Levende musikk, ja takk!

Publisert 1.7.2019
Foto: Colourbox

For noen uker siden kunne vi med en viss forbauselse lese at bl.a. vår stjerne-pianist Andsnes hadde inntatt et måltid på Hotell Norge i Bergen med venner, og ønsket å få dempet musikken som var i høyeste laget fra høyttalerne. Men det var visstnok en svært så vanskelig sak – det ble sagt at både musikken og volumet ble styrt fra – enten fra Stockholm (!) eller fra Oslo.  Hva i all verden er det som foregår?? Har vi mistet all kontroll?

Musikkpedagog Terje Haugom hadde et flott innlegg i Bergensavisen 28.juni, hvor han etterlyser atmosfæren og kvalitetsmusikken fra 1950- og 1960-årene. Jeg er sikker på at temmelig mange er enig i at det var langt mer hyggelig å spise ute til den musikken som da ble spilt – og ikke minst av levende musikere. Jeg var selv så heldig å få spille i spisesalen på Grand Hotel Terminus i Bergen i turistsesongene 1963 og 1964 på Hammond-orgel.  Responsen var fantastisk – buss-partier med turister som var innom for en times måltid, sang til orglet ved bordene – der var stemning!

Bergen hadde både egne musikere og hadde besøk av flere fra andre steder i inn- og utland.  Mange vil huske navn som Bjarne Birkeland (piano/trekkspill/orgel) (Fløirestauranten, Teaterkafeen, etc.). Niels Breisten (piano, sang, orgel), Wickstad (husker i farten ikke fornavnet) (piano),  Arvid Genius m/u orkester, m.fl.  Og Bergen hadde flere ganger besøk av den eminente Stavanger-musikeren Finn Vaaland (Hammond-orgel) – både på Chianti Restaurant og Hotell Neptun, – og samme sted den skotske orgel-virtuosen Bobby Pagan. På Grand Cafè spilte en hollandsk organist/trekkspiller ved navn Pieter van Bremen. Spanske Josè Mesquida Vercher (Hammond-orgel og piano) på De Små Hjem på Engen.  Mange flere kunne nevnes.  Kort sagt – levende musikk – dempet melodiøs musikk – var et absolutt trekkplaster. Man kunne prate normalt ved bordene. Spisestedene averterte i byens aviser når de hadde gjeste-musikere. Finn Vaaland spilte også orgel på Holms Hotell på Geilo og Strand Hotell, Fevik, hvor han dessverre plutselig gikk bort selveste St. Hansaften 1969, bare 52 år gammel.

Jeg tror ikke at voksne mennesker har mistet sansen for god underholdning, men er vel etter hvert så å si blitt druknet i tidens C- og D-kvaliteter av (u)lyd, og kan knapt huske hvordan A- og B-kvalitetene lød.  Hvis et spisested – en fin restaurant eller hotell hadde vågd å prøve, tror jeg det ville spre seg og glede svært mange.  Og antall gjester ville sikkert øke.  Det ville nok bli noe helt annet – også uten tåpelig og meningsløs styring fra andre steder i landet eller endatil fra utlandet når det gjelder musikkform og volum.  Våg å bryte med dagens «fjortis-musikk» og tilhørende øredøvende volum!  Tar noen utfordringen?

Wilfred Høsteland