Halden. Publisert 15.12.2016
Innledning av Jan Hansen
Frilansjournalist (NJ Senior)
Illus.foto: Colourbox
Innledning
Det er en høyst fortvilet mor som sender denne faktahistorien til Samfunnsmagasinet. Hun er mor til en funksjonshemmet jente som i dag er 15 år gammel. Moren ba i sin tid barnevernet om hjelp, men at saken skulle utvikle seg slik den gjorde, hadde hun overhodet ikke regnet med. Her fortelle hun hva som har skjedd i saken, og som neppe kan sies å være til barnerts beste, snarere tvert om. Barnevernets behandling av dette barnet er bare grusomt.
Dette forteller barnets mor til Samfunnsmagasinet
(Merk: Person- og stedsnavn er anonymisert etter ønske fra mor).
XXX er nå 15 år og bor i XXXX over 50 mil fra XXXXX i en bolig v Aleris Ungplan. Hun er født med en meget sjelden kromosomfeil som medfører bl.a. autisme, epilepsi, AD/HD og mental retardasjon. Ved sinne frustrasjon kan hun bite, slå klore seg selv og si ting hun ikke mener. Siste utredning viste moderat tilbakestående og konkluderte med at hun vil trenge livslang hjelp. Fra hun kom til Aleris har det vært meningen at hun skulle komme til XXX av og til (i og med at hun ikke kunne bo i fosterfamilie). Dette har blitt trenert nå i 4 år av Barnevernet.
Ved 2 samvær over 4 måneder ble jeg fortalt av en ansatt at det var planlagt/bestemt tur om sommeren til hjemkommunen. Ved neste samvær var jeg klar over at Barnevernet hadde vært der uka før, og som jeg trodde. Det ble ikke tur til hjemkommunen. Hun skulle heller få reise til dyreparken i Kristiansand! Det skulle også sendes bilder av XXXX til meg jevnlig, men det skjedde ikke.
Barnevernet nekter kontakt
XXXXX skal etter eget ønske konfirmeres i juni (jeg ville helst ikke, da jeg vet hun ikke vil få like stort selskap og like mange gaver som de andre). Fikk for 3 måneder siden spørsmål fra en av de ansatte om hvor mange fra familien som kom i konfirmasjonen hennes? Etter å ha blitt nektet kontakt i 4 år skal plutselig alle være velkommen for 1 dag. Hva vil det gjøre med XXXX når alle drar igjen på kvelden. (Jeg har sagt om hun kommer til XXXXXX, så kan vi ordne et selskap hjemme med familie/venner). Jeg ble fortalt av den ansatte at XXXX kan invitere hvem hun vil. Men hun kan ikke komme til XXXXX så lenge barnevernet sier nei. Det virker som om den ansatte synes det hadde vært helt ok å reise hit med henne noen dager. Den aktuelle ansatte er også sjokkert over at Barnevernet ikke vil snakke med oss (det er denne ansatte som ordnet telefonsamtale mellom XXXXX og barnvernet). Dette er 5te huset hun bor i siden hun dro fra XXXXX. I mai opplevde hun å måtte evakueres fra boligen på natten da en av de andre beboerne hadde satt fyr på huset. Jeg ble da lovet at hun skulle få leilighet alene, men pr i dag deler hun leilighet med en «frisk» 14 år gammel gutt (en kan jo tenke seg hvilke situasjoner jeg frykter). Som jeg har forstått er de fleste i Aleris omsorg vanskeligstilt ungdom, ikke funksjonshemmet. For meg virker det som de ansatte nå har sett at det barnevernet gjør er galt. Nylig fikk hun etter eget ønske snakke på telefon med barnevernet og sagt hva hun selv ønsker(å komme til XXXX og ha kontakt med familie/venner). Jeg vet ikke hva som ble sagt til henne fra deres side, men jeg har mine tanker.
Ikke rett til å bli hørt?
