Fra Terje Haugoms tastatur
mandag 11. oktober 2021
Norge trenger ikke bompenger
mandag 11. oktober 2021
Show all

Svar til NAV-leder i Lillestrøm

Publisert 11.10.2021
Foto: Colourbox

Svar til Daniel Berg-Hansen, NAV-leder NAV Lillestrøm sitt innlegg 30/9-21.

(https://www.rb.no/hvordan-vi-snakker-om-nav/o/5-43-1651715)

Først og fremst går våre tanker til de etterlatte og siden det dessverre ikke er første gang en ansatt på NAV blir drept går også tankene våre til alle de andre som har blitt berørt av lignende episoder. Selvsagt skal INGEN utsettes for vold/drap på verken arbeidsplassen eller andre steder. Videre er vi enig i det du skriver, men det fungerer dessverre ikke alltid slik i praksis. Vi som parti er utrolig engasjert i velferdspolitikken.

Det er ingen hemmelighet at NAV har vært i hardt vær de siste åra og den største bomben slo vel ned i forbindelse med den store «Trygdeskandalen» som også ble omtalt på nyhetene utenfor Norges grenser. Hvordan gikk det med alle disse ofrene til slutt egentlig? Det virker som om hele saken ble hvisket bort eller feid under teppe.. Et simpelt «Unnskyld» hjelper ikke mye i den situasjonen de involverte havnet i.

Personlig har undertegnede bare gode ord å si om NAV Lillestrøm, ikke fult så godt om NAY (Nav Arbeid og Ytelse) Allikevel vil vi si; all ære være til at vi har et system som er der om man enten utsettes for skade, sykdom eller lyte. Problemet ligger vel mer i det med tanke på AAP/uføre. Vi får sjeldent høre om de gode historiene som går fort og enkelt å behandle for å få en AAP/uføre igjennom, og enn så lenge så er det heldigvis flertallet. Derimot er det de historiene hvor NAY nekter å høre på både NAV lokalt, de firmaer som utreder den syke som bl.a. Hapro o.l. og ikke minst leger, spesialister og behandlingsinstitusjoner man husker best og man har stor forståelse for at den syke blir frustrert. Dette er tross alt vanligvis oppegående mennesker som ønsker å jobbe og man blir frustrert når det ikke lenger fungerer og når man i tillegg blir mistenkeliggjort og trykket enda lengre ned slik at man mister livskvaliteten i tillegg, da er det noe galt med systemet.

Enda verre er det der man mister hele livsgrunnlaget sitt, hvor man mister sin AAP og får avslag på uføretrygg, selv om NAV lokalt har fulgt dem hele veien og begrunner det som riktig å gå veien videre ved å søke ufør. Dette betyr jo at de på NAY ikke har tillitt til sine kollegaer lokalt det da. Hva slags arbeidsmiljø er det?

Ikke bare har den avgående regjering, som mest sannsynlig vil bli husket som sin slemmeste i sin tid, bestemt at arbeidsutprøvning skal avkortes fra 4 til 3 år selv om det i virkeligheten tar lengre tid. Og vi er vel alle innforstått med at de ansatte jobber etter retningslinjer fra de som styrer landet. Så her er det dessverre mange uskyldige som får skyllebøtter og trusler som de ikke er berettiget. Tanken var nok god, men i praktisk er det ikke alltid at teorien fungerer like bra. Hva skjer da, jo da må livsledsageren forsørge hele familien aleine, om man i det hele tatt har en livsledsager. Hvis ikke må man søke sosialstønad som heller ikke er «bare bare» og man får ofte beskjed om å selge det man eier og bruke opp det først, ofte til en langt lavere pris enn det man kjøpte det for. Da mister man altså hele livsgrunnlaget sitt nærmest over natten, det man har jobbet og slitt for i mange år for at familien skal ha det bra og om mulig litt romslig med egen eie fremfor leie.

