Utnytter ikke skattefordelen ved gaver
fredag 3. september 2021
Olje og gass, Norges gull
mandag 6. september 2021
Show all

Serie. Del 1. Nest siste nytt fra Strasbourg

Publisert 4.9.2021
Av Ole Texmo
Fotomontasje/Foto: Sfm.no/Colourbox

Har vinden snudd eller stilnet? Toppen av isfjellet: familiesaker som barometer. Det som ikke kommuniseres: ukulturen i rett og forvaltning. Retten til familieliv. Retten til rettferdig rettergang. Ny artikkelserie – ulike vinklinger. Rettsliggjøring. Nye saker, justert praksis, men hva lærer man? Birgitte Tengs-saken. Hva er uskyldspresumpsjonen verdt?

I rekken av oppdateringer om status for norsk barnevern kom 22. juli 2021 nyheten om at Norge ikke ble felt i en klagesak for den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. I en sak som var kommunisert, dvs. som hadde sluppet gjennom nåløyet for behandling. De fleste klager som kommer inn til EMD blir ikke kommunisert, men avvist, vesentlig av formelle grunner. Et norsk nettsted kalt Rett24 har hatt flere oppslag de siste månedene, ofte med bilder av smilende og sympatisk utseende norske toppjurister. En toneangivende trend i oppslagene er å gi inntrykk av at den store mengden med fellende dommer mot Norge, ikke er så stor. Egentlig. Og heller ikke så viktig å merke seg da det meste i grunnen stort sett er såre vel.

Vi innleder herved en ny artikkelserie kalt «Rettsstat under press». Vi skal komme rikelig tilbake til ulike måter press kan arte seg. Uavhengig av om rettens aktører og ukritiske observatører kjenner på presset. Skjønt visse typer av press, som f.eks. overoppheting i form av nærmest ukontrollerbare saksmengder, går ikke ubemerket for seg. Det interessante er hvordan en økning i saker og sakstyper forklares, eller bortforklares. Systemkritikk er lite velkomment i Norge, både innefra og utenfra. Kritikken mot barnevernet er kun en del av presset mot rettsstat og forvaltningen. Systemskapt sådant. Samfunnsmagasinet har tidligere «kommunisert» egne serier om såvel domstoler på godt og vondt og mer konkret om barnevernets mer og mindre opplyste sider.

At de fleste klagene ikke blir kommunisert, er forså vidt korrekt. Men at det alt i alt står bra til med norsk rett og barnevern, er et tvilsomt mediebudskap, f.eks. slik avtroppende Høyestererettsdommer Magnus Matningsdal sier: «det er greit å få tilbakemeldinger på at vi må begrunne dommene bedre» i en passe systemservil podkast laget av juss-Norges nye Wonder woman Anine Kjærulf.

Som om kun dette var problemet og at dommene egentlig var riktige, bare ikke godt nok begrunnet. En servil norsk presse, med unntak av Dagbladet (journalist Asle Hansen) stiller seg fullstendig ukritiske til det faktum at Norge, som et av verdens mest avansert velferdssamfunn, kan bli felt i så mange saker. Selv om altså mange saker, de fleste av klagesakene, ikke kommuniseres.

Vår erfaring er at mange av de som ikke kommuniseres, er minst like stygge som de som slipper gjennom nåløyet. Da bygger vi på et betydelig kjennskap, både kvalitativt og kvantitativt over mange år, helt tilbake til man her til lands fikk opp øynene for at det fantes et Strasbourg med en europeisk menneskerettighetsdomstol, forkortet EMD. Den saken som fungerte som øyeåpner for klientsamfunn og kritikere var selvsagt «Adele-saken» hvor en mor fikk medhold i 1996. Saken var pinlig for Norge og man har rodd mye til fiskeskjær i årene etter. Det ble i årene som fulgte dommen gitt inntrykk fra offisielt hold og toppsjiktet blant familierettsjurister at man hadde lært mye og justert kursen.

Adele fikk ikke treffe sitt barn før barnevernet selv fant at det tok seg pent ut når de allikevel gikk til sak for å ta fra henne foreldreansvaret med tanke på adopsjon. Med totalt brudd i kontakten som konsekvens. Denne skribent fulgte på tett hold etterspillet da moren ble fratatt foreldreansvaret i 2001 gjennom rettslige prosesser, hvor det oppsiktsvekkende nok ble holdt åpen rett i Borgarting lagmannsrett for temmelig nøyaktig 20 år siden 14 dager i strekk. Adele tapte og vant heller ikke frem i Strasbourg. Resten er historie. På begynnelsen av 2000-tallet ble det etablert en oppfatning om at terskelen var blitt for høy for adopsjon som alternativ til langvarig fosterhjemsplassering. Uten empirisk underlag i form av vitenskapelige studier, men med referanse til Adele-saken. Uredelighetene kjenner ingen grenser.

