Etter at EU’s regelverk styrer jernbanepolitikken
fredag 9. september 2022
Løgn og bløff er blitt vanlig i norsk politikk
mandag 12. september 2022
Show all

«TV2 har satt samværssabotasje på dagsordenen»

Publisert 9.9.2022
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Av Ole Texmo

En regntung oktoberkveld 2004. Det smeller i innboksen til TV2s journalist Haakon Eliassen. Vi hopper litt i kronologien. Kilder og referanser. Sabotasje eller hindring? Systemkritikk eller sosialpornografi. Barnelovutvalget. Selviscenesettelse som grep. Den brysomme mannen.

Har leseren hørt om Mannsdagen? På datoen 19.11. dukker gjerne opp på ulike nettsteder/medier at «i dag er det den internasjonale mannsdagen». I Norge markeres dagen av Reform (ressurssenter for menn) i samarbeide med mannsorganisasjoner. Seminarer som arrangeres inneholder stort sett temaer om menns elendighet, tilkortkommenhet, selvmorstilbøyeligheter og andre taperagendaer. Dominerende vinklinger tilpasset slik at man ikke utfordrer for mye rådende (stats)feministiske ideologier som ikke anerkjenner menns erfaringer på menns egne premisser; som ikke anerkjenner fedres selvstendige status i barns liv. Som ikke helt utenkelig kan være medvirkende til at noen menn havner i uføret. Som annenrangs borgere og utbyttbare «omsorgspersoner» for sine barn. Systemkritikk glimrer med sitt fravær, for å bruke en mediaklisje. Staten er en «harsch mistress».

I 2004 ble det faktisk arrangert en Mannsdag som til en viss grad avvek fra dette bildet. En regntung oktoberkveld: «the weather was angry that night». Denne skribent kom inn i arbeidet via Forum for menn og omsorg (FMO) og skulle erfare at det å få opp på agendaen paroler som sa klart i fra med slagord som «Nei til samværssabotasje» og «Nei til falske volds- og overgrepspåstander» var en tøff match. Begge slagord med referanse til mange menn og fedres belastende barnefordelingssaker. Denne skribent fikk etter kamp gjennomslag for førstnevnte parole. Den andre hadde vært til vurdering av et uformelt (unndratt demokratisk innsyn for redaksjonsmedlemmer) forum med «passe klar» link til det kongelige norske Arbeiderparti. For provoserende tydeligvis. Det var ille nok å skulle gå i demonstrasjonstog med parolen «Nei til samværssabotasje». Jeg har flere minner og refleksjoner fra denne konkrete prosessen det alltids kunne vært interessant å formidle. Ikke minst i en relevant kontekst som media og ytringsfrihet. Om feigheten hos aktører som parasiterer på staten og fjesker for kjønnsmakta. Men her er det, spøk tilside, ikke jeg som er hovedpersonen.

Haakon Eliassen tilhører TV2s elitesjikt av garvede featurejournalister med særlig innretning på snørr og tårer. Haakon Eliassen er som andre journalister sterkt avhengig av kilder og samarbeider gjerne med organisasjoner som ikke alltid finner det hensiktsmessig å undersøke systembetingelser grundigere, men som kan forsyne media med case. I Mannsforums nettavis (sponset av Fritt Ord ?) får TV2s sosialpornograf breie seg . Som leseren vil kunne oppdage handler det mye om ham selv og media og om følelser her og der. Oppslaget har et kort avsnitt til slutt «ser på systemet» som ikke gir videre mening. Her er mange linker til TV2s oppslag som imidlertid viser seg å ligge bak betalingsmuren. Ett oppslag, hovedoppslaget kanskje, kan lese i fulltekst.

Når jeg antyder at systemkritikken er fraværende til fortrengsel for sosialpornografien, kan det oppleves stygt og urettferdig overfor de som har gitt sine tårer til TV2. For foreldre som utleverer seg til media er det oftest fortvilte situasjoner denne skribent tør hevde han forstår. Men media hjelper ikke nødvendigvis til å rette på verken enkeltsakers tragiske historie, eller historieforståelse for den del. Eller på de feil i delsystemene som bidrar til at foreldre mer og mindre ufrivillig havner i utsatte posisjoner og mister kontakt med sine barn. Det er denne kritikken jeg forestår. For de som måtte mene at jeg herved tråkker på tragiske skjebner: Det er det eventuelt ikke jeg som gjør.