Sist jeg så jenta mi var i oktober, da institusjonen ordnet slik at jeg og stefar kunne møte henne i XXXX i forbindelse med at jeg skulle på sykehuset (ingenting ble dekket av barnevernet, vet heller ikke om de var klar over dette samværet). Etter å ha blitt nektet å treffe sin stefar på 4 år var det tydelig at hun var meget glad for dette. Jeg hadde ikke sett henne på nesten 1 år da jeg ikke har klart å reise alene og barnevernet ville ikke følge legens råd om at jeg fikk noen med meg når jeg reiste. Det var en fantastisk følelse å se henne/klemme henne, se smilet og høre latteren hennes. Vi fikk veldig god tilbakemelding fra de ansatte om samværet og jeg trodde faktisk at nå, nå som hun er 15 og har rett til å uttale seg og å bli hørt. Kanskje de ville tenke seg om?
Men nei. Det ser ikke slik ut. Prøvde lenge etter samværet å få snakke med saksbehandler, få ordnet et møte, men ingen respons (har gitt beskjed til en av de andre på kontoret, men ingen ting skjer). XXXX bestemor har også prøvd å ringe. Men et par uker etter samværet får jeg brev fra saksbehandler med datoer og tider for 6 samvær i 2017, alene? (Bare for å vise makt å trykke meg ennå lengre ned). Grunnen er vel at jeg under siste møte mai 2015 tok skjult lydopptak av møtet for å slippe flere løgner fra barnevernet.
Da saksbehandler mente vi ikke hadde bedt om nytt møte med Barnevernet/institusjonen og ikke ville gi oss noe møte, valgte jeg å publisere lydopptaket på Facebook. Har fått mange reaksjoner på dette, men er også mange som ikke tør kommentere (forståelig nok). På opptaket hører en blant annet denne uttalelsen «når det mentale svikter, er det automatisk omsorgssvikt» Hvor mange foreldre får hjelp i forhold til mental helse, skal foreldre tørre å spørre om hjelp? Eller skal de være redde for å miste barna sine fordi livet kanskje føles litt «vanskelig»?
Faller mellom flere stoler
Min funksjonshemmede datter på 15, faller mellom flere stoler når det gjelder barns rettigheter. I 2012 ble det søkt om fosterhjem til henne da jeg fikk vite at hun var blitt utsatt for overgrep i en avlastningsfamilie. Hva som hadde skjedd er usikkert, men hun var svært redd og lei seg da hun fortalte dette og det var tydelig at hun hadde fått beskjed om å ikke fortelle dette til «mamma». Vi sto plutselig midt i en politietterforskning. Jeg og min mann reiste 3 ganger med henne i avhør. Saken ble henlagt og det var snakk om å ta opp igjen etterforskninga etter ei tid, men jeg sa nei. Jeg syntes min datter hadde gjennomgått nok. Maktet ikke 100 % alene og var i sjokk etter det som hadde skjedd. Vi fikk ingen hjelp og ansvarsgruppa forsvant fra dag 1. (2 av de mest sentrale i gruppa var nærmeste nabo til mistenkte), syntes det var for tidlig for henne i en alder av 11 å skulle bo i bolig, og visste at avlastning er noe en må lete etter selv.
Jeg ba selv barnevernet om å søke fosterfamilie og signerte samværsavtalen på 4 timer 6 ganger i året. (Det var et tungt valg, men jeg ville det beste for jenta mi). Min datter dro herifra 10 måneder etter, og i den tro at hun skulle bo i fosterfamilie. Jeg var nygift da dette skjedde, men hennes stefar hadde ikke lært seg nok norsk og dermed var det begrenset hva han kunne gjøre. Men vi var begge med på faste aktiviteter/besøk og andre ting i forhold til jenta mi.
Hadde ikke kompetanse?
Fosterfamilien var utslitt etter få uker og hun fikk dermed avslag på fosterfamilie. Hun ble da plassert i privat barnevernsinstitusjon (Aleris) svært langt fra hjemkommunen (i stedet for å tilbakeføre henne hit og legge opp et tilbud her, og slik at hun kunne ha familie/venner). Hun kunne vært hjemme jevnlig hatt en familie «tilstede» i hverdagen. Hva jeg mente var de ikke interessert i å høre på. Er en ikke enige med barnevernet så har du «tapt» til tross for at en faktisk kjenner barnet i motsetning til den etaten. Kommunen mente de ikke hadde bolig eller kompetanse til å gi XXXX noe tilbud (vi har et stort land å søke etter folk med kompetanse, slik de gjorde da kommunen trengte ny rådmann).
