Når barn skal ytre seg

Av Ole Texmo
Publisert 24.6.2022 (Oppdatert).
Konstruert illustrasjonsbilde

Motsetninger og modenhet. Direkte og indirekte kritikk. Voksne som skyver barn foran seg: foreldre, fagfolk og beslutningstakere. Alder og modenhet. Bevisbyrde til besvær. Forandringsfabrikken: «landets største leverandør av barnestemmer». Det opplyste demokrati eller keiseren uten klær. På grensen til korrupsjon og med barn som midler. God sommer og ses igjen i uke 32.

Barns ve og vel er for lengst blitt business. Psykologtjenester og foreldreusikkerhetsindustri øker i takt med påstander om barns svekkede psykiske helse og krav om å bli tatt på alvor. Ett spørsmål som ikke stilles er: Kan man kritisere barns holdninger og utsagn? Enten barna direkte, eller de som gir seg ut for å tale barnas sak? Holder sensur eller selvsensur oss tilbake for å si at barn ikke forstår hva de selv sier, eller at deres formidlere farer med tull? I verste fall misleder makt og myndigheter.  Er det lov å si at barn ikke er så modne og reflekterte som de fremstilles som? For ingen vil vel risikere å skade eller såre barn. Sårbare barn. Direkte eller indirekte. Psykologisk.no satte søkelys på Forandringsfabrikken (FF). Barn skal ha opplevd at ytringsklimaet i FF var «ufritt». Med unntak av Klassekampen er MSM tause. Barneombudet prøver å finne ut hvilken vei vinden blåser

I denne såvel som i tidligere serier i Samfunnsmagasinet har vi vært opptatt av å få frem saker og vinklingene som inneholder spesielt interessante motsetninger som ikke omtales i Mainstreammedia (MSM), et annet ord for etablerte og systemvennlige medier som NRK, Aftenposten mv. Livet og samfunnet er fylt av motsetninger, noen ganger blir det, enten vi velger vinklinger som fremhever det eller ei, til det vi kaller paradokser. Å oppdage og identifisere ulike typer av motsetninger er mer interessant enn å holde seg til «trygge» oppleste og vedtatte sannheter. Og forutsetter nødvendigvis ikke mer enn alminnelig intellektuell nysgjerrighet og kritisk sans. Eller å ha erfart hvor lite fornuftig det er å legge barns vilje til grunn. Ukritisk. Samtidig som den påståtte modenhet og selvstendighet man dermed tilskriver barn, ikke kan utfordres. Verken dirkete eller indirekte. For da kan nemlig barn bli lei seg og miste tilliten til voksne. Det norske rettsapparatet har vært på ville veier på dette området i lang tid. Ett paradoks som vi skal bruke litt tid på her er forholdet mellom hvordan barn og voksne kommer til orde og blir hørt i foreldretvister. Først litt egenopplevd historikk som kan illustrere hvordan demokratiet vårt som vi er så stolte av fungerer.

På forsommeren 2003 deltok denne skribent som representant for en NGO (non-governmental organization) på en stortingshøring i f m revisjon av barneloven. De to største temaene for den aktuelle lovendringsrunden var 1. utvidet bruk av sakkyndige i nye roller, og 2. senkning av aldersgrensen for høring av barn. At barn ideelt skulle høres om forhold som angikk dem var forsåvidt en del av loven allerede, det nye var at aldergrensen i selve barneloven var foreslått endret fra 12 til 7 år. Man skulle kanskje tro at forholdene var grundig utredet med undersøkelser og rapporter om hvordan høring foregikk for barn over 12 år, for å se om det var forsvarlig å senke aldersgrensen. Og at dette potensielt sett viktige underlaget var kommunisert gjennom tilgjengelige kilder. I prinsippet skulle man tro at den andre viktige biten av lovendringsforslaget, utvidet bruk av sakkyndige i flere roller som rådgiver og ikke minst mekler, var belagt med forskning og greier.

