Utvalg og kommisjoner

Publisert 17.6.2022
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Av Ole Texmo

Ytringsfrihetens begrunnelse. Men først var det akademikernes tur. Mandat, sammensetning og føringer. Trusler, sensur og selvsensur. Behov og betydninger. Så meget for informasjonsfriheten: For bak lurer betalingsmuren. «Et ekstremt åpent og gjennomsiktig samfunn». Nye utvalg; nye utfordringer. «Ytringsfrihetskultur må bygges nedenfra» sa vestkantfrøkna, ovenfra.

I forrige artikkel stilte vi spørsmålet om det er vanlige folks tur. Spørsmålet er ikke ferdig besvart, men før vi går videre må vi ta turen innom de ikke helt vanlige, eller? «Utdanningsminister Henrik Asheim frykter kanselleringskultur og politisk korrekthet ved norske universiteter. Nå oppnevner han et utvalg av kjente eksperter som skal se på akademisk ytringsfrihet. Asheim lanserer nytt ytringsfrihetsutvalg. Kunnskapsdepartementet har oppnevnt et nytt ytringsfrihetsutvalg. Det avslører forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim for Aftenposten tirsdag. Utvalget skal se på hvordan ytringsfrihet i akademia kan vernes og støttes. Det skal gjøres ved blant annet å «beskrive mulige trusler mot akademisk frihet». «Les hele saken med abonnement«

Stort mer enn dette fikk man ikke vite om man av nysgjerrighet googlet på nyheten pr 20. juli 2021. Aftenpostens «avsløring» var i likhet med andre medier som høflig refererte til Aftenpostens avsløring, ikke tilgjengelig i fulltekst. Hvor mange som tegner abonnement for å få med seg dette, vites ikke. Kanskje bryr ikke folk seg så mye om hva som skjer i Akademia. Lederen for utvalget, jussens wonder woman, den eplekjekt veslevoksne ytringsfrihetseksperten Anine Kjærulf, sa først nei til å lede selve Ytringsfrihetskommisjonen. Såpass kokett kan man tillate seg å være at når ikke Akademia er tilgodesett i et mandat for granskning av forholdene i en bredere offentlighet, ja da sier man nei og får sitt eget utvalg. Kortversjonen av dette utvalgets arbeide, som tok under ett år (NOU en ble lansert i slutten av april 2022) er at akademikere på norske universiteter preges av selvsensur. Ordet «fryktkultur» er ikke brukt, ikke direkte, men mange nok er redde for å si hva de mener. Våre best utdannede og mest privilegerte altså. Karrierevilkår er ikke helt underkommunisert i formidlingen via utvalget, men er opplagt til hinder for fri meningsytring. På flere nivåer. Når får vi et utvalg om ytringsfriheten i media? I de redaktørstyrte og de andre. For sammenligningens skyld.

En lengre versjon av utvalgsarbeidet om akademikerne vil måtte ta høyde for at det nok er en del strukturelle forhold som, ikke ulikt andre deler av arbeids- og samfunnslivet, kan ha sitt å si for akademikerens mulighet til å si sin mening, f.eks gjennom leserinnlegg og kronikker i presse og media. Ansettelsesvilkår, status og tellekantprinsipper (hvilke publiseringer som gir kred). Om denne skribent, som er hva man kan kalle en halvstudert røver, dvs. med noe akademisk ballast, skulle ha sagt noe til utvalget, måtte det være at krav til sakprosasjangeren har forvitret i de påstått meningsbærende mediene. En akademiker/skribent som har greie på det han vil vil si noe om, får ikke uten videre sine ytringer på trykk hvis det sitter debatt- og kronikkredaktører som mener å vite hva folk forstår. Med eller uten utdannelse; med eller uten dannelse. Autoritære, fordummende og ideologiserte redaksjonskulturer hindrer fri meningsutvikling, ikke bare for de med formelle titler.

Formynderske trekk ved mediene selv får neppe noe utvalgsmandat på nakken. Akademikeren får med dette et ytterlige press på seg til å uttrykke seg såkalt folkelig. Biologiprofessor Kristian Gundersen, har prøvd seg i diskursen om kjønn. Da fikk han høre av en politisk korrekt student av det kjønnsmessig mer ubestemmelige slaget at han var «farlig», og at hun (eller var det «hen»?) ikke kunne føle seg trygg under prof. Gundersen forelesninger. Fæle greier. Hvis en forsker i biologi hevder at det er to kjønn, han og hun, bryter det så sterkt mot det politisk korrekte at det forvrøvlede mediakorps trår til for å sikre ytringsfriheten (YF) til den krenkede. Spesielt interesserte kan lete og se om Kjærulf-utvalget tar opp metode og begrunnelseskrav som del av ytringsfrihetskulturen. For det er vel de flinkeste og mest etterrettelige fagfolkene vi vil høre? Ikke mediatilpassede synsere vi har nok av. Inntil videre holder det med Kjærulfs devise om at «ytringsfrihetskultur må bygges nedenfra». Rætte ræva så feis, sier vi der jeg kommer fra. Jamstilt og respektfritt.

