøre våre meninger tilgjengelige uten å være avhengig av etablerte systemvennlige mediers gunst. Teknologien har gjort det mulig å arbeide mer effektivt og med internettet noen tastetrykk unna, med linker til oppslag og kilder. Men teknologien har også gjort det mulig for instanser man ikke kan kikke i kortene å sensurere meninger på et helt annet nivå. Før satt redaktørene og bestemte hva som skulle på trykk. Nå er store mediagiganter som Facebook og Google aktører som legger premisser og som uten videre, uten begrunnelser eller samtidig imøtegåelse overfor de sensurerte (kontradiksjon) kan utestenge ytrere, etter robotaktig digital registering av fy-ord man kan liste opp, delvis etter press fra politisk korrekte. Vi skal ikke svartmale situasjonen. Ikke helt.

Media i dag er på mange måter mer mangfoldig hvis man også inkluderer i mediebegrepet all type informativ virksomhet kommunisert via blogger og hjemmesider for alt fra enkeltpersoner og organisasjoner til private bedrifter og offentlige instanser. Med og uten betalte medarbeidere til å designe, produsere, vedlikeholde og oppdatere oppslag. Bransje og interesseorganisasjoner har for lengst opprettet sine hjemmesider for medlemsblad, fagtidsskrifter og populærvitenskapelige artikler av varierende metodisk tyngde. Enkelte debattartikler finner, ikke helt tilfeldig får man tro, veien inn i slike. Vi nevnte en i forrige del (psykologene som vil ha bedre lønn og kan bruke Advokatbladet til sitt formål), og ser man på visse typer av «nyheter» og oppslag det er sjeldnere å finne i de tradisjonelle dagsavisene og mediene, kan det være verdt å surfe innom steder som forskning.no, psykologisk.no og lignende. Alt etter hva man interesser seg for.

Ferske oppslag fra psykologisk.no avdekker forhold ved et foretak kalt Forandringsfabrikken, historier og refleksjoner som har ligget og ulmet en stund. Barn blir brukt i et kynisk spill for å selge inn tvilsomt ideologisk budskap til myndigheter. Ansatte blir sykemeldt av dårlig arbeidsmiljø. Vi har hatt mistanke en stund. Da barnelovutvalget skulle legitimere sitt barneperspektiv (NOU 2020:14), solid omtalt i vår serie om «Ansvar først og sist» høst 2020, i særlig grad avsluttende del 10 brukte utvalget Forandringsfabrikken aktivt. Dette er ingen vanlig høringsinstans som på linje med andre må skrive sine innspill og håpe på å bli hørt.

Forandringsfabrikken er et kommersielt foretak så det rekker. At man skryter på seg «erfaringsbasert» for barnas vedkommende uten metodisk dekning er en del av gamet så lenge oppdragsgivere som f.eks. Barnelovutvalget og deres «agenter» ikke sjekker kildekritisk. Dette kunne vært noe for de etablerte mediene med sine ressurser. Interessant nok fanges de tvilsomme forholdene opp av psykologisk.no. For ordens skyld: Vi har ikke brukt ressurser på å sjekke hvem som står bak psykologisk.no. Vi har heller ikke hatt ressurser til å undersøke om på hvilke måter Forandringsfabrikken kom i posisjon til å påvirke Barnelovutvalget. Ikke foreløpig.

Hatkriminalitet og «hatefulle ytringer» i form av påstått homofobi, rasisme og annen styggedom, er nye ord og uttrykk som brukes hemningsløst overfor de som ytrer seg kritisk til personer tilhørende grupper som kan defineres som minoriteter. Selv om omtale ikke er negativ eller «negativ omtale» ikke går på tilhørighet til kjønn, etnisitet eller seksuell legning, men på personlige handlinger. Enkeltvis eller som gruppemedlem. Vi antar det er her jussen begynner. Effekten er en type (selv)sensur som begrenser ytringsfriheten og samtidig fratar personer som påberoper seg minoritetsvern personlig ansvar for egne handlinger og ytringer. Rasistkortet dras hyppig av særlig muslimer og homofile, for ikke å nevne transseksuelle med sine krav om anerkjennelse av «det tredje kjønn». Var jeg hatefull nå?

Krenkelsestyranniet er skyggesiden av «sårbarhetskulturen». Denne har tatt overhånd og blitt stundom parodisk. Utrykk som «uakseptable ytringer» er også blitt vanlige, kriteriene er temmelig ulne. De mest rabiate er oftest «de krenkede» selv og deres agenter på den politiske venstresiden som hevder det er (den amerikanske) høyresiden som har skapt fenomenene som imidlertid er gamle og hvor uttrykkene «shaming», «no-platforming», «cancelling culture» gjerne må være engelskspråklige, men hvor de norske erfaringene knapt trenger noen oversettelse.

At venstresiden er ivrigst i å ville utestenge meningsmotstandere er gammelt nytt. Det er snart ikke plass til en heterofil, etnisk hvit middelaldrende politisk ukorrekt nordmann lenger. Vi trenger minoritetsvern. Nå!

Vi legger ironien litt til side i det vi utfordrer algoritmene. En senere planlagt seriedel har arbeidstittel «Systemkritikk eller sosialpornografi?». Dette ordvalg kan illustrere noe av det jeg har forsøkt å få frem i denne del 2 som forsøksvis båe favner mediemangfoldet og betydningen for ytringsfriheten. De to ordene i den tenkte overskriften er ment å kontrastere to typer av vinklinger på journalistisk virksomhet de siste 20-30 årene minst, denne skribent oppfatter har gått i feil retning. Kortversjonen her avslutningsvis i del 2 er at systemkritikken er blitt om ikke helt borte så iallfall overdøvet av en hang til å køle på med snørr og tårer fra mennesker som rett nok (eller rettere galt nok) har blitt, eller påstår seg utsatt for systemovergrep. Bilder av fortvilte mennesker skal vi ikke kimse av, men når denne sosialpornografien blir dominerende, og solid kildekritisk arbeid rettet inn mot å avdekke mulige systemfeil som bringer disse menneskene ut i fortvilelse, ikke får plass eller bortprioriteres, ja da har media sviktet sitt samfunnsoppdrag. Personfokuseringen har sin pris. Så gjenstår det å se hvordan algoritmene reagerer på ordet sosialpornografi. Leseren har nå fått hva jeg legger i ordbruken og slipper å google uttrykket. Det kunne potensielt blitt farlig og ekskluderende.

Annonse