Utleie av fritidsbolig
fredag 16. september 2022
Tørke m.m. i Europa
mandag 26. september 2022
Show all

Kan vi lære av historien?

Publisert 16.9.2022
Foto: Colourbox
Av Ole Texmo

Tilgjengelighet til kildene. Samværsrettens legaldefinisjon. Kvantitativt og kvalitativt. Kildekritikk og gjennomsiktighet. Vi undersøker systembetingelsene. Kan vi lære av Historiefaget? Kampen om historieforståelsen; eierskapet til konfliktforståelsen. Lovforarbeider og signaler: «Departementet forutsetter ..» 2002-2012-2022: Terskel for samværsnekt blir lavere og lavere. Under radaren.

I del 9 nevnte jeg rapporten kalt «Tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Forslag om endringer i barneloven mv» som i sitt mandat fikk en klar føring om at «samværsretten står så sterkt rettslig og politisk». Prisverdig da ingen vel ønsker at barn skal være ubeskyttede. Mot vold og overgrep. Rapporten datert 16.02.2004 er neppe enkel å få tak i, da den ikke er digitalt tilgjengelig, men kan muligens skaffes via Barne- og familiedepartementets arkiv. Der kan man kanskje også få tak i et notat fra mai 2002, utarbeidet av sentrale fagpersoner innen juss og psykologi. Jeg nevner denne fordi deres anbefaling utfra drøfting av «Barnefordelingssaker som behandles av domstolene – noen utvalgte problemstillinger» inne holdt at legaldefinisjonen på samvær burde oppheves.

Som studieobjekt for å kunne sammenligne og jamføre metodisk sett hva jeg har innanonsert som «kildekritikk x 3» for fagene juss, journalistikk og historie, er herved samværsretten valgt. I det omfattende lovforslaget i NOU 2020:14 foreslår man å fjerne legaldefinisjonen for samvær. Denne går ut på hva som kalles vanlig eller normal samværsfrekvens tilsvarende annenhver helg, en ettermiddag i uken samt deling av ferier og høytider, enten ved f.eks annenhver høst- og vinterferie og tilsvarende for jul og påske. Eller en mer detaljert oppdeling av feriene.

Legaldefinisjonen er normdannende og gir en viss «beskyttelse» av samværsretten. På papiret i det minste. Det er verdt å merke seg at utviklingen har gått i retning å utvide kvantitativt, det som før kaltes utvidet samvær er nå normalt. Ifølge loven. Nå vil man reversere en positiv utvikling. Her kommer slaget til å stå. Derfor dette særlige fokus på systembetingelsene med tilhørende (retts)kildekritikk som ellers går under radaren. Ikke bare i fagmiljøene, og hos de tre første statsmaktene, men også hos den fjerde statsmakt i mainstreammedia (MSM). Også de som hevder å ha satt samværssabotasje på dagsordenen.

Min kildekritikk, slik en journalist Haakon Eliassen fra et stort og antakelig mye mer økonomisk og yrkesmessig ressursrikt medium som TV2 kunne ha foretatt, går enkelt og greitt ut på å vise at samværsretten neppe har stått «så sterkt»; at det er mer trolig den har stått svakt. Og at den nå kan bli enda mer svekket. Til arbeidsgruppens rapport i 2004 fulgte en høring, hvor jeg gjennom Forum for menn og omsorg (FMO) leverte uttalelse. Her påpekte jeg den totale svikt i underlaget for arbeidsgruppens premisser og konklusjoner. Også påberopelse av såkalt «forskning». Leseren vil gjenkjenne ord og uttrykk som kildekritikk og metodeforutsetninger.

Føringene som ble lagt av myndighetene på første del av 2000-tallet er viktige å ha med seg. Det er dette jeg forstår med betydningen av historiekunnskap for dette tema. Grunnlaget for en svekket samværsrett var lagt lenge innen, gjennom rettspraksis og ikke minst holdninger i instansene blant sosionomyrker hvor kvinner alltid har vært i dominant flertall. I utarbeidelsen av NOU 2020:14 er fellesorganisasjonen (FO) sterkt medvirkende. Grepet strammes. Hva er vel bedre og mer aktverdig enn å ville beskytte barn mot vold og overgrep.