Leseren kan klikke seg inn på linkene til TV2 om «samværssabotasje» og dømme selv når de har akseptert at TV2 er en kommersiell kanal ved å betale for deres journalistikk. Kan TV2 få endret barnelovens innretninger slik at samværssabotasje blir sanksjonert og foreldre kan ha et forutsigbart og beskyttet forhold til de barna de ikke bor fast sammen med, skal jeg spise mine ord. Shame on me. I den perioden på høsten 2020 TV2 satte temaet på dagsordenen, var Barnelovutvalget på overtid og i innspurten. Ingen oppslag handler om dette arbeidet. Heller ikke etter at NOUen var levert og den offentlige høringen pågikk. TV2 har ikke drevet noen form for dokumenterbar kildekritikk på rettskilder og autorative tekster og signaler på systemnivå. No nothing.

Det fins viktige kilder av typen førende dokumenter som lovutredere og andre systemaktører ikke ønsker skal utfordres. Konkret nevner jeg en interdepartementalt utarbeidet rapport datert 16.2.2004, hvor grunnpremisset var at «samværsretten står for sterkt rettslig og politisk» <sic>. Samværsretten er dels undergravd gjennom mange år når grunnleggende feilpremisser får gå sin seiersgang gjennom flere runder lovarbeider. Slik mytene om menns voldelighet og foreldres mangler i omsorgsrollen for både foreldretvister og barnevernsaker. Barnelovutvalget unnlot simpelthen å se på de parallelle systemenes «sammenlignbare» befatning med foreldretvister, tiltross for eksplisitt mandatpunkt. Dette tipset får du gratis Haakon, men oppgi gjerne hvem «som bragte nyheten først».

Som kilde til Mannsdagviderverdighetene tilbake i 2004 er det nærliggende å linke til en kronikk i Dagbladet 7.10.2004 på selve dagen, en «lanseringskronikk» man fra avisen i utgangspunktet prinsippielt ikke kunne publisere. Det ordnet seg som man forstår.. Link har Dagbladet fjernet for lengst, men her er originalteksten kalt «Trenger vi en mannsdag». Som leseren har forstått satte jeg samværssabotasje på dagsordenen, noe andre menn/fedre i mange år innen forsåvidt hadde gjort før meg. Eller skal vi heller si «gjort flere forsøk på»? Vår suksess skal ikke overdrives. Initiativet fra snart 20 år siden ble etter hvert kraftig motarbeidet av media, når det viste seg at demonstrasjonstoget den regntunge oktoberkvelden 2004 samlet brukbart med oppslutning.

Dengang pr 2004 var det ikke aktuelt, verken for TV2 eller andre riksmedier å legitimere motstand mot samværssabotasje. Man vulgariserte arrangementet og kritiserte daværende likestillingsombud (Long Lit Wong) for sin støtte i form av en apell foran Stortinget. Ikke minst foretok man lesninger av min tekst basert på feil premisser som at jeg angivelig benektet forekomsten av menns vold mot kvinner. I gjengivelser av min tekst fjernet man ord slik at sitatene fikk annen mening. Sitatfusk heter sånt. Eller fake news kanskje. At feministiske medier praktiserer sin ideologi med uredelige midler er kildekritisk dokumenterbart (selv om eldre linker i en viss grad ikke lenger eksisterer, fins papirutgaver). Etter et par år døde mannsdagen av 7. oktober ut.

At samværssabotasje er reellt og aktuelt så det rekker og har vært det i mange tiår tør være hevet over tvil. Skjønt anerkjent som rettslig og familiepolitisk problemstilling er det nok ikke. Det mangler ennå endel på at sentrale instanser og institusjoner, herunder retten og ikke minst de lovgivende myndigheter tar problemet på alvor og innfører det jeg og andre før og etter meg har påpekt: at det må effektive sanksjoner til. For ikke å nevne et logisk innrettet lovverk med tilhørende søksmåls- argumentasjons- og bevisbyrde så tydelig eksplisert at det ikke oppstår tvil om tvilsrisikoen (bevisbyrden) underveis. Juristene må utfordres mer tydelig på sin svikt.