I noen tilfeller må foreldrene skille seg fordi man rett og slett ikke har råd til forsørge familien lenger på kun en inntekt. Noe som er en stor sorg for hele familien og skaper mer sykdom, ikke bare hos den som allerede er syk, men også for resten av familien. Psykisk helse sliter i dag med å hjelpe alle som havner inn under kategorien psykiske lidelser/sykdommer. I stedet for å ha en syk så får man ofte en hel familie som blir rammet. Når man så står på bar bakke da er det å gjøre et nytt forsøk på å søke sosialstønad og er du heldig kanskje du og evt. dine barn (hvis du ikke har måttet gi fra deg foreldreomsorgen) får en kommunal leilighet, som kan være alt fra en del av et hus via en leilighet eller brakke til en kontainer.

Ofte bor barnefamilier, psykisk syke og narkomane samme og det er absolutt ingen bra løsning når man sliter. Og hva koster disse kommunale bostedene man tilbys, jo…opp i mot en 15000,-(!) pr.mnd. så her kan man jo glemme å spare opp til egen bolig igjen. Man kan til og med glemme å kunne unne seg selv eller barna en kinokveld eller et restaurantbesøk og for all del ikke glem at heretter er det ikke noe som lenger heter ferie. DET har man ikke råd til. Eneste håpet er om man prøver seg på en ny runde i NAV med utprøvning, men da er man allerede så livredd for det man har i vente at man rett og slett ikke orker å ta den kampen en gang til. I tillegg koster det om man skal engasjere advokat, med mindre du har krav på fri rettshjelp da, men ofte viser det seg at man har en stønad som da ender med en tusenlapp for mye for å få innvilget dette. Og ting tar tid…og man har ikke tid når man verken har penger til mat, medisiner og varme. Og det er ikke bare å «få en grill gratis på Finn.no», bare for å dra inn at man faktisk kan få svar av de ansatte som man ikke ville trodd man kunne få.

Når flere av de som jobber som NAV advokater tidligere har jobbet i Trygderetten o.l. da er det ikke lett å unngå at tanken slår en at her er det snakk om tidligere kollegaer etc. og da må jo første som avslår ha rett i at det ble et avslag osv…I alle fall når man ser på tallene fra 2020 hvor 4151 klagde inn sine saker til Trygderetten og bare 847 fikk medhold. Ja, da…det var sikkert noen av de 3304 som fikk avslag på riktig grunnlag, men det som er mest urovekkende her er at hele 847 skulle ha sluppet å gå den ekstra veien for å få sine rettigheter, men i stedet kanskje mistet ALT før man fikk det…Helt til ingen nytte.

Som både privatperson og leder for GP Lillestrøm som er et parti som bl.a. skal være de «svakestes» tals-rør så kan jeg sette meg inn i fortvilelsen til de som opplever denne påkjenningen over flere år, selv om det IKKE gir grunnlag for at man skulle gå på NAV (eller andre steder for den saks skyld) å drepe noen i sin frustrasjon. Det som burde være en tankevekker er at dette i det hele tatt skjer? Er det kun pga avslag på diverse stønader, er det fordi NAV kontorene har gjort seg utilgjengelig så man verken kan dra ned på et kontor eller få tak i noen på telefonen når man virkelig trenger det eller er det fordi man blir psykisk syk under arbeidsutprøvningene i tillegg til opprinnelig(e) sykdom(mer) hvor man har både Nav lokalt, Hapro o.l., leger, spesialister og behandlingsinstitusjoner i ryggen, men NAY nekter å godta det fordi de allerede har bestemt seg da det muligens ikke passer inn på statistikken og målene de er så opptatt av å nå?

Du avslutter bl.a. med følgende: «Vi mener gjensidig tillit, åpenhet og dialog er en grunnleggende forutsetning for å finne de beste løsningene sammen med de som kommer til oss. Vi har derfor alle, som en del av velferdsstaten, et ansvar for tryggheten til NAV-ansatte…» Ja, selvsagt, men da må vi som parti også få spørre; «Hva med tryggheten til de som mister sin inntekt når all dokumentasjon sier at man er 100% arbeidsufør, det finnes ingen restarbeidsevne og det er IKKE hensiktsmessig med mer arbeidsutprøvning», allikevel får man avslag. Hvor ble det av den gjensidige tilliten da?

Med vennlig hilsen Cayza Del Carmen

 

Annonse