Samværsavtalen på 4 timer 6 ganger i året ble ikke forandret til tross for at hun ikke var i fosterhjem. (Saken ble ikke tatt opp i fylkesnemnda, da barnevernets advokat motsatte seg dette). Barnevernet sier jeg vil få gratis advokat og kan ta saken opp i fylkesnemnda, men jeg mener de skulle tenkt selv at hun hadde behov for familie da det ikke ble fosterfamilie (litt sunn fornuft må de da kunne vise?). Fosterhjem har oftest utvidet familie/venner, noe som ikke eksisterer i en institusjon, og da bør biologisk familie benyttes mener jeg. De sa jo selv at det ikke var noe galt i min omsorg?
Nå er det gått så langt at barnevernet, fra ingen omsorgssvikt, har skrevet grov omsorgssvikt. Begrunnelse var at jeg lot henne være i avlastningsfamilien annenhver uke. Saksbehandler i barnevernet godkjente at jeg ga fra meg omsorgslønnen til avlastningsfamilien og kommunen ordnet dette. Har nå fått forklart at den ansatte, hadde 50 % i barnevernet og 50 % i andre hjelpetjenester, og da jeg snakket med henne satt hun i andre hjelpetjenester (i samme kontor og i samme bygning). Den ansatte satt med andre ord i «feil stol» da hun godkjente dette. Dette opplever jeg som at de legger skylda over på meg for at hun ble utsatt for overgrep i avlastningsfamilien. Sånt gjør en bare ikke!
Har slitt med tilbakevendende depresjon i mange år, men vet at jeg tok meg svært godt av min datter både hjemme og i forhold til systemet rundt det å ha et funksjonshemmet barn. Lurer ennå på mange ganger hvor jeg tok kreftene fra, men jeg klarte det meget godt og er stolt av det! Det kan ingen ta ifra meg! Men alle feil og løgner som nå er skrevet på papiret av disse menneskene kan jeg aldri viske ut. Sakte men sikkert tapper de deg for krefter, disse maktsyke menneskene som kan gjøre som de vil uten å måtte svare til noen overordnet sjef. Så nå bor hun med kun ansatte rundt seg. Vi får ikke feire jul/bursdag og andre høytider med henne (angivelig fordi hun har så mye forventninger før jul at det blir for mye om vi skulle komme, hun får altså ikke lov å vise for mye glede/sorg).
Spør etter familien
Hun spør ofte hvorfor hun ikke får ha familie, om hun noen gang får ha familie. De har også gått så langt som å kritisere resten av familien, og si at det virker som de ikke viser interesse for henne. At XXXX ikke kjenner familien. (Familien har uttrykt ønske om å møte henne og har snakket med henne på Skype. De sender også bursdagsgaver/julegaver). Hadde aldri trodd at barnevernet kunne skrive så mye løgner i sine papirer, kun fordi jeg og familien ikke er enige i det som skjer. Er livredd hver gang jeg skal ha samvær med henne. Samværsrapportene er preget av meninger og observasjoner fra mennesker, som tror jeg har utsatt henne for omsorgssvikt. Om tårene mine kommer så er det galt. Om jeg ikke gråter, konkluderes det med at jeg ikke bryr meg. Uansett hva jeg gjør så blir det feil i barnevernets øyne.
