Ta «White Coat Syndrom» på alvor!
fredag 9. oktober 2020
Elgjaktas verdi er en milliard
mandag 12. oktober 2020
Show all

Serie: Ansvar først og sist. 1 av 10

Kanskje er offentlige kontorer dertil stengte for innsyn i journaler mv. Her opphørte det offentlige ansvaret. Livets skole kan fortsette. I dette huset holdt barnevernet i Bergen til en gang i tiden. Foto: Olav Martinussen.

Publisert 9.10.2020 (Oppdatert).
Illus.foto: Olav Martinussen (R.I.P.)
Av Ole Texmo

Del 1: Skolestart

Intro: Foreldelse i perspektiv («Tor» 14 år). Pedagogiske uttrykk og prinsipper (ansvar for egen læring). Livsmestring på timeplanen. Seriestart: Perspektiver, vinklinger og nyanser. Barn, foreldre og samfunn. «Med betydning utover enkeltsaken». Tilsynsmyndigheten som sluntret unna, 1960 vs 2020. Hvem kan stilles til ansvar? Fra barn til voksen. Livets skole fortsetter.

Intro: Forestill deg, kjære leser, at du er en ung gutt som nettopp har sluppet fri fra 5 års ufrivillig opphold på en offentlig institusjon. Du er 14 år, har mangelfull skolegang og muligens ikke helt stødig i samfunnskunnskap om regler og saker og ting. Du er ikke blitt behandlet særlig pent på institusjonen, et guttehjem, i navnet en skole. For å si det pent. Men nå begynner tiden å løpe. Uten at du selv vet det, begynner nemlig foreldelsesfristen å løpe. Uavhengig av manifestasjon av skader og senskader. På kropp og sjel. Juristene har et uttrykk «kunne og burde ha kjennskap til». Det er et tøyelig begrep med dobbel bunn.

Du vet kanskje ikke hva manifest og latent betyr? Har ikke mangelfull skolegang noen betydning? Uforskyldt sådan, for hva du kunne og burde forstå og ha kunnskap om. Fristen løper. Hvis du ikke kan dokumentere at du har fått mangelfull skolegang, kan du takke deg selv. Eller også psykiske og fysiske skader av institusjonsopphold administrert av det offentlige, i løpet av foreldelsesfristen som du kanskje ikke vet noe om som fjortenåring og utover i tidlig voksenliv. Kanskje er offentlige kontorer dertil stengte for innsyn i journaler mv. Her opphørte det offentlige ansvaret. Livets skole kan fortsette.

Når jeg lar dette «caset» innlede høstens serie kalt «Ansvar først og sist» er det for  å illustrere at valget av «Ansvar» som omdreiningspunkt har flere dimensjoner: Dels har vi noe vi kan kalle offentlig ansvar, hvilket det ikke er noe galt ved. I prinsippet som det heter. Det er heller ikke noe galt ved å oppfordre, sogar kreve, at det må være tilstede et personlig ansvar hos den enkelte. Men det er forskjeller på voksne og barn, og det må være forskjell på det ansvaret som forventes av barn og det ansvaret man forventer og krever av voksne. Av Foreldre for eksempel. Dette skal jeg komme rikelig tilbake til utover høsten. Likeså hvor grensene mellom offentlig og personlig ansvar kan gåes opp. Eller også hvor overgangene kan tilsløres.

Ved skolestart i høst (2020) kunngjorde riksmediene (f.eks NRK) at et nytt fag var nå kommet på timeplanen: «Livsmestring». Denne serien skal ikke handle vesentlig om «medias ansvar», det har Samfunnsmagasinet vist ansvar for å la publisere tidligere, både med utgangspunkt i case og spesielle sakskomplekser, sakstyper, vesentlig innenfor familie og strafferett, og på mer prinsipielt nivå, som det heter: «Med betydning utover enkeltsaken». Når NRK (f.eks) kunngjorde nyheten om Livsmestring, er det ikke gitt at det er produkt av egen journalistisk aktivitet.

