Annonse
Når barnevernet tar seg til rette - Samfunnsmagasinet
Når millionene sitter løst!
mandag 7. oktober 2019
Solberg-regjeringen er og blir en katastrofe for landet vårt!
onsdag 9. oktober 2019
Show all

Når barnevernet tar seg til rette

Publisert 7.10.2019
Foto: Colourbox (Forlaget innfelt)
Av Ole Texmo

Omtale av boken «Prosessen mot Svanhild», av Aage G. Sivertsen, Kolofon forlag 2019

«Helt uten forvarsel kom fire personer på besøk hjemme hos Svanhild. Utenfor stod politibilen og i den satt lederen i barnevernet og en sosialkurator sammen med to politibetjenter. Barna var sammen med sine besteforeldre, (…) De to barnevernansatte sa at de kom for å hente barna til Svanhild og gikk inn i huset. Den eldste ble revet ut av bestemors armer. Den yngste ble løftet opp fra gulvet, der hun satt og lekte med sin onkel på ni år. Politiet stod like ved, i fall det skulle bli problemer. Begge barna skrek av redsel. De ble plassert i politibilen (…) uten yttertøy, uten noen leker. De fikk ikke tatt farvel med verken besteforeldre eller sin elskede mor.»

Slik beskriver forfatter Aage G. Sivertsen hvordan barnevernet gikk frem i april 2003, angivelig for å forhindre at Svanhild Jensen, en ung tobarnsmor i Kvænangen i Nordtroms, tok med seg barna i kirkeasyl. En fersk dom fra tingretten var ikke rettskraftig, men ryktene på sosialkontoret gikk om hva Svanhild kunne finne på. Rykter og spekulasjoner. Slikt skjer ikke nødvendigvis i alle saker, men i denne saken, kalt Svanhild-saken, var denne beskrevne fremgangsmåten meget typisk for barnevernets manglende sensitivitet og forståelse.

Svanhild-saken ble mye omtalt i norske medier på denne tiden, for ca 15 år siden. Delvis på grunn av bruken av en tvilsom IQ-test hvor Svanhild mest sannsynlig fordi hun var gravid og utilpass med den sakkyndiges vesen og den situasjon hun befant seg i, scoret lavt. Så lavt at den oppnevnte psykolog og sakkyndig Trond Bruun-Hansen ikke nølte med å diagnostisere Svanhild som psykisk utviklingshemmet og ute av stand til å ta seg av barna sine. I sterkt kontrast til alle positive skussmål fra arbeidsgivere, sosialt nettverk og alle som hadde sett og opplevd den kjærlige og omsorgsfulle Svanhild Jensen i det gjennomsiktige lokalsamfunnet. Alle bortsett fra barnevernet.

Boken følger prosessen på nært hold, med mange sitater fra dokumenter og beskrivelser av kommunikasjonen mellom Svanhild og hennes familie på den ene siden og barnevernet på den annen. Svanhild hadde et solid familienettverk og var et godt likt menneske. At hun ikke skulle kunne ta seg av barn var for de som kjente henne en fjern problemstilling. Hun hadde jobbet med barn, hadde gode attester, og hennes omsorg for andre mennesker var så vidt omfattende at hun også opptrådte delvis beskyttende overfor faren til sine barn, en mann med rusproblemer.

Her begynte prosessen mot Svanhild, men interessant nok ser man at barnevernet ganske snart fant andre grunner til å ta fra Svanhild barna, enn at hun sambodde med en mannsperson og barnefar man fant ustabil. Boken kommenterer fortløpende denne dynamikken. Som studie i hvordan ikke bare Kvænangen kommune, men som en nærmest utbredt trend, barnevernet i mange nok saker til at det ikke er tale om tilfeldigheter, baserer sin strategi på å forskyve sin oppfatning om påstått «omsorgssvikt», er denne boken bortimot forbilledlig. Når den rusbelastede barnefaren var ute av bildet, fant barnevernet nye motiver.

Muligens kunne sitatsekvenser vært forsynt med mer nøyaktige kildereferanser, og en tidslinje for diverse vedtak og rettsavgjørelser med tilhørende begrunnelser, hadde heller ikke vært av veien. Men den som leser boken nøye nok med motiv å forstå hvordan denne totalt unødvendige inngripen i privatlivet til en familie i Norge kunne skje, bør ikke være i tvil om ektheten. Forfatteren viser at han har vært tett på saken og problemstillingene, for ikke å nevne den menneskelige dimensjonen. Sivertsens engasjement er en styrke, og hans beskrivelse av mennesket Svanhild viser også det absurde forhold at hennes styrke, navnlig hennes godhet for andre mennesker, i kombinasjon med en ekte og uforfalsket naivitet, ble hennes skjebne. Dette bør ikke Norge være stolt av. Det er nesten så man kan mistenke at Svanhilds genuine menneskelighet har provosert barnevern og system. Jeg stopper her.

Boken kom ut i slutten av august 2019. Denne leser og skribent har lest boken i etterkant av at utfallet av EMDs dom i storkammersaken Strand Lobben and others vs. Norway ble kjent 10. september. Jeg finner derfor å knytte noen kommentarer til Lobben-saken slik den ble vurdert av EMD, til Svanhild-saken slik den er beskrevet av Aage G. Sivertsen. Hvilket ikke gjør boken mindre interessant som skildring av en tilstand som bare har forverret seg siden barnevernet begynte trakasseriet i 2000, og frem til de på nytt, i en ny runde med Svanhilds barn fra et senere ekteskap, begår nye overgrep pr 2018.

Også Trude Lobben ble vurdert av norsk barnevern som tilbakestående. Pr 2010 ca, var dette allerede blitt en trend i oppbygningen av barnevernsaker som skulle presenteres for Fylkesnemnda med omsorgsovertakelse som mål og middel. Bruk av IQ- og andre tester hadde utviklet seg ukritisk, barnevernets sakkyndige ble sjelden eller aldri utsatt for metodekritikk av Fylkesnemnd eller rettsvesen. Slik kritikk ble ansett, og anses fremdeles som upassende. Sivertsen bok har mye spalteplass om psykologene som legitimerte overgrepet mot Svanhild, og hvordan de som motsa systemkodeksen ble behandlet. I dommen fra EMD er kritikken mer dempet, men et premiss det er umulig å se bort fra, er at sakkyndige utredninger og observasjoner av foreldre og barn skal som bevismidler betraktet, om man nå velger å se juridisk-prosessuelt på det, være oppdaterte. Hvorvidt også kunnskapsgrunnlaget må være oppdatert lar vi stå åpent foreløpig.

I Svanhild-saken ble familiefosterhjem avvist, fordi Svanhilds foreldre anså datteren sin som god nok forelder. Deres opposisjon mot barnevernets metoder og kommunikasjonsstil ble brukt mot både dem og datteren. I den blodferske EMDdommen er det fullt mulig å lese som et premiss at det å protestere mot opplevd urett; det å bruke rettsmidler for å anke sterkt inngripende avgjørelser man nødvendigvis er uenige i, ikke skal bli brukt mot klageren. Det er ellers et formkrav eller prosessforutsetning om man vil, å uttømme sine rettsmidler for å få behandlet klager i Strasbourg: «exhausting the remedies» som det heter. Men protest er altså nå endelig blitt legitimt, og ikke et tegn på omsorgssvikt. Det tenker jeg kan være en passende avslutning på denne omtalen. Boken kan bestilles fra forfatteren, som oppgir denne kontaktadressen også for kommentarer og spørsmål til bokens fremstilling: aagesiv@gmail.com