Fra Terje Haugoms tastatur
fredag 16. oktober 2020
Klassepartiet Høyre på offensiven igjen
fredag 16. oktober 2020
Show all

Serie: Ansvar først og sist. 2 av 10

Av Ole Texmo
Publisert 16.10.2020

Del 2. Foreldrenes ansvar

Om å sette barn til verden. Fra makt og myndighet til et mer positivt normert begrep: Da omsorgen kom inn i barneloven, iallfall på papiret. En anekdote det er fristende å ta med. Har begge foreldre ansvar – for å lage barn, bryte forholdet, og følge opp barna? Ansvar for å gå til sak –  søksmåls, argumentasjons og bevisbyrde. Bekymringsmeldinger til besnær og besvær. Könsfrågan eller hur?

I ansvarsbegrepet ligger det oftest en forståelse av at ansvar er ansvar for noe eller noen, en person, relasjon utenfor eller også i forlengelsen av en selv. Ansvar for egen læring er nevnt og vi skal se at når uttrykket ansvar nevnes av myndigheter kan det stilles spørsmål ved hva det menes: ansvar for hva og for hvem. Og fra hvem? De profesjonelle aktørene selv; fra rett og forvaltning? Den kanskje mest grunnleggende relasjonen som påkaller ansvar er foreldre-barn. Å sette barn til verden er en alvorlig handling som, jeg trenger vel neppe si det eksplisitt, medfører ansvar.

Samfunnet gjennom sine legitime institusjoner, lover og regler, har bestemt at ansvaret ikke skal være likelig fordelt mellom foreldrene. Noen foreldre får ikke automatisk ansvar, kun gifte eller samboende foreldre blir tilskrevet foreldreansvar, samboende gitt at de har samme bostedsadresse. Her har mor en slags vetorett da hun kan nekte å skrive under på folkeregisterformalia. For ordens skyld snakker vi her om det juridiske begrepet foreldreansvar som er gitt et innhold mer opptatt av bestemmelsesrett og myndighetsutøvelse for den eller de som har del i foreldreansvaret. Slik barneloven, eller Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 som den egentlig heter, definerer det, nærmere bestemt § 30. Å kunne ta avgjørelser i personlige forhold på vegne av barnet. Barnehage, skole og helse er de mest vanlige temaene. Tidligere (inntil 1981) var begrepet som definerte denne utøvelse av foreldrefunksjonen kalt foreldremyndighet eller foreldremakt.

Da reformivrige akademikere på 70-tallet ville reformere barnelov, eller rettere harmonisere flere lover med nedslag på området, lå det klare føringer for et offentlig utvalg (NOU 1977:35) om å finne et mer positivt normert uttrykk. So far so good. Dette ble kalt foreldreansvar og var ment å innebære at to «søyler», plikt og rett, i samklang med størrelser som omsorg og bestemmelse, skulle utfylle hverandre. Ikke dumt tenkt. Uttrykkene «omsorgsplikt» og «bestemmelsesrett» var ment å være komplementære størrelser. I det radikale mandatet som ble utformet midt på 70-tallet lå også en likestillingstanke om at mor og far skulle utfylle hverandres roller. Barn som ble født inn i verden skulle heller ikke være prisgitt foreldrenes sivilstatus: Gifte og samboende skulle likestilles.

Dette var lovgiverintensjonen pr andre halvdel av de radikale 70-åra. Før likestilling som ideologi ble erklært statsfeminisme. Fagfolk og kvinnesaksaktivister i de pussigste allianser, husmorforbund og andre ville det anderledes. Psykologforeningen gikk i høringen pr 1980 sterkt imot at selv gifte fedre fikk del i foreldreansvaret, en holdning som er merkbar 40 år etter. Resten er historie, som det heter. Barnelovutvalgets forslag ble delvis vedtatt, foreldreansvar som nytt begrep ble forsåvidt innarbeidet i loven. Ikke alle fagfolk hang like godt med etter at loven ble vedtatt i 1981. Hva slags etterutdanningsprogram som gjaldt for dommere utover 80- 90- og 2000 taller er meg ukjent. «ansvar for egen læring» kanskje?

En spesiell tildragelse pr 1994 er verdt å nevne da en barnefar (gjett hvem?), etter å ha hatt minst halvparten av barneomsorgen før samlivsbrudd fikk denne kalddusjen i fleisen etter å ha brynt seg på barnelovens kodeks: «(far) har en misforstått oppfatning av foreldremyndigheten da han tror han kan legge seg opp i barnehageplasseringen» <sic>. Som svar på morens egenmektighet. Denne dommeren fra daværende Oslo byrett, nå Oslo tingrett, mente også at «det er da mest vanlig at det er kvinner som tar seg av barn». Det hører med til historien at den samme dommeren senere har villet gi solid straffedømte fedre del i foreldreansvar, fedre som ikke bare unndrar seg ansvarlighet men dertil bringer sine barn i farefulle kriminelle settinger. Men en far som beviselig har utøvd sitt ansvar og heller ikke har noe rulleblad ….

