Serie: Ansvar først og sist. 8 av 10

Publisert 27.11.2020
Illus.foto:
Av Ole Texmo

Del 8 : Når fagfolk svikter

Systemfeil eller prosessfeil, eller begge deler. Den profesjonelle samtalen: En minibokanmeldelse. Faguttrykk og forståelig norsk. Eierskap til konfliktforståelse. Makt-ubalanse som feilkilde. Selvgode dommere og misfornøyde foreldreparter. Barnerettsjurist Andersland revisited: Underrapportering av bekymringsmeldinger. Feilpremisser først og sist. «Laveste nivås prinsipp».

Det er ikke vanntette skott mellom delene i denne serien slik både deler og helhet er redigert og skrevet ut for hver enkelt del. Del 8 er skrevet i forlengelsen av tematikken i forrige del om «Det offentliges ansvar». Del 9 har arbeidstittel «Fine ord men stygge saker», hvorav noen tråder allerede er fremskrevet, ikke er helt tilfeldig tvunnet eller knyttet. For valgte hovedvinkling i denne del, passer det med en sitatintro hentet fra en fersk bok kalt «Den profesjonelle samtalen» av Asbjørn Rachlew, Geir-Egil Løken og Svein Tore Bergestuen (Universitetsforlaget 2020):

«Når det oppstår prosessfeil under innsamlingen av faktaopplysninger, kan feilen fort få uheldige konsekvenser for utfallet og skade tilliten og omdømmet til en organisasjon eller institusjon. Når en prosessfeil oppdages, bør den undersøkes nøye for å avklare hva som forårsaker den, og om systemet kan forbedres. Dersom arbeidsgiveren ikke har lagt til rette for at investoren, HR-avdelingen eller legen innehar den kunnskapen og de ferdighetene som trengs for å gjennomføre profesjonelle samtaler, intervju eller konsultasjoner, så er prosessfeilen en systemfeil og må behandles deretter. Dersom vedkommende ikke har fulgt gjeldende utdanning eller praksis for hvordan den kritiske informasjonen burde vært samlet inn, så ligger prosessfeilen på individnivå.»

Mange fine og kloke ord. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på at jeg er helt enig i den siste setningen. Ikke helt sikker. Ikke helt enig. Fremstillingen i lærebokform og innhold kan raskt bli gjort til paradigmatisk for en illusjon om at nå er norske fagfolk blitt så skolert og mye bedre at man bare nikker gjenkjennende til ovenstående sitat. Bare man følger gjeldende praksis vil man slippe unna det personlige ansvaret. I verste fall. For ordens skyld: Boken er meget interessant og til tross for en god del faguttrykk om f.eks. «kognitive skjema», fremstilt på et forståelig norsk. Anbefales.

Men slik må det være når et grunnleggende budskap er at man må behandle folk som skal samtales med i profesjonelle settinger med respekt. Etter å ha lest boken akkurat så kritisk som en skribent og kritiker som meg er tilbøyelig til, er min foreløpige «dom» at jeg tror forfatterne på deres ord om respekt for lekfolket. To av forfatterne er tidligere politifolk med spesialkompetanse på avhør. Den tredje er journalist med allsidig bakgrunn. Bokens undertittel er «En forskningsbasert intervjumetodikk for alle som stiller spørsmål». Vel og bra. Hvis man er i posisjon til å stille spørsmålene på den måten man selv ønsker å formulere dem. I oversikten over feilkilder er ubalanse i makt utdypet. Forfatterne hevder flere steder at deres metodikk er allmenngyldig. Men hvordan møtes skolerte klienter det egentlig ikke burde være grunn til å mistenke at det er noe galt med?

Eksempeltilfanget kan tyde på en viss bredde. Fra vårt tilfang fra familierettssfæren er det fristende å stille spørsmål ved enkelte praksiser som virker som «gjeldende prosedyrer». Bruken av sakkyndige er egnet il å illustrere hvordan systemhensyn har en lei tendens til å gå foran klientenes rettssikkerhet. Innarbeidede krav til at foreldre i klientrollen får anledning til å lese gjennom referater eller godkjenne fremstillinger av egne utsagn fra samtaler, er her fremmedord. Barnevernet sender referater ut i ujevn takt. Man får mulighet til å kommentere. Men ingen garanti for at feil blir rettet opp. I saker for retten foretar sakkyndige samtaler med foreldre og barn. Uten metodikk.