Strasbourg-sakene kan sies å være toppen av et isfjell, hvor det under overflaten fortsatt regjerer ulike typer av subkulturer av typen «stat-i-staten» hvor barnevernet herser med familier, med eller uten eksplisitte lovhjemler. Det er også et samrøre med retten i dobbeltsporsaker og ordinære foreldretvister hvor barnevernets roller ikke tåler dagens lys og dekkes over av tvilsomme forlik, gjerne administrert av korrumperte sakkyndige. Ikke noe nytt forså vidt, men fremdeles ikke bragt til erkjennelse. Foreldres påstått manglende «veiled barhet», «høyt konfliktnivå» mv er tvilsomme kategorier det ikke fins faglig belegg for å bruk til barnevernets formål. Før eller senere når også disse tilfellene Strasbourg. Hvorvidt den siste saken i EMD hvor Norge pr 22.7.21 altså «vant» representerer et skifte, lar vi stå åpent.

I valg av overskrift for serien ligger en bevissthet om at press kan være så ymse og at press kommer fra flere steder: Fra det rettssøkende publikum som, delvis på grunn av rettsliggjøring og svikt i delsystemene (NAV er et egnet eksempel) må henvende seg til retten i større grad enn før. Fra politiske nivåer (rettsliggjøring i flere varianter), og ikke minst fra rettsstatens egne organer som tildels undergraver rettsstatens egne idegrunnlag om åpenhet og gjennomsiktighet. For ikke å nevne begrunnelseskrav. Som et fjerde perspektiv allerede nevnt i denne introduksjonsartikkelen, har vi hensyn å ta til internasjonal rett som Norge skal rette seg etter.

Siste nytt pr 23.8.21 er at 4 nye klagesaker er kommunisert i EMD. Disse er spesielt interessante da de kommer i forlengelsen av norske saker som ble rettslig behandlet etter Strand Lobben (SL) saken som vakte størst oppmerksomhet da dommen mot Norge falt i September 2019, og hvor en viss standard ble satt. Høyesterett behandlet også tre saker, hvorav en ankenektsak, i plenum i februar 2020 hvor det ble foretatt visse «justeringer». To av de fire siste klagesakene som nå er kommunisert ble behandlet i norsk rett etter plenumsavgjørelsene, endatil avvist av Høyesteretts ankeutvalg. Sakene gjelder akuttplasseringer, fosterforeldreadopsjon og eller samværsfastsettelse. Så får vi se om EMD og norsk praksis spriker; om norsk retts påståtte kursendring er til å stole på.

Betydningen av fellende dommer i Strasbourg er interessant av flere grunner. Når disse linjer sluttføres er «breaking news» at det er ny utvikling i Birgitte-saken, 26 år etter at Birgitte Tengs ble funnet voldtatt og drept på Karmøy. En mann i 50-årene er siktet. Birgittes fetter som først ble dømt i tingretten men frifunnet av juryen i lagmannsretten, ble dømt til å betale erstatning til Birgittes foreldre. I EMD vant fetteren i 2002 mot Norge for brudd på artikkel om uskyldspresumpsjonen, noe særlig Gulating hadde vanskelig for å akseptere. Det har tatt lang tid å justere både praksis og ikke minst det lovverket som kan hjemle slike rettslige uhyrligheter. Saken er en tragedie på flere måter. Men på Dagsnytt 18 fredag 3.9.21 presterte VGs kommentator å ramse opp en liste med ofre som også talte Kripos spesialetterforsker Stian Elle som foretok de famøse politiavhørene som brakte fram fetterens falske tilståelse han senere trakk tilbake da han skjønte at han hadde blitt lurt.

Noen kommer aldri til å lære. Stian Elle beklaget aldri sine metoder mens han levde. Politi og rettsapparat har hatt mange muligheter til å rette opp. Nå kan det med moderne DNA-teknologi og i beste fall en ekte tilståelse kanskje bli en løsning på saken, men vi er ikke i mål. Fetterens advokat har varslet gjenopptakelse av erstatningssaken som har hatt mange runder, de fleste prosessuelle. Det er ikke gitt at dette ytterligere presset mot rettsstaten kommer heldig ut. For de som fortjener.

 

Annonse