Hva så med Ytringsfrihetskommisjonen (YK), oppnevnt februar 2020? Vi skal ikke være for sarkastiske. Temaer definert i mandats form kan være viktige og interessante nok. Men da må sammensetningen av utvalg vise mer enn kokette og posøraktige folk som ellers tar opp mye plass i ytringsrommet. For å kunne få frem hvilke begrensninger som er aktive og bestemmende bør et utvalg med et så erklært alvorlig mandat og tema, ha medlemmer som har følt på dette, som har erfart hvor skoen trykker; hvor jernhælen tråkker. Privilegerte synsere, oftest selv politisk korrekte så det rekker, har verken evne eller vilje til å danne seg forestillinger om hvor det skorter på vilkår, rammer og ikke minst mangfold. Det bærer også denne kommisjonen preg av.

Ytringsfrihetskommisjonen (YK) har sin egen hjemmeside som kan være til opplysning. Her finner man også mandatet, dvs oppdragsbeskrivelsen som er omfattende og viser til administrative og rettslige rammer, avgrensning, selve oppdraget, og som det mest interessante: Behovet for ny gjennomgang, et punkt som nevner opp en rekke områder vi ikke kan gjengi uten å måtte velge hva vi selv mener er påfallende ideologisk betinget. Det er truslene fra det uorganiserte, ikke redaktørstyrte nettet som bekymrer. Etablerte medier og deres prioriteringer går som vanlig fri, utfra udiskutable premisser som at de redaktørstyrte mediene opprettholder «bransjeetiske normer og retningslinjer» som «påvirker kvaliteten på det som publiseres».

Slike føringer er det flere av. Mandatet beskriver også tilstander som at «Journalister, politikere, akademikerne, ledere i organisasjoner og andre samfunnsdebattanter utsettes i økende grad for trusler, vold og trakassering, og særlig på nettet». De yrkesgruppene MSM beskytter, også når disse trakasserer vanlige folks rettsoppfatninger. Vår skepsis til denne kommisjonens ideologi er begrunnet. Men vi gir den en sjanse, slik vi har gitt tidligere utvalg og kommisjoner. Og fått rett, er det fristende å si. I neste artikkel skal vi gå nærmere inn på hvordan barns «ytringsfrihet» forvaltes i lov og rett, med referanse til Barnelovutvalget og senere tids avsløringer om Forandringsfabrikkens kultur og «metoder» (foreløpig arbeidstittel er «Når barn skal ytre seg»). Følg med!

Oppdraget til Ytringsfrihetskommisjonen var og er, i likhet med nevnte Barnelovutvalg, ambisiøst med forventinger om kartlegging av eksisterende kunnskap. Ytringsfrihetens stilling og status, med konkret oppfordring om å «skissere sannsynlige trender og kommende utvikling». Her kan mye gå galt. Man skal også «legge til rette for en bred offentlig debatt om temaet for utredningen, innhente og inkludere ulike grupper», hvorav disse er nevnt: «barn og unge, eldre, personer med funksjonsnedsttelser, urfolk, seksuelle, etniske og andre minoriteter».

Vanlige folk som ikke har lett for å komme til orde får ikke uten videre plass. Visste man ikke bedre kunne man mistenke oppdragsgiver for å ville øke krenkelsestrykket når noen av nevnte grupper får så mye oppmerksomhet at mer normale menneskers mer og mindre normale, kanskje til og med systemskapte problemer, ikke når frem i offentligheten. Velmentheten fra oppdragsgiver er opplagt, men hvor klok bli man av dette? Vil man forstå ytringsfrihetens vilkår bedre? Tiltakene som nevnes i mandatet er omfattende og ambisiøse. Leseren får søke opp kilden og danne seg sine egne meninger, om vilkårene for «kvalitetsjournalistikken» og forståelsen av «tiltak mot manipulering av og svekkelse av tilliten til det offentlige rom gjennom desinformasjon og påvirkningskampanjer».

