Stortings-globalistene har beviselig sviktet
mandag 14. november 2022
Halve lønnen til bompenger m.m.
fredag 18. november 2022
Show all

Når er det tillatt å spekulere?

Publisert 14.11.2022
Av Ole Texmo
Foto: Illustrasjon/Faksimile:
«Ekspert advarer foreldre mot ekspertråd». Aftenposten 19. januar 2014

Alternative forklaringer og tolkninger. Psykolog Per Jakob Haugaa revisited. Premisser og kilder; antydninger og konklusjoner. Mulig bakteppe. Rollereversering som teoreisk konsept eller observerbart fenomen?. Tilknytning til besvær, men for hvem? Fra trygg og trygg, hos begge foreldre, til mer utrygg. Faktasjekking og kontekst. «A Hard Rain’ s A-Gonna Fall»

«Ein kan gå ut frå at det alltid er einkvan som misforstår, som legg på sin eigen farge, tolkar om ut frå sine eigne ønske og sine eigne tabu, projiserer frå seg sjølv over på psykologen». Vi åpner med dette sitatet fra Norsk barnepsykologis mor, selveste Åse Gruda Skard. Foreløpig vil vi ikke kommentere sitatsekvensen, verken mht kontekst, dvs den sammenhengen utsagnet inngår i, eller for vårt budskap om å gå til kildene for å finne grunnlaget for det vi oppfatter som psykologenes vranglærer og ymse teoridannelser. Utover å si at sitatet ikke er tilfeldig valgt. Og at sitatet kan tolkes forskjellig. Utfra posisjon og erfaring. Som forelder i møte med psykolog f.eks.

I forrige del om «Ensomme eksperter rider igjen» med videre lenker til del 1 i forrige serie om Media og Ytringsfrihet, ble vi kjent med psykolog Per Jakob Haugaa. Kilden(e) er et delvis åpent og tilgjengelig nettsted Lovdata som imidlertid ikke publiserer i fulltekst alle avgjørelser. Familiesaker omtales med anonymiserte parter og tredjeparter. Sakkyndige psykologer navngis ikke alltid. De sitater vi har fremhevet er selvsagt ikke tilfeldige. De viser etter min oppfatning en tendens hos denne (og haugevis av andre psykologer i sakkyndigrolle og andre sammenhenger jeg har registrert gjennom flere tiår) sakkyndige til å spekulere. Oftest hvor det ikke er fakta som underbygger antakelse. Eller konkret beskrevne observasjoner for den del. Snarere tvert i mot.

At ikke retten oftere oppdager manglende samsvar mellom premiss og konklusjon, slik Agder lagmannsrett har gjort i denne saken, er tragisk. Fra den mye omtale frifinnelse av Viggo Kristiansen (VK) i baneheia-saken nylig, er det verdt å merke seg uttalelsene til VK s psykolog Atle Austad. Om hvordan han begynte å tvile på om dommen mot VK var riktig, med gradvis endring av oppfattelse om skyld/uskyld som virkning hos psykologen som var VK s terapeut. I samtaler med media uttrykte Austad interessant nok at det var når han leste dommens ulogiske fremstilling med manglende samsvar mellom premisser og konklusjon, at psykologen ante at noe var galt fatt. Forhåpentligvis vil etterhvert flere psykologer lese juridiske tekster kritisk.

Forhåpentligvis vil også flere jurister lese kritisk hva psykologer sier og skriver. Per Jakob Haugaa ble (se seriedel) oppnevnt i en ny sak like etter at han ble «refset» i en gammel. Det fikk altså ingen konsekvenser for psykologen. For den tapende part i den nye saken fikk det ikke usannsynlig konsekvens da Haugaa, som fikk «refs» for å ha kalt den tapende far i den gamle saken sosiopat og dertil anvendt personlighetstester (MMPI) han ikke forstod seg på, nok bestemte seg for å støtte faren i den nye saken. Moren ble her beskyldt for å ha nektet samvær og bidratt til å fremmedgjøre barnet mot faren, tiltross for at sakens fakta og samværshistorikk viste det motsatte. I rapporten er barnets tilknytning til begge foreldre beskrevet som trygg. Noen avsnitt lenger ned i rapporten spekulerer imidlertid psykologen i at barnet vil bli «mer utrygg». Som følge av en påstått fremtidig men ikke nærmere definert eller påviselig «foreldrefremmedgjøring», slik psykologen uttrykker seg.

