Miniserie – Barnevern – EMD – Del 1: Hvem får æren når kritikken erkjennes?

Publisert 14.7.2019
Av Ole Texmo, frilans skribent og kritiker
Foto: Colourbox

Norge må svare for seg i stadig flere barnevernsaker som har kommet gjennom nåløyet i EMD, menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Pr juli 2019 er det kjent at nye 16 saker skal behandles. Dette tar tid. Fra før er kun 3 av i alt 13 saker behandlet, med foreløpig score 2-1 til Norge. Pr juli 2019 er det altså 26 saker som gjenstår, og det kan bli flere. Å spekulere i utfallet av disse, enkeltvis og samlet, har lite for seg. Det som imidlertid kan være interessant er å se på hvordan den massive kritikken mot barnevernet som nødvendigvis har bygget seg opp gjennom lang tid, nå reflekteres på ulike nivåer, også i media.

Aller først kan det for så vidt være greit å si at det å ta eller få æren for avsløringene av barnevernets herjinger opp gjennom tiden, ikke trenger være et poeng i seg selv. Men med tanke på at det er noen av oss som har gått foran og brøytet veg, også for de etablerte mediene som nå skor seg med til dels sosialpornografiske skildringer på grensen til det smakløse, kan det være på plass med litt historieundervisning.

Samfunnsmagasinet (Sfm) ble startet i 1998 og har hele tiden hatt en kritisk profil mot myndighetsmisbruk. I årenes løp har Sfm, i motsetning til de etablerte mediene vært åpne for og til dels etterspurt større og mindre fremstillinger som setter myndighetsmisbruk i perspektiv. For denne skribents vedkommende er det tale om muligheten til å få publisert lengre og mer omfattende skriverier som får frem ulike sider av virksomheter det viser seg er påfallende godt beskyttet ikke bare av offentlige myndigheter, men også av media. Barnevernsaker og de siste årene også pensjonsransaken er eksempler på at Sfm «tør der andre tier» (i sin tid slagordet til Dagbladet om jeg ikke husker feil, eller var det rett og slett tittelen på en parodi på skalt undersøkende journalistikk? – spøk tilside).

I serier om Justismord, Barnevern, Bruk og Misbruk av Domstolene, pluss noen flere, har jeg kunnet skrive og fremstille i forsøksvis systematisk form også nyanser for kritikken. Bredden og dybden i fremstillingene hadde ikke vært mulig i f.eks VG eller Aftenposten. De vinklingene som ikke passer inn i avisers/pressens systemlojale for ikke å si systemservile holdning til myndigheter og fagstatuspersoner, kunne og kan jeg fortsatt få publisert i Sfm. I kombinasjon med kritikk av medias unnfallenhet, en interessant nok sammenheng man ikke kan stole på at media selv vil ta opp.

Dagbladet har satset stort på dekningen av spesielt Strasbourg-sakene, men også på svikt i rutinene for kontroll med institusjonene. En viss kred skal de ha for det. Det gjengse inntrykk av de etablerte medienes dekning er imidlertid hva vi dessverre må kunne kalle sosialpornografi, eller også hvitvask av barnevernets ideologi. Mottoet synes å være at skal man kritisere barnevernet er det for å ikke ha nok ressurser til å bruke tvang og til å gripe inn oftere overfor potensiell men ikke nødvendigvis bevisbar omsorgssvikt, et begrep i stadig omskiftelighet, til indre og ytre forvirring.

I Bergens Tidende (BT), en avis vi kjenner godt fra før, har en ny kritiker åpenbart seg, tidligere Fylkesnemndleder i Bergen og Hordaland, Geir Kjell Andersland, presentert som jurist og politiker (V). I en tilsynelatende kritisk kronikk («Krisen i barnevernet blir ikke tatt på alvor», BT 8.7.2019) nevner han opp 5 eksempler på svikt i barnevernet, men ingen årsaker til svikten, og heller ingen løsningsforslag.

Det inntrykket man får hvis man leser hans kronikk ukritisk, er at svikten/feilene er av nyere dato, at de er erkjent på høyt plan, og at media skal ha sin del av æren for avdekkingene av feil. Slik får man tekster på trykk i medier som i flere tiår har stengt av for substansiell kritikk mot barnevern og andre myndighetsoverskridende virksomheter. Kompetansesvikten er nevnt, men intet om hva svikten konkret består i. De punktene som nevnes opp er for så vidt på sin plass, og når det nevnes «svikt i barns medvirkning», ringer det en bjelle hos denne skribent.

På forsommeren 2008 ble jeg kontaktet av redaktør Jan Hansen som hadde kommet over en invitasjon til presseseminar om Barnevernet arrangert på Høyskolen i Oslo Akershus (HiOA). Sfm hadde publisert min 10-artikkel-serie om barnevern fra november 2007 og noen måneder frem, med stor interesse fra leserne/publikum, sulteforet som man var på kritiske vinklinger på et barnevern som var i ferd med å vokse over stokk og stein. Allerede i 2007-8, for 11-12 år siden.

Jeg stilte på seminaret og erfarte at familiestatsråd Anniken Huitfeldt skrøt hemningsløst av barnevernet og brukte sin posisjon til å videreformidle en aldri noensinne dokumentert og beleggbar oppfatning om at for få bekymringsmeldinger kom fra skole og barnehage, kun 4 % ifølge Bufetats statistikker. Dette skjedde samtidig med at de etablerte mediene med NRK og TV2 i spissen stilte opp sine mikrofonstativer for myndighetenes kampanjer for å få flere til å melde bekymring til barnevernet. Et legitimert, men ikke beleggbart angiverhysteri.