Dette skulle man tro. Men i lovforslaget var det ingen referanser. Ingen henvisninger til faglitteratur, ingen undersøkelser om verken barns, foreldres eller profesjonelle aktørers erfaringer. No nothing. Ettersom jeg registrerte denne utredningssvikten tidlig og dessuten hadde fulgt med i flere år, påpekte jeg misforholdet i min tilmålte tid i stortingets familiekomite. På spørsmål fra komitelederen hva man man burde gjøre, svarte jeg at så dårlig utredete lovspørsmål som kunne og ville få store uante konsekvenser for saksbehandling og saksopplysning burde sendes tilbake til regjeringen for grundigere utredning. Det var gjort før og burde gjøres oftere når svikten var så tydelig som dette. Enkelte av politikerne ble provoserte og en kvinnelig representant (de mannlige medlemmene var for anledningen fraværende, de satt kanskje på kontorene sine og spilte data-spill §;-) slo dokumentbunken i bordet og gikk i protest. Kanskje som et signal om at man ville ha seg frabedt at en høringsinstans som hadde gjort hjemmeleksa si kunne fortelle at keiseren ikke hadde klær. I Eventyret av HC Andersen er det som kjent (?) et barn som avslører bløffen.

Ovenstående anekdote er fra 2003. Lovforslaget uten belegg ble vedtatt. Jeg har fulgt med siden og kan kort fortelle at det ikke er fremkommet noe som helst vitenskapelig eller på annen måte faglig om måten barn helt ned i 7 år og under blir «hørt» i foreldretvister. Da det siste Barnelovutvalget kom med sitt forslag til «Ny barnelov» (NOU 2020:14) var mekling som del av sakkyndig oppdrag i retten skrotet, men uten refleksjon og begrunnelse. Høring av barn var, med et par referanser som vel knapt kan kalles forskning, ikke like lite belagt som i 2003, men forsynt med et bestillingsverk fra Forandringsfabrikken (FF). I form av et digitalt vedlegg, ikke inneholdt i NOU en, og dermed kanskje ikke lest av like mange. Her er link til siden hvor både NOU og FFs bidrag kan leses.

FF har snakket med mange barn, ikke egentlig så imponerende mange, men utvalget på ca 60 barn er visstnok landsrepresentativt. Det er ikke differensiert for alder på refererte og tolkede utsagn, og ettersom jeg er i det kritiske hjørnet: minst av alt på modenhet. Alder og modenhet er som kjent (?) kriteriene i barnelovens hjemmel § 31 for høring av barn. FF har administrert barn i alderen 6-18 år slik at «tilretteleggeren» summerer opp og velger ut utsagn som kan tjene som uttrykk for hva barna mener om mekling og rettslige prosesser. Her er en ikke helt tilfeldig valgt smakebit fra rapporten kalt «Ny barnelov, råd fra barn 6-18 år om mekling og rettssak», ca 60 sider med stor skrift og illustrasjoner. Konteksten er et avsnitt kalt «Samarbeide med barnet»:

«Barn må kjenne at de er viktigst. Skilsmisse er minst like vanskelig for barna som for foreldrene. Hvis barn tror meklerne er der for å gjøre ting bedre for foreldrene, ikke dem, blir ikke meklerne trygge å samarbeide med for dem. Derfor er det viktig å ha STORT fokus på barna, og at mekleren viser med hele seg at målet er at det blir best mulig for dem. Hvis det ikke kjennes sånn ut, kan barn fort gi opp på meklingen. Her tenker barn at meklerne har stor bevisbyrde. De ber meklerne huske på at grunnen til at foreldrene deres er på familievernkontoret er at det skal tas en storbeslutning i barnas liv. Det er ikke barnet som har satt seg selv i situasjonen – men foreldrene. Meklerne må være på barnets lag, og vise det tydelig.»

