Annonse
Serie: Ansvar først og sist. 7 av 10 - Samfunnsmagasinet
Ut med Donald Trump
fredag 20. november 2020
Nå må norsk presse skjerpe seg!
fredag 20. november 2020
Show all

Serie: Ansvar først og sist. 7 av 10

Publisert 20.11.2020
Foto: Wikipedia (Innfelt sfm.no)
Av Ole Texmo

Del 7 :  Det offentliges ansvar

Grunnleggende. Lovhjemlet ansvar. I disse corona-tider. Bekymringsmeldinger – et velegnet omdreiningspunkt. Lovens vilkår: Høy terskel vs. «Skolen opplever»: Lav terskel. Samfunnets ansvar for å skape fag; ansvar for å utdanne fagfolk med forsvarlig kunnskapsgrunnlag. NAV-skandalen. Pulverisering av ansvar. Hvor er varslerne i rett og forvaltning? Tilsyns-myndighetene.

I grunnloven vår er retten til arbeide formulert som «Det paaligger Staten aa legge til rette for …» Enhver arbeidsledig kan ikke dermed saksøkte staten fordi han eller hun er uten jobb. Men offentlig ansvar er iallfall tilsynelatende eksplisitt og udiskutabelt. Også det man kaller objektivt ansvar i erstatningsrettslig sammenheng. I praksis er det annerledes. I uke 47 er samfunnet mer og mindre stengt ned. Situasjonen kaller på ansvar, både samfunnsansvar og ikke minst det personlige ansvar som myndigheter oppfordrer til og delvis pålegger. Med bøter for brudd på restriksjoner som sanksjon. Det var ikke i denne skribents bevissthet å gi corona-tiden for mye oppmerksomhet, men siden omstendighetene illustrerer flere dimensjoner av hva jeg hadde tenkt å ta opp, så hvorfor ikke.

En del av de virksomheter offentlige myndigheter og instanser bedriver i det jevne er såpass opplagte at jeg ikke trenger å gå i detaljer utover stikkordene. Helse- og utdanning, oppvekst, skolevesen og omsorgssektor til dømes. Veinett og infrastruktur. På disse områdene er det også private interesser, og det er ulike politiske oppfatninger om hvordan fordelingen mellom offentlige og private tjenesteytelser skal reguleres. Men lovene er vel like for alle? For barnehagedrift og barnevernsinstitusjoner. Og brukere har vel krav på den samme beskyttelse mot overgrep? Også overgrep fra det offentlige. Barnevernets vekst synes dessverre å være en felles-politisk konsensus.

Tilsynsregimene fungerer ikke alltid etter intensjonene. Ansvarlige myndigheter tar sjelden grep før det kommer politiske diktater. Vi har også noe som heter byråkrati, et fenomen som vokser både offentlig og privat. Med uoversiktlighet og klientforakt som konsekvens. Denne seriedelen om «Det offentliges ansvar», planlagt i god tid før dagens regime preger livene våre og de stygge blikkene vi får hvis vi slurver med munnbind helsemyndighetene gir doble budskap om nytteverdien av, vil forsøksvis konsentrere seg om skjæringspunkter mellom personlig ansvar og det offentliges ansvar.

Mens vi venter på alle erstatningssakene som vil komme fra ulike personer og næringer, rettet mot urimelige og uforholdsmessige konsekvenser av myndighetenes nedstengning. For de vil komme. Garantert. Det sitter allerede advokater og gnir seg i hendene mens de holder fakturamaskinene varme. Rettsliggjøringen rammes ikke av smitterisiko; den er en smittebærer i seg selv. Dermed ikke sagt at ikke myndighetene kan tenkes å gjøre alvorlige feil i den nedstengningen som nå rammer. Og at skarpe jurister kan gjøre nytte for seg. Vise samfunnsansvar.

Personlig oppfatter jeg skjæringspunktet mellom personlig ansvar og det offentliges ansvar, herunder kryssende hensyn og behov, som noe av det mest interessante. Dette fordi krysningspunktene (og linjene, flatene og rommene for å holde oss til de geometriske størrelsene) sier noe om hvilke ulike typer av avveininger som må foretas. Fordi disse tilfellene/casene kan være egnet til å illustrere påviselig svikt og ansvarsunndragelse. Og hvorfor offentlig omsorg kan hende ikke fungerer når ansvaret kan bort-administreres etter behov.