Senere ble foreslått konkret hjemmel i Barnloven hvor «samvær ikke skulle dømmes hvis det ikke var til barnets beste». Signalene fra lovforslaget (Prop 85 L (2012-13) er interessant å studere, også med tanke på om dette strengt tatt er meningsbærende. Et grunnleggende rettsprinsipp er at saker skal behandles individuelt utfra forholdene i den enkelte sak, for det enkelte barn. Dette trekkes frem når det skal argumenteres for at lovforarbeider ikke skal konkretisere hva «barnets beste» kan og bør inneholde. Prop 85 L sier innledende (side 6) og sammenfattende med nærmest diktatorisk språkføring:

«Det foreslås ingen materielle lovendringer for når domstolen skal/bør avgjøre at det ikke skal være samvær. Det er likevel slik at departementets forslag og merknader i proposisjonen samlet sett vil bidra til å senke terskelen for når domstolen skal/ bør fastsette at det ikke skal være samvær, og departementet har derfor valgt å omtale dette i proposisjonen selv om det ikke fremmes et konkret lovforslag, jf. kapittel 7.2.4. Departementet forutsetter at domstolen i større grad skal avgjøre samværssaker ut fra forholdene her-og-nå, og at barnets subjektive opplevelser skal tillegges større vekt. Det forutsettes videre at det ikke skal fastsettes samvær mot barnets vilje, heller ikke med tilsyn, før barnets og familiens situasjon er tilstrekkelig belyst, se kapittel 7.2.4.5. Forslaget knyttet til barns deltakelse i kapittel 6 og forslag knyttet til saksbehandlingsreglene i kapittel 9 vil også ha en effekt på praksis der domstolen skal avgjøre spørsmål om samvær.»

Snakk om å legge føringer. Departementet, den andre statsmakt instruerer domstolen, den tredje statsmakten, i hvordan den skal utføre jobben sin. Hva som skal vektlegges. Hvor er den fjerde statsmakten i slike tilfeller? Hvor var Haakon Eliassen og TV2? Hvis man i forlengelsen av Ytringsfrihetskommisjonens (YK) unndragelser og velmentheter skal måtte stole på sivilsamfunnet, må man kan hende ty til uttalelser som risikerer å gå under radaren hos lovutredere. Disse er ikke alltid like lett å lokalisere, men her er iallfall FMOs innspill til stortingets familiekomite da lovendringen skulle behandles i 2013. Et vilkår som tilsynelatende er nedfelt i Prop 85 L, er kravet til at saker ikke må avgjøres uten at saken er solid opplyst. Tilsynelatende.

I praksis er dette så langt fra virkeligheten at det er god grunn til å reversere lovutviklingen. Med påpekning av bl.a de sakkyndiges svikt, se del 1 i vår artikkelserie, mot å heve terskelen for bortfall av samvær. Vil media sikre ytringsfriheten på dette punkt? Vil TV2 ta inn supplerende kommentarer til deres egen dekning av fenomenet «samværssabotasje», med fokus på årsaker og virkninger; barnelovhistoriske feilpremisser? Det er et paradoks at når presisjon om hovedkriteriet «barnets beste» etterlyses, skal lovforarbeider ikke inneholde føringer, mens når samværsretten skal begrenses, gis det instrukser fra utredningsnivå overfor retten om å senke terskelen for å nekte samvær. Hvordan skal den enkelte dommer i den enkelte sak tolke dette? I masteroppgaven om samværssabotasje fra UiB nevnt i del 9 foreslås (s49): «En lovfestet momentliste kunne gjort rettens behandling av foreldretvister mer gjennomsiktig». Ikke dumt. Ifølge Yks leder Kjersti Løken Stavrum er Norge allerede «ekstremt åpent og gjennomsiktig». So whats the problem?

Heldigvis fins det eksempler på at det også drives mer seriøs (retts)kildekritikk, hvor forarbeidene refereres, og hvor det som i mange saker etterhvert og dessverre ukritisk kalles «barnets vegring», ikke tas for god fisk . I masteroppgaven fra 2019 er referert til LA-2016-66019 (Kilde Lovdata) som siterer flere sekvenser fra Prop 85 L. Avgjørelsen konkluderer med at det skal være samvær og at mor er å klandre for barnets vegring. Som leser ble jeg nysjerrig på avgjørelsen, utover det som ble referert. Den ellers flinke student med sin masteroppgave kunne oppdaget hvordan føringene fra Prop 85 L må vurderes kritisk. Det gjelder også andre rettskilder som Prop 161 L (2015-2016). Denne er viktig men omtales ikke på annen måte enn at de tilsynelatende forbehold for «grundige utredninger» og tiltak mot samværshindring i form av såkalt tvangsfullbyrdelse, ikke duger. Ikke i det hele tatt. Man kan undre seg over hvilken virkelighet endel jurister befinner seg i. Se også del 5 i vår serie for hvordan barn som sårbare grupper skyves foran, av myndigheter og fagmiljøer.