Konklusjon: barnet må flyttes til far. Til historien fra denne saken hører også med en ikke presisert hjemlet men likefullt rettslig delegert oppgave for psykologen å «formidle» barnet at det skal flyttes fra en trygg base til en annen. Psykolog Haugaa stilte aldri opp og lot ikke høre fra seg. Visste han at det han drev med var uredelig? Moren klaget til Statsforvalteren (SF) hvor det er også er jurister i rollen som saksbehandlere. Kortversjonen av denne klagesak er at psykologen slapp unna og hans påviselige brudd på Helsepersonellovens §§ 4 og 15 om bl.a krav til kompetanse, ble hvitvasket. I samme tidsrom (vi er nå i 2022) ser jeg utfra andre saker og psykologklagesaker, at SF administrerer bort vesentlige momenter i behandling av klager på sakkyndige. Momenter som tidligere ble tatt alvorlig og kunne føre til «refs», men dog ikke effektive sanksjoner til forebygging.

Anne Grete Hollup og Ida Skjerden er nevnt. Disse har ikke forbedret seg, pådrar seg nye klager og holder på. Også to andre mye brukte psykologer som Arne Bratthagen og Marianne Lien sklir unna berettiget kritikk. For påviselig imkompetanse og kunnskapssvikt også om formelle forhold som skille mellom foreldretvist og barnevern, og forskjell på «støttet» og «beskyttet» tilsyn. Klaget inn for kritikkverdig fremgangsmåte og personkarakteristikker, samt kunnskapssvikt på temaer som «foreldrefremmedgjøring» og «tilknytning» respektive for de to sist nevnte. Psykolog Lien fikk seg til å skrive, etter ca. ett års samværshindring, uten å ha observert far og barn mer enn ca 15 minutter, at «Far er mer knyttet til barnet enn barnet er til far». Endel psykologer er verken oppdatert på eldre eller nyere begrepsbruk. Arne Bratthagen skrev rapport i foreldretvist utfra barnevernets behov for underlag i sak om akuttplassering, forsinket leveringen til like før Hovedforhandling. Tiltross for rettens formaninger om fremdrift og «tillitsskapende og forutsigbart». Samme dag hovedforhandling fant sted, kom vedtak hvor man la Bratthagens rapport til grunn, en rapport Bratthagen selv eksplisitt uttrykte ikke skulle anvendes utenfor foreldretvisten.

Klage på psykolog Arne Bratthagen til Statsforvalteren er mildest talt bortadministrert. Spørsmålet som er valgt som overskrift for denne seriedel er ikke helt tilfeldig. For mangfoldets skyld må tas med i betraktningen at det kan tenkes å være andre forhold enn de jeg har antydet med en sorts «You do the Math» : om sakkyndige i streik og stor etterspørsel fra domstolenes side og et ikke helt usannsynlig ønske og behov om å stelle pent med de sakkyndige så ikke flere vegrer seg for å ta på seg oppdrag for retten. Familiesaker er forsinket mens de sakkyndige har streiket. Kan noen ha visket Statsforvalterne i øret og bedt dem skjerme de sakkyndige?

Men det fins også andre mulige forklaringer som at det er tilfeldigheter; at konkrete klager ikke er så berettigede som denne skribent og skuffede foreldreparter måtte mene; at de innklagede og deres rapporter er solide nok, eller også at det kan være forvaltningsrettslige eller også administrative praksiser som avholder saksbehandlerinstansene fra å gå mer grundig inn på klagepunktene. Media er fra flere foreldre tipset om sakkyndige som blir klaget inn, men etter Aftenpostens oppslag i 2018 har det vært stilt. Heller ikke <psykologisk.no> som ble startet i 2014 skriver om denne del av norsk rettspleie og psykologisk praksis, utover at de sakkyndige har vært i streik for høyere lønn og status.

