Er dette riktig bruk av offentlige penger?
mandag 31. oktober 2022
Sfm.no mener: Lønns- og pensjonsoppgjøret 2022 – en forbannet stor vits!
torsdag 3. november 2022
Show all

Samfunnsoppdrag under press

Publisert 31.10.2022
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Faksimile: Bjerke, Paul, Birgitte Kjos Fonn og Birgit Røe Mathisen (red): Journalistikk, profesjon og endring. Orkana Akademisk. 2019. Bakgrunnsfoto: Colourbox.

Journalistikk og profesjon. Kriterier, avgrensning og beskyttelsesbehov. Utdanningssamfunnet. Et interessant kildekritisk moment, skulle man tro. Faktasjekker at jeg har mine ord i behold. Tidsbilder, mediebilder og selvbilder. Profesjonsideologi og legitimitet. Selve etikken?

Først noen forsøksvise definisjoner på hva vi omtaler her. I den boken som er valgt som illustrasjon (se nøyaktig referanse over, heretter kun Bjerke mfl 2019) er det flere beskrivelser av journalistikk som praksis og tekstform; som «faktabaserte tekster innrettet mot et massepublikum» og som «en moderne institusjon som innhenter, bearbeider og formidler informasjon som gjør krav på å være sann, og som kan være demokratisk relevant». Slike definisjoner brukes med få unntak sjelden til å etterprøve om det presse og media driver med er innafor eller utafor standarden. Eller for den del om standarden er holdbar. Men i denne versjonen, valgt for et spesielt formål, nemlig å avgrense virksomheter hvor yrkestittel ikke er beskyttet men bransjen kan ha behov for «beskyttelse» mot dårlig rykte, blir journalistikk definert som «aktuell rapportering av saker av allmen interesse i henhold til profesjonens etiske forpliktelser»

De tre elementene sistnevnte definisjon bygger på er «aktualitet», «allmen interesse» og i samsvar med «journalistisk etikk». Tre kriterier altså, som til en viss grad også gir en journalist muligheten til å sjalte vekk materiale og stofftilfang som journalisten (utfra ideologisk overbevisning kanskje?) finner ut havner utafor. Til denne diskursen hører også hvordan man forstår begrepet profesjon, med mulig overføringsverdi til andre yrker, med eller uten beskyttede titler. Kriterier som brukes for å kunne klassifisere et yrke som profesjon er utviklet av mediabransjen selv, men også av organisasjonssosiologer, som disse, referert fra Bjerke mfl 2019 nevner vi her fem slike: «heldagsyrke, formell utdannelse, organisasjon, offentlig godkjenning og en yrkeskodeks».

Interessant nok er kriteriene fra 1964, referert altså i en bok utgitt som pensum for journalister pr 2019. Mye har skjedd på vel 50 år, i særlig grad eierskaspsstrukturer i media, men også utvikling av utdanningssystemene. Norske journalister pr 1964 var neppe utdannet for yrket, de hadde ymse bakgrunn fra forfattere til halvstuderte røvere med broget fortid som sjøfolk og løsarbeidere. Noen ble journalister fordi de ikke passet i andre yrker. Felles for de fleste var en overdreven tiltro til egne skriveferdigheter og teft for hva folk liker å lese og samfunnet har bruk for. Disse selvbevissthetsnivåene har neppe endret seg. Med utdanningseksplosjonen fra 70-tallet og fremover, på regionale høyskoler som etter hvert er delvis innlemmet i universitetssystemene, kom også flere og flere av det vi kaller profesjonsutdanninger. Ikke bare journalister men også nyere yrker for en ekspanderende, kompleks og tildels uoversiktlig velferdsstat: sosionomer og barnevernpedagoger.

Jeg nevner dette her fordi kriterier for profesjonstilhørighet kan ha «demokratisk relevans» og hvordan utøve systemkritikk. F.eks påpekning av sviktende etikk og kompetanse hos nevnte profesjoner samt helsepersonell som psykologer. Vårt samfunnssystem inneholder også etterhvert endel klageorganer som vi skal se nærmere på. Til diskursen om profesjon hører også med størrelser som yrkesstolthet og «integritet», herunder selvbilder. Krav om at en profesjonsutøver må være utdannet på et autorisert lærested er en tvilsom kategori som kan ramme utdannerne. Et interessant kildekritisk moment, skulle man tro. De som bestemmer pensum, fungerer som mentorer, som forskere innenfor felter uten tradisjoner for vitenskapelig legitimitet, som kommentatorer overfor media når mulige (yrkes)etiske problemstillinger oppstår.