Jeg har tatt med hele avsnittet for å yte den anonyme tilretteleggeren og barna som angivelig får utlagt sine synspunkter rettferdighet. Den setningen som får meg til å mer enn stusse er: «Her tenker barn at meklerne har stor bevisbyrde». I den grad det trengs, skal jeg forklare i det følgende. FF er tydeligvis tungt inne i arbeidet med Ny Barnelov. I NOU 2020:14 er det referert ukritisk til FFs innspill og rapport, med enkelte forbehold for prosessuelle teknikaliteter som referat fra samtaler. Et springende punkt kanskje, at barna ifølge FFs anonyme tilrettelegger, ikke uten videre vil at deres foreldre skal få vite hva de sier til mekleren. Man er opptatt av barns rettssikkerhet, men hva med etterrettelighet i saksopplysningen? For ikke å nevne foreldrepartenes rettssikkerhet.

Barnelovutvalget (BU) bestod av mange jurister hvorav flere med dommerbakgrunn. Selv erfarne praktikere innen jussen kan gå i surr med størrelser som «bevisbyrde». Tvilsrisiko er for øvrig begrepet man oftest benytter. Temaet er behandlet i del 5 i vår utmerkede serie «Rettsstat under Press» fra høst 2021. I historikken for barnelovutredninger er refleksjoner over søksmåls-, argumentasjons- og bevisbyrde påfallende fraværende. BU har kjøpt FFs fremstilling, men ingen vettug voksen kan gå med på barns premisser slik de er fremstilt av fabrikkens tilrettelegger. Barns angivelige tanker om prosess og vilkår og partsstaus er i beste fall misforståtte.

Det som fremstilles er neppe barns egne ytringer. FF produserer tull. At myndighetsbetrodde fagfolk kjøper deres tull og lar det stå ukommentert er skandaløst. Barn skal ifølge FF angivelig høres aktivt og tett gjennom hele prosessen, også i retten. Vis meg den dommer som vil finne seg i å bli behandlet slik barna FF taler på vegne av krever. Det er til det parodiske gjentatte utsagn som går ut på at barns vilje skal være grunnlaget for lov og prosess. Meklere og dommere skal være «blide og snille». Hvis ikke barna får viljen sin er det fordi voksne er dumme og ikke vil høre på barn <sic>.

Høring av barn skal ta hensyn til alder og modenhet. Om barn uttrykker seg selvstendig er et viktig kriterium og moment verken NOU 2020:14 eller litteratur referert til reflekterer over. Med relevans for i hvilken grad barns stemmer kan eller bør få betydning utover det å bli hørt, kan modenhet defineres: «Evne til å overskue konsekvenser av meninger og handlingsalternativer». Sjelden eller aldri ser man at dette faktisk er vurdert. Trenden synes å være å skyve prosess nedover i systemet. Og å skyve barns vilje og mening foran seg. Som om sakene blir mer relevant opplyste og regulerbare på et familievernkontor. Barn som neppe ønsker å bli dratt inn i voksnes konflikter, skal ifølge FF og med tilslutning fra BU, tilskrives en selvstendighet det ikke er gjort rede for.

Kjenner man barn og barns ønsker om konfliktdemping, har dette formodningen mot seg. Da FF fikk sin bestilling var «meklingssporet» viktig. Hvorfor skulle man ellers ha rotet det til med utsagn om «meklerens bevisbyrde»? BU har ikke helt usannsynlig villet ha nettopp denne type rapport. Fra et kommersielt foretak man kan mistenke skyver barn foran seg for egne formål som markedsandeler og oppdrag fra det offentlige. Samrøret med myndigheter og offentlige instansers bestillinger som «Ny Barnelov» er mer enn tvilsom. Med dette tar vår serie sommerferie, med oppfordring om å ikke la barna ta helt over styringen av voksenlivet §:-} Vi ses igjen i uke 32, i forkant av at Ytringsfrihetskommisjonen presenterer sin NOU, berammet til 15. august 2022.

Ole Texmo