Rollen til påvirkningsbransjen med sine samfunnskontakter og samrøre mellom disse, media og politikk er ikke nevnt. Selvsagt ikke. Disse må skjermes. Man kunne jo finne ut at ytringsfriheten ikke er for hvem som helst og at pengene styrer, ikke om det man har å si er vettugt. For hvem er «tiltak for å ivareta journalisters sikkerhet, som en forutsetning for samfunnsrolle og vaktbikkjefunksjon» viktigst? Som om ikke dette var nok skal vurderinger av «trusler og hets mot journalister som kan føre til selvsensur (…) synliggjøre relevante kjønnsforskjeller». Utredningen skulle vært ferdig innen utgangen av 2021. Vi forbereder oss til 15. august 2022 kl 1700, da skal NOU en presenteres under Arendalsuka, i trygge mediale og kommersielle rammer. Så får vi se hvem NRK inviterer til å kommentere på Dagsnytt 18, umiddelbart etter den timede lanseringen.

Ytringsfrihetskommisjonen har sin forløper, en utredning (NOU 1999:12 Ytringsdfrihed bør finne sted) ledet av sir Francis Sejersted (far til regjeringsadvokat Fredrik Sejersted som vel har jugd nok i Strasbourg i EMD sakene hvor barnevern og rettsstat får sitt, til at hans ytringer burde vært sanksjonert). Dette topptunge utvalgets store bedrift var å få endret grunnlovens ordlyd (vedtatt 2004) fra Trykkefrihed bør .. etc .. til Ytringsfrihed. Ikke verst. Behovet for en ny gjennomgang begrunnes med samfunnsendringer og digitale mediers fremvekst. Forsåvidt riktig nok. Sejersted-utvalget fremhevet som YtringsFrihetens begrunnelse tre forhold: Hensynet til sannhetssøken og behovet for en åpen og fri offentlig meningsdannelse (vår formulering kunne vært «en opplyst offentlighet»); Hensynet til individets tilgang til informasjon for å kunne gjøre seg opp en mening, også kalt fri meningsdannelse, og som det tredje Demokratiet med stor D.

Gjennomført vanntette skiller mellom disse tre er det ikke, de forutsetter hverandre. Grunnlovens § 100 ble endret i tråd med formuleringene i NOU 1999, og et interessant moment, med forbehold for den enorme digitale revolusjon som har funnet sted i mellomtiden og som Sejersted-utvalget ikke kunne forutse, er om YF er blitt styrket eller svekket. Hvis svaret er nei: Kan man skylde på nettet og de ikke-redaktørstyrte mediene? På vanlige folk som befolker nettet og diskuterer jevnlig. I Fritt Ords undersøkelse referert til tidligere i denne serien, kun 6 % i et landsrepresentativt utvalg. Vi skal ikke dømme YK før vi har sett hva de kommer med. Denne skribent ser YF i sammenheng med andre friheter som organisasjons og religionsfrihet. Og informasjonsfrihet, med krav til gjennomsiktighet og tilgjengelighet, kalt «acces», slik retten er nedfelt og hjemlet i internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet overfor. Lesere som har fulgt med på eller lest seg opp på tidligere serier, vil se at denne skribent har fulgt på nært hold andre utredningarbeider. Mer konkret Barnelovutvalget i serien «Ansvar først og sist» høsten 2020.

Lederen for Ytringsfrihetskommisjoneen, Kjersti Løken Stavrum med flere toppverv i ytringsfrihetsklubben sa ved sin tiltredelse at «Norge er et ekstremt åpent og transparent samfunn». Hva hun bygger dette utsagnet på kunne alltids være interessant å vite nærmere. Hvis det var så bra, hvorfor da opprette en YK? Men utsagnet forklarer muligens hvordan og hvorfor sammensetningen av kommisjonen ble som den ble. Et par medlemmer har trukket seg. Politikeren Mimir Kristjanson (R) ble valgt inn på Stortinget og sa fornuftig nok takk for seg. Den andre var representant for organisasjonen «Skeive muslimer». Hun godtok ikke at en person hun oppfattet legitimerte høyresiden («sløseriombudsmannen») fikk uttale seg til YK. Hun (eller var det «hen») hadde også ifølge MSM med VG i spissen som dekket «saken» blitt trakassert av et annet YK-medlem i dokøen på Litteraturhuset. Slikt er mediene opptatt av i Norge. Fordummingen og krenkelseshysteriet øker mens rettsstaten forvitrer. Medias klikkhorer og halliker koser seg.

Siste nytt på utvalgs og kommisjonsfronten er et Mannsutvalg som er på trappene. Mannen har ifølge vår lesbiske kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen sine utfordringer. Mannnsrollen er for trang sier hun hver gang, som et ekko fra forvrøvlede kjønnsforskere og MSM. «Likestillingsutfordringene» må opplagt være så store at de berettiger et utvalg. Mannsutvalget skal visstnok oppnevnes med det første. Vi er på saken. Tar vi med at regjeringen pr 10. juni 2022 oppnevner en «Ekstremismekommisjon» er vi brukbart a jour, med forbehold for at det nok er endel aktivitet vi ikke rekker over. Informasjonsfriheten er en krevende øvelse.

Ole Texmo