Medier som Aftenposten kan utfra redaksjonelle prioriteringer ha valgt bort temaer på områder som nisjemedier ser ut til og kan tenkes å presentere mer av. Det er ikke utenkelig at Media synes visse saker og henvendelser er ubehagelige og at psykologer jo er skikkelige folk vi må ta vare på i en tid hvor psykisk uhelse er mer utbredt virker det som. Behovet for fagfolk må ikke forstyrres av kritiske medieoppslag. Store medier har flere av sine supersynsere blant psykologer. Hvorfor medier ikke tar henvendelser alvorlig kan også bero på at foreldre som har interesse i å få sine saker belyst, i medias øyne fremstår som ustrukturerte. Kanskje i overkant emosjonelle og i verste fall traumatiserte og derfor lite egnede som kilder og intervjuobjekter. Rent kildekritisk både kan og bør sakkyndigrapportene bli gjenstand for mer interesse. Ikke bare etisk. Men og som prosa.

Journalister kan vegre seg av flere grunner. Det prioriteres strengt i mange redaksjoner. Ikke alle medier har som NRK råd til å sende Helene (Sandvik) med patologisk selviscenesettelse rundt forbi til å sjekke ut og inn saker og ting i Norges land hun og hennes oppdragsgiver synes er mindre forståelig. Hva som er trivielt og økonomisk betinget på en side, og hvor mye holdninger og sviktende kunnskaper om ulike fagfelt har og si «is hard to say». Norske medier har liten erfaring i å dekke rettslige temaer. 22. juli kom bokstavelig som ei bombe i Akersgata. Redaksjonene måtte etablere sine kroppsspråkseksperter og kommentatorer opp og i mente. Å lese dokumenter er arbeidskrevende. Foregår saker i lukket rett blir det enda vanskeligere å få fram ulike perspektiver.

Norske medier synes fagstatus- og systemservile. Det er ikke enkelt å få media interessert i faglig svikt hos sakkyndige som ikke behersker skillet mellom fakta og vurdering; mellom referat og tolkning i formidling av klientsamtaler og annet utredningstilfang. Som faglig tilnærming og som saksopplysning presentert for den dømmende rett. Media har hatt mange muligheter til å angripe dette området. Skjalg Fremo (Institutt for Journalisitikk (IJ) 1994) skriver kort om forskjellen på Presseetikk og Presseskikk hvor den første betegnelser er yrkesetiske regler for pressefolk mens presseskikken beskriver hva pressen faktisk gjør, «uavhengig av hva yrkesreglene sier». Man skiller kun mellom god og dårlig skikk. Advokater har i forskriftsform regler for god advokatskikk. Ingen etikk der i gården. Dommere har også etterhvert fått sitt regelverk hvor ordet etikk benyttes på papiret. Avskiltede advokater later imidlertid til å være godt stoff i media.

De som driver kildekritisk research vil kunne finne formuleringer om ønskeligheten av «alternative forklaringer» inntatt som veiledende retningslinjer hos Barnesakkyndig kommisjon (BSK). Hvordan fungerer dette i praksis? Uten pliktbud eller «kategoriske imperativer» forankret i solid etisk teori? Sakkyndige med fartstid i Alternativ til Vold (AtV), sosialisert inn i forestillinger om voldelige menn og kvinnelige ofre som tier (psykolog Per Jakob Haugaa sitt «battered woman syndrom») vil i verste fall kunne ta med seg sine vranglærer inn i jobben med retten som oppdragsgiver. Psykolog og mye brukt sakkyndig Ida Skjerden tror på forestillingen om «fortrengte minner». Det gjorde og fortsatt gjør de som dyrket frem fenomenet Thomas Quick, forbundet med Skandinavias største rettsskandale, hvor norske medier har vært og fortsatt er mildest talt feige og systemservile når det kommer til å gå sakskomplekset og årsakene til skandalen etter i sømmene.

Se vår artikkel om mytomanen Quick, deler av sakskomplekset og journalistene som forklarte bakgrunnen for mannen «som slutade ljuga». Norske journalister kunne lært. Når alle skal ta selvransakelse etter Baneheia-frifinnelsen av Viggo Kristiansen, blir det spennende å se hvordan media har tenkt å gripe an egne metoder og prioriteringer. Vil de se bredt på dekningen av retts- og kriminaljournalistikken, se om den integrerte etikkforståelsen fortsatt duger, oppsøke flere kilder enn sine egne autoriserte? Vil de se på alternative forklaringer til hvorfor de kunne ta feil, eller om ikke «feil» så iallfall fremstille saker og ting unyansert. Nå når vi sitter med fasiten og kan gruble over konsekvensetikkens fordeler og ulemper, etikken som integrert i journalistikken.