Flere av disse kan tenkes å ha vokst fra selve yrkene, med en distanse til den journalistiske og eller yrkesmessige virkeligheten og dilemmaene som oppstår i hverdagen. Det seminaret jeg omtalte i forrige del 2 (året var 2007, min angivelse «for ca 15 år siden» dermed innafor) ble neppe forkortet bare pga min tilstedeværelse som kritiker, forfengelighet og selvironi tilside, men mer sannsynlig fordi en fersk kvinnelig kandidat fra barnevernutdanningen i plenum fortalte hvor usikker hun og flere medstudenter følte seg under og etter endt utdanning uten å ha lært hvordan man snakker med barn og foreldre. Et minus på pensumet. Interessant for forståelser av selvbilder. Denne profesjonsutøveren ble ikke applaudert for sin frimodighet, heller hysjet ned.

Det oppstod en pinlighet høyskolen (nå OsloMet) ikke taklet. Til seminaret var det utarbeidet fancy og påkostet materiell, bl.a en trykksak fra Bufetat kalt «Journalisthåndbok om barnevernet» (2007). I det disse linjer skrives blar jeg for sikkerhets skyld gjennom trykksaken, faktasjekker i praksis at jeg har mine ord i behold: Ikke et ord om hvordan barnevernet kommuniserer med barn og foreldre på ulike saksnivåer. Heller ikke hvordan media snakker med foreldre og barn berørt av barnevernets virksomheter, med unntak for sitater fra Vær varsom plakaten (VVP). Med media som mikrofonstativer propaganderte barnevernet et syn om at omsorgssvikt var underkommunisert i samfunnet. Skoler, barnehager og helsearbeideree sendte ikke nok bekymringsmeldinger. Lærere og andre ansatte ble gjennom offentlig finansierte kampanjer skolert i å sende fler meldinger.

I trykksaken fra Bufetat er ikke referert til hjemmelsgrunnlaget i Barnevernlovens § 6-4 hvor uttrykket «bekymring» som kjent (?) ikke finnes. Enkelte vilkår eller kriterier er omskrevet i ulike kontekster, men ikke opplysende til begripelse for hvor terskelen ligger, faglig, juridisk, eller etisk om man vil. Media liker ikke tanken på at de er med på å legitimere et angiversamfunn. Det er ikke det deres oppdrag går ut. Blant forskere spesielt kanskje, med bakgrunn også som praktikere, er det stilt spørsmål ved akademiseringen av profesjonsutdanningene. Er det som doseres ved barnevern og sosionominstituttene vitenskapelig, spør jeg. Retorisk, da jeg vet at såvel teori som praksis er passe langt fra vitenskapelig metode. Ideologi som begrep kan ha flere betydninger. Jeg bruker det oftest som «falsk bevissthet» eller også «uvitenkap».

Journalister og mediabransje er under forskjellig press. Praktisk i en hektisk hverdag som har hatt preg av livsstil, beskrevet i Bjerke mfl 2019. Mediebildet er mer mangfoldig, med flere plattformer og nisjeprodukter. Media får dog kritikk for manglende mangfold av Ytringsfrihetskommisjonen. Presse er mer enn bare nyheter produsert av dagspresse. Fagpresse med sine medarbeidere, hvorav noen har bakgrunn som journalister, lager nyheter om hvordan og hvorfor sakkyndige streiker og hvilke konsekvenser dette får. Dagspressen synes lite interessert. Har det skjedd en arbeidsfordeling mellom ulike medier, hvor tradisjonell all-round-rolle hos journalistene som før også dekket spesielle temaer, nå er administrert vekk til fordel for mer kjendiseri og click-baits?

Nye markeder kan ha oppstått. Fagpressen har sine kanaler og plattformer og forer ofte pressen med stoff. Dette kildetilfanget er ikke nødvendigvis kritikkverdig. Gjør journalistene i dagspressen solid nok kildekritisk arbeide når og hvis de refererer til f.eks Advokatbladets oppslag om streikende sakkyndige? Jeg skriver «når og hvis». Hittil har slike temaer gått under radaren. Media er synlig bekymret over de strukturelle rammevilkårene som vanskeliggjør deres arbeide. Innskrenkninger i staben gir merarbeid. Samtidig ansettes analyseeksperter for å finne ut hvilke oppslag mediene tjener mest på. Deler av journalistenes frustrasjon er forståelig, også intern bekymring over hvor uavhengige redaktørene egentlig er med de nyere eierstrukturene og konsernifiseringen. Krav til inntjening er blitt viktigere enn å drive seriøs journalistikk. Hvordan påvirkes bransjens selvbilder?