Hvorfor får denne mangel på faglighet passere? Regelen synes å være at om det skulle være noe man er misfornøyd med kan man be advokaten om å ta det opp i retten. Misfornøyd er ordet som brukes. Aldri prosessfeil, eller systemfeil. Eller personlig feil fra de profesjonelle aktørene. Boken om profesjonelle samtaler kan gi inntrykk av veldig empatisk innstilte fagfolk i ulike klientyrker. Praksis viser at evne og vilje til selvkritikk er så som så.

Det avgjørende for læring og innarbeidelse av god praksis, må vel være hvordan mulige feil kartlegges, identifiseres og eventuelt elimineres/rettes opp. Hva man ellers i arbeidslivet kaller kvalitetssikring. Slike elementære krav er ikke like opplagt på ulike systemnivåer hvor jussen eller også sosionomfagene som styrer barnevern praktiseres. Jeg har i denne serien påvist mange feil og feilforutsetninger. Disse er beleggbare, dvs. mine påvisninger er i hovedsak forsynt med noenlunde lett tilgjengelige referanser til målstyrende dokumenter og andre autoritative kilder som gjør det mulig å etterprøve om mine utsagn er riktige. Et visst subjektivt tolkningsrom tatt i betraktning. «Eierskap til konflikten» er en språklig uttrykksmåte jeg har stilt spørsmål ved.

Med terminologi og forståelse fra innledende sitat: Hvor er personlige ansvar for en offentlig ansatt når en rektor (jf case omtalt i del 7) på en skole fyrer av gårde bekymringsmelding til barnevernet uten å ha satt seg inn i kriterier og lovgrunnlag? Må hun eller han stå til ansvar? Blir en rektor som i vårt eksempel rammet av Rachlew og co sin autoritative forståelse når denne rektoren kun følger vanlig praksis. Selv om gjeldende rett og vanlig praksis er påviselig riv ruskende gal? Eller gjelder innsikten fra den forskningsbaserte intervjumetodikken kun på områder skjermet for systemkritikk? Kun for de som stiller spørsmål. Men ikke for de systemlojale, ironi til side.

For denne rektorenes vedkommende må det ha sviktet i grunnutdannelse, opplæring, etterutdanning etc. Jeg skal ikke tvære ut caset unødvendig, men viser til at misbruk av bekymringsmeldinger, fra både private og offentlige, bør ha interesse som konfliktgenererende faktor, med prinsippiell betydning utover enkeltanekdoten. Systemskapt og vedlikeholdt av ideologisk blinde og kunnskapsløse fagfolk. For å illustrere et ikke utypisk systemfeilpremiss, nevner jeg igjen (se del 5) barnerettsjurist Geir Kjell Andersland som i anmeldelse av boken «Er bekymring nok?» eksponerer ideen om underrapportering av bekymringer som årsak til stor økning av meldinger i sin tid.

Denne feilforutsetningen i holdning og vankunne stammer fra samme tidsperiode på begynnelsen av 2000-tallet hvor barnevern som vekstnæring senket terskel for omsorgsovertakelse med utvidete definisjoner for omsorgssvikt, f.eks. manglende veiledbarhet og ikke minst høyt konfliktnivå i foreldretvister. Det faglige grunnlaget er aldri noensinne blitt dokumentert eller sannsynliggjort. At myndigheter samtidig som de senker terskelen for bekymringsmeldinger unnlater å utdanne fagfolk i å tolke lover riktig er en svikt som dessverre ikke er helt tilfeldig. Familierett tar ikke opp veldig stor plass i jusstudiet. Hva de lærer på sosialskoler og barnevern-akademier tør jeg ikke tenke på.