Konteksten for innledningssitatet skal opplyses om, i det jeg velger å ikke tolke sitatet i verste mening, hvor fristende det enn kunne være. Sitatet er gjengitt i boken «Det litterære skattkammer» (1997) av Ottar Grepstad, undertittel «Sakprosaens teori og retorikk», fra kapittel om «Rettleiande tekstar» med fotnote og referanse. Som eksempel på hvordan en barnepsykologguru (mitt uttrykk) forholder seg til popularisering av foreldreveiledning slik dette ble praktisert pr 1965. Sitatet er hos Grepstad etterfulgt av refleksjoner om «overføringsverdi» hvor det også kommenteres: «Forfattaren kan likevel ikkje frita seg sjølv for alt ansvar for korleis rettleiande saksprosatekster blir lesne og brukte». Av hvem? Foreldre som aktivt oppsøker rettledning, eller blir påprakket psykologer i sammenhenger de selv ikke har valgt, f.eks som saksøkt eller ufrivillig part i familiesak.

Åse Gruda Skard tok formodentlig flere forbehold og opptrådte iallfall tilsynelatende mer ydmykt overfor foreldre og publikum på den tiden og i den kontekst hennes sitat er hentet fra. Senere har det gått i ball for fleire av hennar læresveinar, ikkje minst Magne Raundalen. Psykologprofessorer får stor status og påberopes som autoriteter. I en konkret sak jeg fulgte på nært hold skrev en sakkyndig i sin rapport: «Rollereversering er ifølge psykolog Lars Smith (norsk toneangivende tilknytningsspesialist) alltid tegn på utrygg tilknytning. Det foreligger tegn hos (barnet) på at (barnet) pleaser mor, spør hva hun vil og tilpasser seg mye henne under samværet». Konteksten vil her være interessant, rammene for samværet, observerende sakkyndiges egen rolle og opptreden.

Men slike mulige feilkilder er aldri gjort rede for. Hvis et barn inntar en voksenrolle overfor sin forelder og tar på seg ansvar barnet verken skal eller bør ha, må psykologer gjerne for meg snakke om usunn «rollereversering». Men var det slike observerbare forhold i dette tilfelle? Noen ganger leker foreldre og barn på helt triviell basis og snur på rollene. Som en del av leken. Dette samværet var et kunstig samvær, men hvor mor og barn raskt fant tonen. Til tross for et beklemmende nærvær av en overivrig psykolog med sine teorier, tett på (ca 1-en meters avstand, sittende på klappstol med notatblokka i fanget ivrig noterende alt mulig psykologen mente å kunne observere). Til tross for de kunstige rammene, herunder tilmålt tid.

Tlknytning er standard mandatpunkt i alle typer av familiesaker, men sjelden eller aldri blir begrepet definert og forklart relevansen av og for, med mulig unntak for det ovenstående caset hvor jeg er tilbøyelig til å tro at psykologen ikke kan ha observert det hun (ikke navngitt foreløpig) likevel utlegger og tolker i verste retning for mor og barn. Det oppfattes som ufint å spørre fagfolk i rettslige sammenhenger om å begrunne sine begreper og faguttrykk. Dommere slipper å svare på om de vet hva som menes med troverdighet, sannsynlighet og risiko. Advokatene hysjer ned sine klienter som antyder skepsis. Jeg skrev konkret om kompetansesvikt både teoretisk og praktisk (observasjoner i de lukkede rom) allerede i 1997 og har derfor mine, eller rettere sagt Bob Dylans ord i behold når jeg lar Bob Dylan få siste ord, med sitat fra denne smått apokalyptiske klassikeren. (Kon)teksten for dem som vil er her. Men tolk ikke for vidt. Overføringsverdi til tross.

«But I’ll know my song well before I start singin’
And it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard
It’s a hard rain’s a-gonna fall»

Annonse