Hva så med historikerne og historiefagets fremstillinger og krav til kildegranskning. For sammenligning av både kvantitet og kvalitet har jeg valgt to kilder, den ene allerede referert navnlig NOU 2020:14, mens den andre kanskje ikke er så lett å få tak i, iallfall digitalt. Den burde tilhørt ethvert bibliotek for fagmiljøer som arbeider med barneloven, men har i såfall muligens gått under radaren den også. Lise Gundersens: «Barneloven blir til. Forhistorie-debatt-resultat. Utgitt ved Historisk institutt, universitetet i Bergen, våren 1984». Rapporten ble utført etter oppdrag fra daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet, før Barne- og familiedepartementet ble opprettet. Lise Gundersen er som man forstår historiker.

Rapporten går grundig gjennom flere av de forslagene som ble fremmet i NOU 1977:35 (Barneloven) og senere omfattende høringsrunder, og for diskusjon om samvær i særlig grad hvilke instanser og med hvilke begrunnelser en lovfestet samværsrett skulle omfatte alle barn. Uavhengig av foreldres sivilstatus. Lovforslaget fra det radikale 70-tallet er interessant å studere i lys av hvor kort likestillingen, i betydning reell likestilling, har kommet. Man ville den gang likestille samlivsformer og foreldreansvar for ugifte etter loven. Først i 2005 kom den på plass for tidligere samlevende. Med knapt flertall og Trond Giske som saksordfører. «En barnelov blir til» fremstiler kontroversene og gjengir brukbart saklig hva de ulike posisjonene bestod i, rent ideologisk, noen ganger religiøst, og pekte også på noen interessante konstellasjoner på tvers av politiske og yrkesmessige skillelinjer. Sivilsamfunnet, ikke bare offentlige, ble regnet inn som viktige ytrere.

I kapittel 5 «Debatten om samværsretten» sorteres ulike typer av merknader og uttalelser. Man får et innblikk i hvordan både tilslutning til og motstand mot samværsrett for andre enn tidligere gifte ble begrunnet. Som et tidsbilde. Relevant for hvordan saker og ting sorteres i dag, 40 år etter og med presumptivt et høyere og mer avansert kunnskapsnivå. Med et detaljert noteapparat som lister opp alle høringsuttalelser av interesse er hele rapporten på ca 200 sider. Til sammenligning har NOU 2020:14 et kapittel 4 «Historikk og rettsutvikling» på 7 sider (side 50-56) som ramser opp likt og ulikt med en temmelig overfladisk penn. Uten å dvele ved motivasjon for lovendringer, eller hvordan rettsutviklingen har blitt etter lovendringene. Overskriften er misvisende og innholdet kvalitativt sett lite opplysende. Ett kort avsnitt (s55) toucher innom noe av det vi har omtalt her:

«Lovendring 21. juni 2013 nr. 62 (barneperspektivet i foreldretvister), i kraft 1. januar 2014, styrket medbestemmelsesretten for barn etter § 31, endret § 43 tredje ledd om vilkår for samvær og tilføyde ny § 43 a om to hovedformer for tilsyn under samvær.40»

Mer sies ikke. Note 40 er henvisning til Prop 85 L. Samværshindring omtales i NOU 2020:14 side 226-231. Det som står er kortfattet og ikke noe man blir klok av. Ingen analyse av konfliktdynamikk og systembetingelser, kun et tilløp til uenighet om hensiktsmessigheten av tvangsmessig henting av barn i henhold til regler om tvangsfullbyrdelse. En liten dissens for syns skyld. Uten noen som helst betydning. Man drøfter ikke om de vilkårene som fremgår av Prop 85 L om grundig utredning av tilfellene hvor det ikke skal/bør dømmes samvær, er fulgt opp i rettspraksis.

Vi nærmer oss slutten av denne artikkel og av hele serien på 10 deler. Media og ytringsfrihet var og er overskriften. Mange viktige temaer går under radaren i MediaNorge, mye takket være systemservile medier. Viktige diskusjoner, om lov og rett, med stor betydning for mange mennesker når ikke opp og fram. Å begrunne bortfall av en legaldefinisjon med at hver sak må vurderes individuelt, slik NOU 2020:14 foreslår, er ikke utelukkende feil. Men det er heller ikke riktig, da retten alltid har mulighet til å avvike fra normen og i mer ekstreme tilfeller fravike samværsretten. Man trengte ingen lovendring. Nå vil man uthule samværsretten enda mer. Det offentlige ordskiftet i Norge er blitt trangere. Media mindre mangfoldige. Selv Ytringsfrihetskommisjonen (YK) har sett utviklingen. Men ikke at forfallet i media og fravær av seriøs kildekritikk er en del av forklaringen.

Ole Texmo

 

Annonse