Det offentlige, eller samfunnet om man vil, også den del av sivilsamfunnet som omfatter systemservile medier og organisasjoner, må nødvendigvis ha sviktet. Utdanningen av jurister og sosionomer, barnevern-pedagoger, lærere mv kan umulig ha vært god når så mange misforstår loven. Eller er blitt foret med vranglære, noe vi dessverre ikke kan se bort fra: Læren om at biologisk foreldreskap må undermineres til fortrengsel for det såkalt «utviklingsfremmende prinsipp». Som ikke er noe prinsipp i det hele tatt. Like lite som «barnets beste». Vi snakker her om ideologi, om falsk bevissthet, om prestisje. Det offentlige rydder sjelden eller aldri opp etter seg. Selv ikke når feil blir mer og mindre innrømmet eller erkjent. Det blir derfor spennende å se hva som blir offisiell historieskriving NAV-skandalen. Fellestrekk med barnevernets systemfeil er ikke fjernt å antyde.

Dette kan virke demoraliserende og lite oppløftende, men det er viktig å være klar over at når feil tilsynelatende iallfall, erkjennes på systemnivå, blir ikke alt ryddet opp i og ansvarlige naglet. Noen prosesser kan kalles for hvitvask. Offentlige granskningskommisjoner settes gjerne sammen utfra politiske og eller systemhensyn. Man må ikke innrømme for mye. Muligheten for å kunne skyte seg inn under anerkjent retts- og forvaltningspraksis, gruppedynamikk, systemlojalitet og «gjeldende rett» må ikke utfordres. Iallfall ikke på noen forpliktende måte.

Man skulle tro at ansvaret det offentlige tar på seg når de tar barn fra foreldre, må være ekstra stort og at kunnskapsgrunnlaget er ekstra solid når de enten tar barna fra foreldre med lov og dom, eller tvilsomt hjemlede akuttvedtak. Hvor var det forskningsbaserte grunnlaget for behovet for økning i bekymringsmeldinger og lavere terskel for adopsjon pr 2008? Hvor var forskningen eventuelt presentert og debattert i en kritisk demokratisk offentlighet? Fagfolk mente at terskelen var for høy for både omsorgsovertakelse og adopsjonsvedtak. Hvor hadde de dette fra? Hva slags metodikk kunne fagfolk påberope seg den gang og nå? Svarene på spørsmålene er ikke oppløftende.

Systemservile medier sørger for å beskytte fagfolkene. Motforestillinger og påvisninger av feil frabes, slik det siste eksemplet kan illustrere. En trend i administrering av foreldretvister er å skyfle systemskapte problemer unna og kalle det noe a la «løsning på det laveste nivås prinsipp». Tanken om å regulere tvister så tidlig som mulig er ikke nødvendigvis feil. Men kunnskap er fraværende.

Jurist Iver Huitfeldt slipper i likhet med kollega Andersland å stå faglig til ansvar. Den pensjonerte lagdommeren får uimotsagt hevde at fordi ca 80 % av sakene avsluttes med forlik kunne disse vært løst før de kom til retten. På familievernkontoret. Utsagnet er ikke underbygget med representative utvalgsundersøkelser og kontrollgrupper. Ingen forbehold for innhold og virkninger av forlik. Langt mindre for lovtekniske svakheter og profesjonelle aktørers holdninger som fremavler prosesser. Huitfeldt har i riksmedier som NRK, Aftenposten og VG beklaget at barnefordelingssaker er «misbruk av dommertid». «Det er ingen juss i disse sakene» som han sier. Hva betyr det i så fall at det det for en sakstype som fyller opp ca. 15-20 % av volumet i tingrettene ikke er noen «juss»?

I beste fall fremstår Huitfeldt som en ufrivillig varslerklovn. Meklingen i rettsapparatet slik den var ment å fungere pr lovrevisjon 2003 med oppskrytt utvidet sakkyndigrolle, fungerer ikke. Iallfall ikke som mekling. Hva tilsier at «mekling» vil fungere bedre annet steds? Feil kan imidlertid ikke innrømmes, kun eksporteres og bort-administreres, opphøyet til et passe schwung uttrykk: «løsning på laveste nivås prinsipp».