Annonse
NORGE - Europas nye kolonimakt! - Samfunnsmagasinet
Ope brev til Mediebedriftene/ Mediekompasset
fredag 21. juni 2019
Resirkulering og miljø
fredag 21. juni 2019
Show all

NORGE – Europas nye kolonimakt!

Publisert 21.6.2019
Foto: Colourbox

Serien ”Juvelen i Kronen” var intens og brutal. Her fikk vi dokumentert den umenneskelig ondskap satt i system, utført i en så nederdrektig og avskyelig form, at det gjorde noe med oss, vi som fulgte med fra episode til episode. Serien kom sannsynligvis så nær virkeligheten som det var mulig. Langt på veg autentisk, og jeg vil si både etterrettelig og troverdig.

Hva var så bakgrunnen for den omfattende kolonialiseringen mange Europeiske stater så brutalt satte i verk, i midten på 1800 tallet. Jo, en av årsakene var nok kolonimaktenes grådige appetitt på å eie mer land. Denne grådigheten ble oppnådd ved bruk av rå og hensynsløs militærmakt. Dersom vi ser oss litt rund i verden i dag også, ja, så finnes det stater som fortsatt higer etter mer land.

England topper nok statistikken, når det gjeller stater med en så blodig og direkte grusom kolonihistorie bak seg. Det er uhyre viktig å aldri glemme denne skampletten på et av Europas eldste demokratier. Men hva er det som skjer? Sannelig, sannelig, nå ser det ut til at ikke undrenes tid er fobi. Lille, lille, ”steinrøysa ned i bakken – landet” har startet et, for Europa, nesten ufattelig prosjekt, nemlig å tilegne seg, ”bit for bit”, det som måtte være igjen av ”Juvelen i Englands blodige kolonikrone”. Pensjonspengene våre som er skipet ut av landet, er den søkkrike rederen, Pensjonsfond Utland som står ansvarlig for en ny og sikkert risikofylt gamling med vår felles eiendom (tidenes floskel), oljemilliardene.

Tenke seg til at denne lille gate – biten av Londons desidert mest fasjonable ”sosse – strøk”, tilhører (på papiret), formelt de norske pensjonister. Jeg lurer på om den noe arrogante, (unnskyld) herr direktør, hadde den fulle og forsvarlig dekning, som en må kunne forlange en har, når så store summer settes på risikoens konto. For dette kan da umulig være regningssvarende. Hvem er det nå som skal holde denne store, og jeg vil tro, gamle bygningsmassen ved like. Hva blir avkastningen av utleie, og ikke minst hva blir forrentningen av kapitalen.

Vi skal ikke så veldig langt tilbake i tid, for å plukke frem en sak som, da den var på det heteste, ga enorme bølger i den norske finansverden, nemlig Trafalgar House (se artikkel i sfm.no Dronning Elisabeth trenger penger), i London. Kværner og dens daværende direktør Erik Tønnseth, trodde de hadde lagt gullegget. Konsernet mente at her skulle det ligge til rette for en glimrende forretning. Vi vet hvordan det gikk.

Alt tyder vel på at vi nå er i ferd med å gjøre samme tabbe en gang til. Forskjellen på Kværner og Pensjonistfondet, er at Kværner var et privat foretak, mens Pensjonistfondet er et stats eid selskap, lagt direkte under Sentralbanken. Fondet har allerede tapt flere milliarden pensjonistkroner, og dersom gamlingen får fortsette så tar det ikke lang tid før fondet er tomt.

I Norge har vi til alle tider hatt et lite, eller muligens stort, problem, nemlig noe man før i tiden kalte ”Husmannsånd”. Den var en form for underlegenhet, spesielt overfor andre lands overlegenhet. Vi har til overmål satt oss selv så lavt og ubetydelig i forhold til de som vi alltid har trodd var oss fullstendig overlegne. Vi så på oss selv som små og ubetydelige husmenn, faktisk en liten ussel pariakaste som ikke hadde noen som helst utdannelse eller sosial status. Dette for vi håpe har rettet seg opp i betydelig grad. Men av og til ser det faktisk ut til at den lever i beste velgående. Men nå er det ikke den klassiske husmann som er objektet, men ganske enkelt våre folkevalgte. Når vi gang på gang blir tutet ørene fulle av hvor elendig og galt alt er i dagens Norge, så grenser vel denne selvutslettende og underdanige holdningen, som en moderne form for husmannsånd.

Jeg kan selvfølgelig ikke påstå at ledelsen i Pensjonistfondet Utland lider av denne husmannsånden, dertil har de vel en helt annen og viktigere merkantil og økonomisk utdannelse. Likevel så undres jeg over at hvorfor kjøper man en hel gate – stump i Londons beste strøk. Er det ut i fra den manglende tiltro til alt som det lukter norsk av? Kunne det tenkes at 1 eller 2 av disse milliardene, som ved en ny økonomikrise, muligens kan bli tapt. De kunne sikkert vært investert med atskillig sikrere avkastning i steinrøysa ned i bakken, enn i en gate – stubb i London. Kam det tenkes at i løpet av en 10 til 15 års periode, vil det meste av London være eid av de norske pensjonister. Og da er vel ikke veien så langt frem til at: ”Gamle Norge nøst i grendom er på tuften anda til”, kan bli en kolonimakt på de Britiske øyer.

Håper at ikke ”Lykkliga gatan den fins inte mer”, men at den kan forbli pensjonistenes lille juvelbit i den engelske kronen. Og det kan bli stort det!! Avslutningsvis som min gamle bestemor alltid sa: Hvorfor være stor, når man kan være lykkelig som liten.!!

Per H. Midtgaard

Redaksjonens merknad: Artikkelen er publisert tidligere (2010). Red.