Et ikke helt tilfeldig valgt eksempel, om bruk og misbruk av bekymringsmeldinger. Et velegnet omdreiningspunkt for tema ansvar. En rektor som for å markere sin uvilje mot en forelder kanskje, men tilsynelatende utfra omtanke for en elev på skolen, viser ansvar og melder om forhold rektoren opplagt mener at barnevernet ikke bare må se nærmere på men kanskje til og med rydde opp i. I vårt minicase som nettopp og ikke altfor overraskende har oppstått i en større sak jeg har fulgt gjennom flere år, har en elev vært borte fra skolen i lengre tid pga. psykiske vansker verken foreldrene, eleven selv eller andre instanser har underslått eksistensen eller betydningen av. Problem og årsak til «skolevegringen» er identifisert. Eleven får hjemmeundervisning. Foreldrene har samtykket til behandling på BUP, men på det hold drar det ut. Av grunner vi vurderer å komme tilbake til.

Hvor er kunnskapen om lov-vilkår for meldeplikt i det offentlige? Barnevernlovens § 6-4 «med tilsvarende bestemmelser» f.eks. i opplæringslovens, finnes lett tilgjengelig på Lovdata. Strengt tatt er ikke dette vanskelig. Å holde fra hverandre størrelser som taushetsplikt, meldeplikt og opplysningsrett kan gjøres hjemmefra. Som selvstudium. Ansvar for egen læring. Eller også kan man lese boken til Bente Ohnstad og Ylve Gudheim: «Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret?»  (se del 5 om jurist Anderslands forvrengning og misbruk av bokens innhold til å propagandere lav terskel for meldinger) hvor det dokumenteres at bekymringsmeldinger fra det offentlige sendes på feil grunnlag. I mange nok tilfeller til at det blir en betimelig bok, og ikke minst at det må bero på utbredte misforståelser. Eller systemfeil. Mine ord riktignok.

I noen tilfeller lar offentlige meldere seg bruke av foreldre i tvilsomme allianser for å sverte den andre forelderen. I vårt case bryr ikke barnevernet seg om at hjemmelsgrunnlaget, når meldingen innkommer, ikke er i orden; at det ikke er «grunn til å tro at det er alvorlig omsorgssvikt» eller andre lovformulerte kriterier som årsak til elevens skolefravær. Som grunnlag for bekymring i barnevernrettslig forstand. Terskelen skal være høy for å melde. Det sier loven. Men barnevernet selv, lydig etterplapret av media og med oppdragende virkning på offentlige ansatte i skole, helse og utdanning, oppfordrer til og praktiserer lavterskel. Med trussel om straffeansvar fra samfunnet for de som unnlater å melde. Et angiver-samfunn, spør du meg.

Det offentlige har brukt store ressurser gjennom propagandakampanjer for å senke terskelen for meldinger, med henvisning til selvrefererende inkonsistente utsagn fra offentlige ansatte om påstått «underrapportering» av problemcase. Uten empirisk dekning. I strid med lovens vilkår, rettet i særlig grad mot offentlig ansatte i helse og utdanning. «Skolen opplever» er en vanlig uttrykksmåte. Men ingen faglig kvalifisering av hvordan det som bekymrer er undersøkt på forsvarlig vis.

I fjor høst ble det kjent at NAV og rettsapparatet har behandlet «trygdeeksport» som kriminelt. At det skulle være lov å motta trygd selv om man bodde i utlandet burde være klart nok fra 2012 da EØS-borgere fritt kunne ta med seg trygdeytelser til andre EØS-land. Likevel har NAV og trygderetten reagert som om det var ulovlig. En rekke personer er dømt og eller fratatt ytelser de hadde krav på. Skandalen er erkjent, men diskusjonen om hvem som har ansvaret fortsetter. Også etter at en offentlig granskningskommisjon har kommet med sin rapport kalt «Blindsonen».