Men noe skurret. En nyklekket barnevernpedagog fortalte i plenum, muligens litt utenom det oppsatte program for seminaret, at hun fryktet for egen kompetanse i møtet med foreldre og spesielt barn. Hun hadde i likhet med de andre studentene ikke lært i løpet av studiet hvordan man snakker med de som blir gjenstand for barnevernets undersøkelser og tiltak.

Dette var såpass oppsiktsvekkende at noen av oss tilhørere gjorde mine til å ville stille spørsmål. Da ble seminaret raskt avsluttet før programmet var over, og lydige profesjonelle journalister i de etablerte mediene lusket hjem til sine redaksjoner. Uten det mulige oppslaget som kunne satt fart i en offentlig diskusjon om barnevernets kompetansegrunnlag. I juni 2008.

Ukulturen i barnevernet og mangel på tilsyn i institusjonene er gammelt nytt. Samfunnsmagasinets lesere vil huske serien «Tid for oppgjør» (2013) hvor den groteske barnehjemskulturen på Garnes utenfor Bergen ble beskrevet, og hvor det samtidig ble avdekket hvordan et kjent medium som Bergens Tidende agerte for å sikre seg både ære for avsløringer og SKUP-pris på tvilsomt vis. BTs journalist på saken, Marianne Røiseland skrev i sin metoderapport til SKUP temmelig eksplisitt at avisen var villig til å gå over lik, selv om hun ikke brukte akkurat disse ordene. 3 selvmord blant de pr 2002 godt voksne og slitne barnehjemsbarna ble da også registrert mens BT avslørte. Uten at vi skal gi BT hele skylda.

Jurist og politiker (V) Geir Kjell Anderslands kronikk åpner strategisk med å kreditere BT for «i årevis å ha gjort en viktig journalistisk jobb ved å grave frem ødelagte barneskjebner». <sic>

Det spørsmålet vi nå stiller er hvem som vil prøve å ta æren for avsløringer og oppmerksomhet omkring det rushet av saker som renner av gårde til Strasbourg. Vi får håpe og tro at de sakene som har sluppet gjennom nåløyet den siste tiden er illustrerende for den tilnærmet totale og ikke bare enkelt- og unntaksvise svikten i barnevernet. Skjønt vi kan ha grunn til å være skeptiske. I årenes løp har vi sett og gjennomlest utallige saker som har blitt avvist, og lurt på hvilke kriterier som egentlig gjelder der nede, hvilke normer og regler saksbehandlerne som siler saker forholder seg til. Vil det siste rushet også føre til at man ser med nye øyne på tidligere avvisninger, eller vil man bruke formalia til å dekke over tidligere svikt.

Det som har aggregert seg over lang tid, mye lengre tid enn hukommelsen til jurist Andersland og andre kritikere som tyter fram når pensjonen er trygt på konto, men som har holdt kjeft gjennom sine lange yrkeskarrierer, er ikke småtterier. Hvor stort trøkket kommer til å bli er uvisst. Men at enda flere vil satse på å få sine saker behandlet i Strasbourg (EMD) er temmelig sikkert, også om EMD skulle vise seg å gi Norge medhold og nulle ut større deler av kritikken. Det er nemlig også et mulig scenario.

Ser vi tilbake ca 20 år og registrerer hvem som har turt å yppe seg mot barnevernet, finner vi ikke mange journalister fra etablerte medier. Seminaret i 2008 var således et symptom på en tilstand hvor ikke bare myndigheter, herunder utdanningsinstitusjoner, men også medier syntes det var greit med sensur når og hvis det kom frem nyanser eller motforestillinger. Eller simpelt hen eksempler på litt for opplagt kompetansesvikt. At barn ikke blir hørt, at barnevernarbeidere ikke vet hvordan de skal snakke med barn, er intet fjernt scenario for de som har sett og opplevd barnevernkulturen på nært hold. Og dem er det etter hvert mange av.

Et eksempel fra et nærliggende område, barnefordelingen, kan vise hvordan denne og annen kompetansesvikt arter seg. I 2003 ble det vedtatt å senke aldersgrensen for høring av barn fra 12 til 7 år, samtidig som man ga sakkyndige anledning til å operere i fri dressur. Ingen av lovendringene var underbygget med faglige referanser, ingen undersøkelser, ingen egentlig argumentasjon utover det velmente og klinisk selvforsikrende. Ingen beleggbar kompetanse. No nothing. I de siste 10-15 årene har vi fått en ny type saker, de såkalte «dobbeltsporsakene» hvor det er både barnefordeling og barnevern i ei salig røre.

Man kan tenke seg hvordan barnas stemme blir hørt i disse sakskompleksene, hvor det oppfordres til usunne konfliktdrivende allianser og misbruk av bekymringsmeldinger for å sverte den annen part. Med «høyt konfliktnivå» som konsekvens, og likhetstegn med «omsorgssvikt», en av Geir Kjell Anderslands kjepphester når han skal promotere sin idealrettsstat innenfor rammene av en familiedomstol med spesielt dedikerte fagfolk. Når og hvis denne galskapen en gang medfører total kollaps og null tillit til lov og rett, til profesjonene, til media og myndigheter, er vi klare til å ta æren for å ha påpekt misforholdene.

Spøk tilside og god sommer.