Vår mann journalisten fra del 1 er tilbake. Da han utdannet seg ved journalisthøyskolen tidlig på 90-tallet var yrket såpass tilsmusset av bransjens egne gjennom hektiske år at flere begynte å kalle seg nyhetsformidlere. Journalist var blitt et skjellsord, takket være grafsende «smi mens liket er varmt» oppslag hvor media gikk over grensen for anstendighet. Idealene nedfelt i VVP og i pensum på skolen var kanskje ikke så sterkt forankret som selvbildet hos journalistene lot til? Et selvbilde som kunne virke forsterkende ved lærebokautoriserte henvisninger til kollektive idealer og forsikringer om at etikk (pr første halvdel av 90-tallet) var blitt motesak, en «vekkelsesbølge», slik Svein Brurås skrev i sin bok fra 1994, med lett ironisk undertone om «etikk for Dagros» og ymse geskjefter.

Nå var situasjonen for journalister og for bransjen betydelig endret. Dominert av vinklinger mot plattformøkonomi, innholdsutvikling og brukeradferd; algoritmer og andre maktdimensjoner. Sjangeroverskridelser, for ikke å nevne utglidninger. Digitaliseringen hadde gitt mange fordeler, sitatsjekk kunne skje raskt pr epost. Google var selvsagt forbannet av media for sin økonomiske posisjon og trussel mot ytringsfriheten, men like forbannet nyttig i det daglige søk etter informasjon og kilder. Kommunikasjon skjer raskere, men skaper også mer forventing og press. Mer stress og muligheter for å gjøre feil som ikke så lett kan rettes opp. Heller ikke ved digitale oppdateringer og tilføyelser. Vår mann i vårt delvis fiktive case har kjøpt siste utgave av Brurås etikkbok, utvidet og med flott layout. Likevel uten fornyelser for selve etikken, eller journalistens selvforståelse. Gitt at det var nødvendig. Kanskje forklaringen på selvbildet lå der: i projeksjonen på ytre rammer.

Vår mann leste seg opp, som det heter. Han hadde en advokatvenn som fortalte at man på det holdet kjøpte «pakker» med informasjon om lovrevisjoner og nyttige kommentarer. Og selvsagt skrev det av som utgifter til inntekts erverv. Så enkelt var det ikke for journalister som måtte søke opp informasjonen selv hvis de ikke hadde noen eksperter «up the sleeve» de kunne veksle på. Vår mann satt på sin fritid og leste Brurås oppdaterte etikkfremstilling, hvor vår mann raskt, under et visst press, fant ut at selv om boken var blitt tykkere og hadde mange nyere case til illustrasjon, PFU-saker og konkrete dilemmaer om kildevern og åpenhet, var noen definisjoner og fremstillinger, ikke minst av selve etikken og relevansen av de etiske teoriene bakerst i boken, de samme:

«Presseetikken må forstås som konsekvens- og formålsetikk også utfra selve hensikten med journalistikken og formålet med det vi driver med. Journalistikken skal bidra til at samfunnet oppnår bestemte goder. Den har sin eksistensberettigelse i kraft av den nytten og den gevinsten samfunnet har av en fri presse.» (Kilde: Brurås, Svein: Etikk for journalister. Fagbokforlaget, 6.utgave. 2020)

Vår mann sjekket at teksten var identisk med 1994-utgaven, og klødde seg i hodet. Var dette riktig? Da han var ung og kanskje en smule ukritisk til eget yrkesvalg og profesjonens selvbilder, var dette muligens god latin. Passe ydmykt, med klar referanse til samfunnsoppdraget som det overordnede. Men i dag, i 2022? Gullalderen for pressen var definitivt over selv om avishusene omdannet til mediebedrifter gikk med økonomisk overskudd. Det sørget markedsavdelingen for. Hvor fri var egentlig pressen? Og var motivene for pressens ulike strategier og handlingsvalg uinteressante all den tid man kunne skyve samfunnsoppdraget foran seg? Mørket seg på. Været tyknet til. Men definisjonen på yrket hans måtte da stemme fremdeles, eller hur: «Journalistikk er aktuell og sannferdig formidling av fakta og synspunkter, lettfattelig presentert av en uavhengig redaksjon eller journalist» (Kilder: Brurås 1994 og Brurås 2020)

Annonse