At media og enkeltjournalister oppdager samværssabotasje som fenomen og mediasak er i seg selv ikke overraskende. Foreldre (ikke bare fedre men også mødre) som opplever urett og fortvilelse tar ofte nok kontakt med media. Før eller senere blir det alltids noen oppslag. Jeg har vært med på flere slike og erfart hvordan journalister i de største og mest anerkjente og toneangivende mediene agerer. Som hovedregel uinteressert i å gjøre mer grundig research om systembetingelser med lesning av dokumenter og evt faglitteratur som kan illustrere hvorfor og hvordan saker som foreldretvister i praksis ikke sjelden resulterer i null samvær. Ofte nok som følge av sabotasje.

I neste del 10 som i skrivende stund er omdøpt til «Kan vi lære av historien» vil jeg gå noe mer konkret inn i (retts)kildekritikken. Barneloven bruker ordet «hindrar». I den sparsomme delen av utredningen om Ny barnelov (NOU 2020:14) viser man til lov og forarbeider. Uttrykket samværssabotasje drøftes ikke i nevneverdig grad. Det gjør det delvis i lovforarbeidene hvor lovmakere og systemtenkere trekker frem at det kan være «gode grunner» for å hindre samvær. Hvilket forsåvidt kan være et poeng. Men hvorfor er man så reservert når det kommer til å betegne de tilfellene som ikke kan begrunnes saklig? Som om sabotasje omtrent ikke eksisterer. Språk er makt. Å unnlate å anvende uttrykk som betegner visse sakstypetilfeller, kan gi signaler. Juristene på utredernivå, de som produserer vesentlige rettskilder som lovforarbeider, er meget bevisste på slikt.

I en masteroppgave fra Bergen Universitet 2019 foretas innledningsvis (side 4-5, tallene refererer til fotnoter det anbefales å lese seg opp på, som kildekritisk øvelse til avsluttende seriedel 10) sondring mellom uttrykk og begreper slik:
«Begrepet ”samværssabotasje” er ikke direkte nevnt i barneloven, men brukes i dagligtale og juridisk teori.3 Begrepet benyttes for tilfeller der fastsatt samværsrett hindres, uten gode grunner, som gjør den urettmessig.4 Selv om begrepet ”samværssabotasje” ikke er direkte nedfelt i barneloven, omfattes slike tilfeller av barneloven § 43(5), som tar sikte på samværshindring av ulike årsaker. 5 Lovgiver velger å bruke begrepet ”samværshindring” fremfor ”samværssabotasje” da begrepet gir uttrykk for bebreidelse, og det i noen tilfeller er gode grunner for å hindre samvær. I denne rettes fokus mot urettmessig samværshindring, slik at begrepet ”samværssabotasje” er et dekkende begrep».

Å sette «samværssabotasje» på dagsorden fortjener honnør. Dette er en verkebyll. Men hvorfor blir det sosialpornografi heller enn systemkritikk med granskning av både teori og praksis? Svaret ligger muligens i studiet av journalistenes/medias selvfremstilling. I vår serie om Media og Ytringsfrihet har vi nevnt grader av tilgjengelighet til kilder og hva man kaller informasjonsfrihet. Til slutt referanse til en filmskaper som også har satt samværssabotasje på dagsordenen. Paolo Chavarria, naturalisert bergenser, opprinnelig fra Costa Rica, har laget en dokumentar kalt «Den brysomme mannen». Filmatisk uttrykt balanserer narrativene hårfint mellom ulike grep hvorav den personlig-private delen lett, meget lett, kunne bikket over. Om det ikke var for et solid håndverk. Slik unngår filmskaperen å havne i kategorien «sosialpornograf» når selviscenesettelsen forankres i en situasjonsbeskrivelse som peker ut over det private. Inn i systemkritikken. Anbefales!

Annonse