Da min datter en gang ble sint og satte seg inn i et kott på rommet sitt i boligen, ble det konkludert med at jeg antagelig hadde straffet henne med å stenge henne inne på små rom. Det skal egentlig ikke gå an å skrive slikt. Føler at jeg kan ikke gi opp fordi min datter fortjener å ha familienettverk selv om hun bor i bolig. Selv om min datter er funksjonshemmet, så mener jeg hun har samme rettigheter som andre barn. Friske barn blir fratatt sine rettigheter, men funksjonshemmede barn blir rett og slett hjernevasket til å tro alt det barnevernet sier. Fælt å måtte si det, men jeg klarer rett å slett ikke å besøke min datter annenhver måned. (Har prolaps i nakken og 60 timers reise med taxi, flere fly, diverse busser, hurtigbåt, hurtigrute tar på). Fastlegen ba på forrige møte om et møte med barnevernet og institusjonen, og at jeg fikk følge når jeg reiser. (Fastlegen var også min datters lege). Han har foreslått at hun kan komme hjem på ferier/turer). Det er nå 1 1/2 ÅR siden. Et møte ble aldri av og jeg venter fortsatt.
Mistet 4 år med barnet
Har nå mistet 4 år med min datter, og ser at hun er usikker på hva hun selv skal mene og hva hun selv skal tørre å si. Hun tror hun må si det de voksne har sagt til henne. Fælt å si, men det føles som om min datter er «borte». Følelsen av sorg blir bare større og større når jeg vet at hun er fratatt familie i 4 år, og hun sannsynligvis aldri vil føle den følelsen igjen., 4 år med tapt kjærlighet, tid, opplevelser og følelser vi aldri tilbake!). Har bare et barn, prinsessa mi. Sorgen jeg føler er vanskelig å forklare. Hadde hun bodd i fosterfamilie hadde det vært lettere å takle, men å vite at hun tilbringer hverdagen kun med ansatte, også alle høytider og bursdager, er vanskelig. Hun fortjener et familienettverk. Barnevernet sier også at «det var ikke noe galt i min omsorg» Hvorfor kan hun da ikke ha kontakt med sin familie?
Første jula hun var borte hjemmefra, fikk vi forslag fra en ansatt i boligen at jeg om min mann kunne komme og være noen dager. Avslått av barnevernet. Den julaftenen satt jenta mi på 11 år alene i boligen med en vikaransatt (hun var vant til å feire jul med familie/venner). Hun ringte meg 3 ganger og ville ikke legge på. Hun ville gjerne vise meg gavene, men da PC-en hennes ikke virket, fikk vi ikke ringt på Skype som vi pleide. Hvordan kunne dette være «til barnets beste»! Særdeles grov barnemishandling vil jeg kalle det!
Det jeg nå skriver høres grusomt ut, men jeg er så langt nede at jeg faktisk har tenkt på om XXXX liv ville vært lettere om jeg bare ble borte. At hun slapp å vente på meg. lure på hvorfor mamma ikke klarer å komme (tårene renner når jeg ser ansiktet hennes for meg og tenker på hvordan har det kommet hit?) Jeg var så utrolig sterk før, men det føles som det er bare «skallet» igjen etter at disse 2 eldre damene fra nabokommunen har «ødelagt» meg totalt med løgner, antagelser og maktutøvelse som ikke ligner noe. Eier de ikke sympati/empati for hva de har gjort mot jenta mi, familien. Funksjonshemmet, forlatt i institusjon uten noe form for familie, som alltid vil være de som står sterkest på for at omgivelsene/opplegg rundt XXXX skal bli best mulig. Jeg gjorde aldri noe galt, men har likevel blitt dømt. Er så skuffa over kommunen også som ikke vil se dette, og ikke vil gi jenta mi et tilbud der hun hører hjemme. (Hun er 1 av 2 funksjonshemmede barn som er «bortvist» fra kommunen. Fordi de ikke vil legge opp tilbud til dem). Det er lettere å sende de «bort».
Redaktørens merknad.
Det gikk kalt nedover ryggen på meg da jeg begynte å lese igjennom denne fortvilte morens oppsummering av sin situasjon. Jeg henstiller direkte til BLD statsråden om å snarest gripe inn i denne saken. Det er bare så til de grader horribelt hvordan barnevernet har opptrådt overfor et funksjonshemmet barn. Den slags behandling som dette må bare ikke få lov til å fortsette. Ta grep allerede i dag Solveig Horne. Du har det øverste ansvaret for dette barnet så lenge barnevernet er inne i bilde. Red.