Myndigheter, interesse og fagorganisasjoner samt private firmaer og aktører har for lengst opprettet sine egne kanaler via byråer og informasjonskonsulenter når nyheter skal selges inn. Livsmestring blir introdusert som «fag», men kan like gjerne bli industri, også i skolesammenheng. Fra før av har vi «life-coacher», mentorer og rådgivere i fleng. Tar jeg ikke meget feil, vil denne serien utover høsten også touche borti fenomenet «foreldreusikkerhetsindustri».

«Ansvar for egen læring» het det da denne skribent gikk på skole på 70-tallet. Dette pedagogiske uttrykk og prinsipp var og ble et slagord som gikk sin seiersgang blant den nye generasjon av skolebyråkrater og reformivrige akademikere. Og for å ha sagt det allerede i første del av denne serien: Det er forsåvidt ikke noe galt i at elever skal lære å ta ansvar for egen læring: Nothing wrong about that. Det er den doble bunnen i slike velmentheter jeg vil fokusere på. I spillet mellom offentlig og privat ansvar foregår som vi vet, kanskje spesielt de av oss som har fulgt og delvis opplevd og erfart på nært hold familierettslige saker og ting, ofte en ansvarsforskyvning som i de mer groteske tilfellene rammer barna, ikke bare deres foreldre som må bære byrden og tåle støyten.

For å balansere flere vinklinger og perspektiver, vil jeg veksle mellom foreldre- og barneperspektiv; mellom privat og offentlig ansvar. Det fins alltids nyanser i ulike sakskomplekser, noe jeg håper og tror det er mulig å få frem ved å minne seg selv på at fremstilling av saker og ting også må gi leseren mulighet til tenke selv. Jeg er ikke jurist, og er derfor fristilt den «rettsdogmatiske metode». For å forstå hvordan f.eks enkelte foreldre kan opptre som de gjør, i tapsfortvilelse eller i seiersrus for den del, kan det være ok å rede ut enkelte nyanser. Uten å nødvendigvis bortforklare opptreden som virker  kontraproduktiv. I stygge saker kan det se ut til at det legges opp til at allerede stressede foreldreparter får eksponere seg til deres disfavør. Med tilhørende ansvar for egen vanskjebne. Kritikk av barnevernet er nå endelig blitt legitimt. Særlig etter at Norge begynte å tape i mennskerettsdomstolen i Strasbourg.

Samfunnsmagasinet publiserte allerede i 2007 en egen serie med ulike vinklinger, og stilte senest ifjor sommer, før rushet fra Strasbourg tok til, spørsmålet hvem som kan ta æren for at kritikken ser ut til å nå inn. Riksmedier er i hovedsak fraværende og systemservile, enkelte driver med sosialpornografi og i forsvinnende liten grad systemkritikk. Et tema som har vært fokusert er svikt hos tilsynsmyndigheten, altså det offentlige ansvaret. Dette har vi skrevet om for mange år siden, lærdom av historien er tilgjengelig, også for etablerte medier som gjerne vil finne opp kruttet selv og muligens har SKUP-priser i utsikt. Et interessant tema er å sammenligne tilsynsregimene f.eks fra 1960 og 2020, både institusjonelt og i lys av veksten i barnevernets virksomhet.

Det er nærliggende å nevne at «i disse corona-tider» er det offentlige ansvaret for vår helse, for at ikke samfunnets viktige institusjoner som helsevesen skal bryte sammen, satt ekstra på spissen. Det oppfordres til samfunnsansvar på alle plan. Noen tar ansvaret på alvor og holder seg i ro på sitt hjemmekontor, og bidrar til lite eller ingen smittespredning. Statistisk og individuelt. Infrastruktur og helsekunnskap er basert på vitenskap, bl.a om smittevern og beredskap. Når det spisser seg til, skjerpes kravene. Ansvar er også forbundet med oppfatninger om skyld og mulige straffesanksjoner. Vil de ansvarlige for Norges menneskerettsbrudd i familiesaker bli straffet? Vil de i det hele tatt ble stilt til ansvar? Fins det grupper, f.eks yrkesgrupper, som er bedre beskyttet, dels av lov og dels av kultur, for ikke å si ukultur? Dette er spørsmål som denne serien vil forsøke å belyse utover høsten.

Ole Texmo

 

Annonse