AP legger opp til storstilt kamp mot private barnehager
mandag 20. desember 2021
Godt Nyttår med en rørende film fra NRK
fredag 31. desember 2021
Show all

Sakkyndighet, rettssikkerhet og skamløshet

Publisert 20.12.2021
Illus.foto: Colourbox
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Psykologspsialistene Ragnhild Pettersen, Monica Flock og Heidi Wittrup Djup hevder i Rett24  22.11.2021 at regjeringens motvilje mot å øke offentlige salærsatser rammer deres yrkesutøvelse som sakkyndige og at dette går ut over barn og foreldres rettssikkerhet i barnevernsaker og foreldretvister. Psykologspesialistene presenterer ingen argumenter for hvordan mon årsakssammenhengene kan underbygges med dokumenterbare premisser og forsøksvis logiske resonnementer. Som om bedre lønn med nødvendighet medfører bedre arbeide. Størrelsen «rettssikkerhet» er ikke nærmere definert. Verken for barn eller foreldre.

Først til et dessverre ikke helt utypisk case: I en fersk sak fra 2021 leverte en erfaren sakkyndig sin udaterte rapport to dager før hovedforhandling i foreldretvist. I oppnevnelsesbrev stod de sedvanlige frasene om «tillitsskapende og forutsigbarhet» ved avtaler med partene og fremdrift av oppdraget. Sakkyndige skyldte på tapende part for sin forsinkelse, til tross for at sakkyndige selv ikke var på banen før sent i prosessen og heller ikke evnet å avtale møter før dagen i forveien eller samme dag. Logistikken kom derfor ikke alltid på plass slik denne sakkyndige kan hende var vant med at foreldre innordnet seg. Sakkyndige har mye makt og vet å bruke den. Mangel på ryddighet og forutsigbarhet later til å være en ukultur som har utviklet seg. I likhet med mangel på folkeskikk. Rapporten var ødeleggende for den ene parten. De fire dagene som var avsatt til hovedforhandling ble redusert til fire timer med et «forlik» som i praksis undergravde kontakt med barn. Rapporten ble samme dag hovedforhandling fant sted, brukt av barnevernet til å akuttplassere et av barna foreldretvisten dreide seg om utenfor hjemmet. Basert på sakkyndiges vurdering, ikke underkastet kontradiksjon eller forelagt Barnesakkyndig kommisjon (BSK). La oss håpe at ikke alle sakkyndige er like korrumperte som denne og opererer i en samrørekultur hvor rettssikkerheten er fraværende.

Pettersen og kollegers stil er å fremstille barneskjebner, men uten å kunne føre argumenter for at bedre betalt arbeide fra sakkyndiges side vil skjerme barn mot overgrep og mishandling, herunder unødvendige systeminngrep. Psykologens måte å uttrykke seg på er ikke ukjent: Heller enn faglige referanser som kan etterprøves, satser man på tåredryppende sosialpornografi og kliniske selvreferanser om eget fags empati og andre fortreffeligheter. Det er som å høre psykologene i retten: Klinisk intuisjon og «opplevelser» holder så det rekker: Følelser og emosjoner til fordel for argumenter, logikk og fornuft. Spør man en sakkyndig i retten om hvordan psykologen definerer «tilknytning» eller «dissosiasjon» får man intet svar og blir hysjet ned av sin advokat til 2000 kroner timen. Bedre betalt gir ingen automatisk rettssikkerhet. Pettersen og kolleger gir flotte forsikringer om «forståelse av reaksjoner på samvær, hvordan barn viser viser savn og sorg og hva forskningen viser om ulike samværsordninger». Klienterfaringer viser det motsatte. Hadde Petterson og kolleger vært opptatt av å «teste hypoteser» og «hva forskningen viser», ville de ha produsert fagartikler og bøker, noe det er sparsomt med fra den kanten. Metode er fremdeles et fremmedord.

Fra utredningen NOU1995:23 om «Barnefaglige sakkynddigoppgaver» hvor dagens kultur fikk sin tvilsomme legitimitet, frem til dags dato, har det aldri blitt utført forskning. I forsvinnende liten grad har det blitt produsert faglitteratur. Av NOUen fra 1995 fremgår eksplisitt mandat om bl.a å utrede «relevant teori, empiri og metode». Det oppnevnte utvalget som bestod av sakkyndige med markedsinteresser unnlot å besvare mandatpunktet. Ingen ansvarlige myndigheter har brydd seg om svikten. Heller ikke i rettslige kontekster. Premisset om at sakkyndige psykologer er kompetente til å utføre utredningsoppdrag for rett og forvaltning er aldri underbygd. Utredningsmetodikk og kvalitetssikring er underslått på pensumlisten. Kliniske selvforsikringer derimot får vi stadig høre.

