Noen tanker når oljen tar slutt

Publisert 1.5.2017

Av Wilfred Høsteland
Foto: Colourbox

De siste regjeringene har anmodet norske bedrifter og grundere til å planlegge produksjon for en litt fjernere fremtid – ikke bare for de neste 2-3 årene. Det er vel allerede en kjensgjerning at om et x antall tiår vil oljeinntektene bli kraftig redusert for så en gang å stoppe opp. Vår generasjon bekymrer vel seg neppe i særlig grad for hva som eventuelt vil skje om 50-100 år. Men dem som har tanke for sine fremtidige slekter 2-3-4 generasjoner frem, ser kanskje litt mer alvorlig på det,- nærmest som en slags samvittighetssak. De ønsker selvsagt at etterkommerne skal ha et trygt og godt liv og en sikker alderdom økonomisk. Da bør det første som skjer at den sittende regjering stoppes i sin tankeløse iver med å selge ut vårt arvesølv! Det er her snakk om øyeblikks-gevinster og samtidig å ta fra fremdidige generasjoner verdier som neppe kan tilbakeføres til landet og vårt fellesskap. Jeg sikter til kraftverkene/vassdragene, NSB,  og andre statlige områder hvor det hittil har vært en selvfølge og en sunn logikk i at Staten selv eier og driver.

Norge har gjennom tidene vært en av verdens ledende fiskerinasjoner, og politikerne diskuterer iblant å øke produksjonen og eksporten av fiskeprodukter. Allerede i dag har vi en betydelig eksport. Men hvor mye er det Staten egentlig tjener på privat eksport? Kun skatteinntekter og mindre avgifter. Altså ingen erstatning for oljeinntektene. Ikke noe vesentlig å bygge videre på m.h.t. å opprettholde dagens velferdsordninger. Med en sunn økonomisk politikk har vel Norge enda en bra reserve i bakhånd, men med den nærmest ekstreme sløsing med milliardene vi har sett de siste årene – ikke minst grunnet en hodeløs innvandringspolitikk og såkalt bistandspolitikk,  er vår reserve allerede redusert med betydelige beløp. Det er faktisk snakk om gigantbeløp som våre såkalte folkevalgte ikke liker å snakke om – forståelig nok.

Må ha en klar plan

Men når oljen med tiden minker – behovet for olje minker – og etterspørselen følgelig går ned i takt med minkende produksjon,  må Staten (les politikerne) ha klar en videre økonomisk plan som sikrer Staten solide inntekter – om enn kanskje ikke av de dimensjoner som oljetiden har sørget for. Da er spørsmålet om en sosialisering innen visse områder må til for å opprettholde fellesgodene i samfunnet. En av mulighetene kunne være store statlige oppdrettsanlegg hvor ikke bare skatteinntektene tilfalt Staten men også salgsinntektene. For vi kan vel regne med at eksporten av fisk og fiskeprodukter heller vil øke enn å minke. I en slik situasjon hvor det vil bli helt nødvendig med større statlige inntekter, vil det være meningsløst og direkte uansvarlig at private interesser alene skal skumme mesteparten av fløten til egen vinning og luksus, mens den jevne borger – pensjonerte lønnstakere – skal måtte lide under minkende velferdsordninger. Enhver kan vel lett se hvor det ville føre hen.

Nå er det selvsagt også en rekke andre svært innbringende områder Staten i fremtiden bør komme inn som eiere,- hvor private eiere i dag hover inn millioner og milliarder som de ikke trenger for å lønne sine egne ansatte og sine egne økonomiske behov. Så konklusjonen er vel at fremtiden må baseres på en viss sosialisering innen samfunnets mest innbringende virksomheter – og ikke tillate en fortsatt meningsløs høy inntekt og fråtsing for de få. Undertegnede er langt fra sosialist, men mener å se en viss nødvendighet av mer Statlig (og kommunal) virksomhet til felleskapets fremtidige trygghet og beste. Så dagens Høyre-politikk med stor villighet (og null fremsyn!) til å selge ut vårt verdifulle og høyst nødvendige arvesølv, må stoppes jo før jo heller.  Må det en AP-regjering for å stanse denne tankeløsheten….? Det ville nok holde med en SP-regjering!