Slike dommere er dessverre ikke enestående unntak. Heller ikke i 2020. Denne skribent følger for tiden tett en meget stygg sak i nettopp Oslo tingrett vi ikke usannsynlig vil komme tilbake til i løpet av serien. Holdninger som ovenfor sitert er nok ikke like vanlige og uttrykkes ikke like eksplisitt lenger. Heldigvis. Men det er nok av eksempler på at barneloven er konfliktskapende og at også de profesjonelle aktørene, også dommere opptrer uforstandig og konfliktdrivende. Det skal vi nok få se flere eksempler på i denne serien. I den konkrete saken jeg har i mente vil mor ha foreldreansvaret alene og pøser på med vidløftigheter hun knapt tror på selv, beskyldninger unndratt beviskrav, usaklige bekymringsmeldinger som genererer ekstra arbeide og større fakturaer.

Det er fristende å si at lovens system legger opp til den type strategier hvor retten i forsvinnende liten grad har evne og vilje til å ansvarliggjør den forelderen som for å få foreldreansvaret alene tyr til grove vidløftiggjøringer. Men foreldre har også et ansvar som ikke er definert i loven, eller i ordboka. For noen vil det å ha del i det formelle ansvaret som følger av lov og dom være meget symboltungt og bestemmende. Her er det en mulig «konflikt», iallfall teoretisk om enn ikke også i praksis, forsåvidt som ingen fagfolk har valgt å problematiser dette: Hvis man ikke har del i foreldreansvaret, eller er blitt fradømt, kan man da slippe unna ansvaret? Kan en slubbert gå til sak for å fraskrive seg ansvaret, vinne saken og kreve tilkjent saksomkostningene ved å vinne saken fullt ut?

Svaret er nok mer demoraliserende enn sunt er, både personlig og samfunnsmessig. Samfunnet, også gjennom en forutsetningsvis legitim institusjon som domstolen, bestemmer hvem som skal ha foreldreansvar når spørsmålet kommer opp. Skjønt retten er ikke bundet av partenes påstander og anførsler. Går man til sak, hvilket er et stort ansvar det ikke fins noen veiledning for (minst av alt fra prosesskåte og fakturaglade advokater), kan man risikere å tape alt hvis man er så uheldig å møte fagfolk som ikke liker jobben sin og må projisere sin ulyst over på klientsamfunnet.

Å sette barn til verden er et stort ansvar. Noen blir foreldre ufrivillig, og noen blir saksøkt ufrivillig. Atter andre føler de ikke har noe valg når de begynner å se for seg rettslige skritt. Av hensyn til barna selvfølgelig. Noen strekker våpen på et tidlig stadium og går kanskje resten av livet og tenker på at de ikke stilte opp og tok fighten. Hva som er riktig for den enkelte fins det ingen fasit for på et generelt nivå. Bortsett fra dette: Sørg for at du setter deg inn i lover og regler, og nøy deg ikke med det. Ikke stol på at lover og regler, rettspraksis og profesjonelle aktørers holdninger og handlinger er renhårige. På dette felt kan vi trygt snakke om ansvar for egen læring av erfaring.

Å stole på fagfolk, politikere og andre myndighetsutøvere kan vise seg å være skjebnesvangert. Her har samfunnet sviktet: Det fins ingen juridisk eller på annen måte pedagogisk veiledning i lovsystemet for hvem av foreldrene som til enhver tid, på ulike stadier og under ulike sivilstandsregimer har søksmåls, bevis og argumentasjonsbyrde. Alt kan snus på hodet. De profesjonelle aktørene har sikret seg mot kritikk. Uskyldige foreldre kan i verste fall måtte unngjelde, med saksomkostninger, null samvær og ødelagt tillit til rettsapparatet. En ansvarlig forelder som blir hindret kontakt med sitt barn og velger å gå til sak, kan risikere å sitte igjen uten samvær, som rettsliggjort ansvarlig for sakens konflikter. Med saksomkostninger på toppen.

Noen tror dessverre de viser ansvar ved å melde eksen til barnevernet. At nettopp denne strategi begrunnes med påstått hensyn til utsatte barn gjør problemstillingen ekstra delikat. Ingen rettsinstanser finner på å slå ned på slike strategier selv om det ellers er klart og tydelig at meldingen er ugrunnet, usaklig eller sjikanøs. Hvorfor, skal vi se nærmere på i neste artikkel.

Ole Texmo

Annonse