Spørsmål som reiser seg er når ulike myndighetsnivåer, og for den del de politiske nivåene i samfunnsbyggingen, fikk kunnskap om at noe var galt. Ulike årstall påberopes som omdreiningspunkt for erkjennelse og tilskrivelse av skyld/ansvar. Politikere fra begge fløyene kan krangle om betydningen av disse for å delvis fraskrive seg ansvar og plassere det hos motstanderen. Hva så med varslere fra rett og forvaltning? Interessant nok var det en ung jurist i Trygderetten som «oppdaget» feilen så sent (eller tidlig kanskje?) som 2018. Regjeringen Solberg ble gjort oppmerksom i desember 2018, for 2 år siden, at Trygderetten «stusset over» måten Norge tolket loven; at EUs trygdeforordning står over norsk lov, og at EFTA-domstolen ville bli underrettet. EØS- avtalen som innlemmet Norge i EUs indre marked for arbeid og handel trådte i kraft i 1994.

Burde ikke alle jurister som er utdannet etter 1994 kunnet vise til sine forelesere og sitt pensum i Trygderett? Til sitt presumptivt oppdaterte kunnskapsgrunnlag? Til enhver tid. På strak arm. Uten knussel eller trussel fra Brussel. Eller er trygde- og sosialrett like nedprioritert og lavtstatusfaglig som familierettslige emner, etterhvert gjort nærmest til valgfag for kandidater som totalt mangler juss-faglige ambisjoner og intellektuell nysgjerrighet? Jusstudier har nødvendigvis innslag av fag om regulering av forhold for de som av ulike mer og mindre selvforskyldte eller samfunnskapte grunner faller utenfor, f.eks. faller utenfor arbeidslivet. Arbeidsrett, f.eks. oppsigelsessaker, er sammen med Foreldretvister de rettsområdene som tar prosentvis opp mest volum i domstolene. Velferdsrett heter det visst nå. Volumet på dette pensumet som ikke er obligatorisk på alle felt, er ikke overvettes stort. At det er tale om meget komplisert juss forbeholdt de mest briljante tror jeg bare sånn passe på.

Norge har tapt påfallende mange ganger i barnevernsaker det siste året. Hvordan tar Norge ansvar for å følge opp dommer i EMD? Hvilke myndighetsnivåer pålegges å utføre dette ansvaret?  Overfor de enkelte familiene som har vunnet mot staten, og for tema i sakene? Konkret kan det gjelde for samvær/kontakt mellom forelder og barn og for å rette opp feil i saksbehandlingsrutiner og lovmessige feil som følger av feilforutsetninger i form av lav terskel for fradømmelse av samvær og adoptering vs. langvarig fosterhjemsplassering. Dette kommer vi garantert tilbake til.

Høyesterett tok forsåvidt gjennom storkammeravgjørelsene i Mars 2020 ansvar for å justere rettspraksis, men satte Erik Møse til førstvoterende. Møse var Norges representant i EMD i mange år og stemte konsekvent i Norges favør, også i Strand Lobben saken som gikk til EMDs storkammer etter at Møses stemme i kammer ga 4-3 i norsk favør. Men så var det dette med roller og habilitet. Slik får man ingen innrømmelse av feil begått av Høyesterett selv for legitimering av lavterskler og påberopelse av sviktende kunnskapsgrunnlag. Høyesterett får alltid rett, også når Høyesterett har tatt feil.

Til slutt litt corona med mulig relevans utover munnbindet. En professor Morten Jerven ved NMBU skriver i Klassekampen 16.9.2020 om «Offentlig systemfeil»: «Når det er høy etterspørsel for et produkt – la oss si munnbind – så vil aktører strebe for å tilby dette produktet. Men uten detaljregulering og kontroll for at munnbindet er det det utgir seg for å være, så er det hypotetisk interessant for noen å tilby falske munnbind». Bytter vi ut munnbind med jurister og psykonomer så ser vi hva vi har fått. Om NAV-skandalen sier Jerven samme sted at «Denne skandalen er ikke et isolert problem, men et symptom på hvordan NAV og andre offentlige institusjoner som tilbyr fellesgoder gjør så lite som mulig».

Ole Texmo