Psykologene som vil ha høyere salærer kan mistenkes for å skyve svake grupper foran seg i sin skamløshet for å få enda bedre betalt for arbeide som hittil ikke er blitt utført på tilfredsstillende vis. Pettersen, Flock og Witt har ikke hatt vondt for å komme til orde. Det er ikke synd på dem. Deres yrkesgruppe har sugerør i statskassa; retten er passe slepphendte med å kreve faglighet da man har basert seg på saksopplysning som fraskriver retten det egentlige ansvaret for å sikre at sakkyndige erklæringer holer mål. Nå skal Barnesakkyndig kommisjon (BSK), et bukk og havresekklignende organ, også «kvalitetssikre» sakkyndigrapporter i foreldretvister i et nytt hvitvaskprogram. Teori, empiri og metode står kun på plussordlisten. I tråd med svikten fra NOU 95:23. En psykolog som var medlem tilbake i 1995- utvalget er gjenoppnevnt som leder for BSK. For 8 nye år. Man trenger ikke «konspirasjonsteorier» for å påpeke korrumperte tilstander på dette området.

Til å illustrere faglig svikt på familierettsområdet om et ikke uvanlig fenomen vil jeg trekke frem hvordan Pettersen og Flock på et kurs for psykologer og jurister om «Foreldrefiendtlighet» i 2018 demonstrerte sin «hypotesetesting» og «forståelse av reaksjoner» i rollen som presumptivt faglig kompetente innledere. Kurset var åpent for spesielt interesserte. Denne skribent deltok og kan dokumentere faglig svikt hvis nødvendig, med referanse til kursmateriell og notater.

Det Petterson og Flock brukte sin posisjon til å fremstille, var ikke fag og metode, diskusjon om begrepers egnethet, symptombeskriveler og forståelser av f.eks en omstridt benevnelse som «parental alienation syndrome», en mer og mindre parkert betegnelse norske psykologer fortsatt velger å henge seg opp i, kan hende fordi man mener å vite at PAS er et «farlig våpen i hendene til forsmådde fedre» <sic>. Nei, psykologene som presenterte seg med erfaring fra foreldretvister brukte sin posisjon til å advare mot i det hele tatt å ta inn over seg problematikken da det å  anerkjenne «foreldrefiendtlighet» som et typetilfelle på saksområdet, ville føre til at barn som ble utsatt for vold og overgrep ikke ble oppdaget og ikke fikk hjelp. Ingen egentlig argumentasjon, men flusst opp av emosjonelt ladete påstander uten underlag. Som om det å anerkjenne ett typetilfelle eller fenomenbeskrivelse nødvendigvis må gå på bekostning av å anerkjenne andre typetilfeller som dreier seg om reelle forekomster av f.eks vold og overgrep.

Pettersen og hennes kolleger holder ikke faglig forsvarlig nivå for å utrede påstander om vold og overgrep, påstander hyppig forekommende i barnevernsaker og foreldretvister. Men skrive om rettssikkerhet for barn og foreldre når agendaen er høyre lønn gir de seg ut på. Kliniske psykologer bør ikke få høyere lønn. Iallfall ikke i retten. Når behov for behandling eller terapi er underbygd, kan selv ikke denne skribent se helt bort fra at en psykolog kan gjøre nytte. Men da er rollen klar og definert. Og årsakene til behovet forutsetningsvis dokumentert. De sakkyndige har i minst to tiår nå beveget seg i et ullent klinisk landskap hvor utredningsrapportene er gjennomgående påfallende svak sakprosa, og hvor den utvidete rollen de fikk ved lovendring pr 2003, har vist seg å ikke holde mål. Sakkyndige har ikke evnet å mekle eller fungere som rådgivere for verken rett eller stridende foreldreparter. Å snakke med barn behersker de dårlig. Den siste delvis uhjemlede rolle sakkyndige har fått er å fortelle barn om utfall av rettssak. Denne skribent har case som viser at sakkyndige enten feiger ut eller ikke behersker f.eks å fortelle at barnas ønsker og preferanser formidlet gjennom nettopp de sakkyndige, med sakkyndiges medvirkning blir neglisjert.

I sitt innlegg 22.11.2021 skriver de tre psykologspesialistene at de blir hetset på nettet og utsatt for drapstrusler. Det siste er selvsagt ille, men at sakkyndige blir omtalt i lite smigrende vendinger på sosiale medier klientsamfunnet kan avreagere på, kan de takke seg selv og sine kolleger for. Dette er ikke de sensitive fagfolkene de gir seg ut for når de beskriver hvordan de manøvrerer seg gjennom diverse kriser og problemstillinger. Hvorfor har yrkesgruppen psykologer sjelden eller aldri evnet å produsere holdbar og relevant faglitteratur om ulike sider av sakkyndig virksomhet? Hvorfor evner de ikke å bruke sin ytringsfrihet til å komme med annet enn innavlede kliniske selvreferanser?

——-

Ovenstående tekst ble sendt Rett24 24.11.2021, men da jeg ikke har fått svar lar jeg teksten publisere i Samfunnsmagasinet, med endret overskrift (tilføyd «skamløshet»). På nyåret en gang vil en ny serie starte opp, arbeidstittel er foreløpig «Media og Ytringsfrihet». Vi ser ikke bort fra at vi avlegger medier som Rett24 og kan hende også Fontene en visitt, i tillegg til Mainstreammedia (MSM), bokbransjen og selvsagt Ytringsfrihetskommisjonen.

Annonse