TV-reklamer og repriser
mandag 21. november 2022
Borgerlønn vil komme
fredag 25. november 2022
Show all

Hvem skal sjekke “faktasjekkerne”?

Publisert 22.11.2022. Oppdatert.
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Faksimile: «Troverdighet. Faktisk». Intervju med VG-redaktør Gard Steiro i Morgenbladet nr 12/24-30. mars 2017.(Illustrasjonsfoto t.h. Colourbox)

Vår fiktive helt rider igjen. En gang kildekritiker, alltid kildekritiker. Mediemangfold og kriseforståelser. NRK, Dagbladet og VG. Popper og Kant. Faktisk sponses med Fritt Ord i spissen. TV2 følger opp med finanser. Faktasjekking som sjanger. Falske nyheter. Metode og kriterier.

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling» Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Vår mann journalisten fra del 1 og del 3 har noen ukers pause, ikke syk eller deprimert eller lignende, kun tatt ut noen feriedager og brukt tiden til å lese seg opp på faglitteratur, bl.a Sigurd Allerns artikkel i boken til Bjerke mfl 2019, se referanse i del 3 om «Faktasjekking som journalistisk sjanger». Vår mann har et differensiert klipparkiv sortert etter fagområder, bl.a presse/media med ymse underkategorier. Herunder rettsjournalistikk og dekning av rettslige såvel som familiepolitiske temaer og diskurser.

Journalisten har merket seg utsagn fra noen av de henvendelsene han har fått fra tilhørelatende oppegående foreldre i familiesaker, ikke minst kritikken av jussen og rettspleien, som vår mann finner verdt å dvele ved. Før han eventuelt velger å vinkle oppslag om mer prinsipielle spørsmål: om kunnskapsgrunnlag; om manglende metodiske skiller hos sakkyndige på fakta og vurdering; referat og tolkning. På manglene bevissthet hos jurister på skille mellom juss og fakta. Hva er innafor og hva er utafor «barnets beste»? Fins det eksempler på at fagfolkene har trukket opp kriterier for demarkasjonslinjer for hvilke forhold og omstendigheter som er og ikke er til barnets beste? Slik vitenskapsfilosofen Karl Popper krevde. Hittil har journalisten ikke funnet noe i juristenes faglitteratur. Hva med journalistikkens krav til kildekritikk og deres selvbilder om egen uavhengighet. Til kilder og fag. Til metoder og kriterier. I den grad disse er åpne og gjennomsiktige slik pressen ynder å gi inntrykk av. Hvordan fanges fagkritiske synspunkter fra lekfolk opp i media?

Vitenskapsfilosofen Karl Popper tillot seg bl.a å kritisere psykoanalysen, en av den vestlige verdens og intelligentsians hellige kuer. Troen på den kliniske intuisjons ufeilbarlighet, uten krav til vitenskapelighet, var og er utbredt. Ikke bare hos psykologer, men også hos jurister. Og hos journalister og mediafolk. Tiltro til egen fortreffelighet var i ferd med å utvikle seg til en fæl ideologi; en falsk bevissthet og uvitenskap kritikere selv etter grundig kildekritikk fikk liten uttelling av å påpeke. Så langt. Nå har vår mann funnet fram sitt klipparkiv fra slutten av første halvdel av 2017 og litt fremover i tid. På denne tiden skjedde det mye i Medianorge. Det gjør det forsåvidt hele tiden da presse og media publiserer hele tiden og gir inntrykk av et visst trøkk, av aktualitet og samfunnsviktighet. VG fikk SKUP-prisen for avsløring av tvang i psykiatrien. Etterslepet av dekningen av den den mye omtalte «Lommedal-saken» hvor en mor ble straffeforfulgt mens offentlige instanser gikk fri etter et barnedødsfall, førte til flere PFU-fellelser.

5. mars 2017 kom Mediamangfoldsutvalget med sin NOU. Lederen, den allestedsnærværende direktør for Fritt Ord, Knut Olav Åmås, med sine ulike roller i Medianorge, proklamerer at det er næringskrisen som er interessant, ikke journalistikken med sin tillitskrise. Vår fiktive helt journalisten husker at man merket seg dette, også at det til tross for endel murring i bransjen ikke avstedkom vesentlige eksplisitte protester. Journalistene hadde i lengre tid pålagt seg selvsensur, redde som de var for jobbene sine. Vår fiktive helt journalisten er allerede passe desillusjonert når han blar seg gjennom mangfoldige klipp han har tatt vare på. Som forsåvidt viser at mangfoldet i pressedekning var større for bare få år siden. Men ikke mer desillusjonert enn at han jobber seg forsøksvis systematisk gjennom ulike «diskurser». Selv på fritiden. En gang kildekritiker, alltid kildekritiker. 21. mars 2017 er etableringen av Faktisk et av oppslagene som fenger interesse for mediaoppmerksomheten. Nå skal det bli orden på saker og ting. Ga man inntrykk av.

Vi forlater vår fiktive journalist i det vi henter fram vårt eget klipparkiv og referanser, som ikke helt tilfeldig kanskje, viser seg å være brukbart sammenfallende med vår helts tidsfordriv. I mars 2017 gikk altså NRK, Dagbladet og VG offisielt sammen om å opprette hva som ble presentert som en uavhengig og ideell organisasjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge. Barnet ble døpt «Faktisk.no AS». Selve lanseringen fant sted 5. juli 2017. TV2 gikk etter kort tid med i prosjektet, som ved starten, i tillegg fikk solid etablererstøtte fra flere stiftelser med Fritt Ord i spissen. Fritt Ord er ellers påpasselige med å opplyse at støtte til ulike prosjekter er avgrenset mot etablering og drift. Men ingen regel uten unntak som vi ser.

Faktisk publiserer på nett hvor man også opplyser om organisasjonen og gir inntrykk av sine metoder og kriterier. Hvor imponerende dette er kan man alltids diskutere. Vi lette forgjeves for å finne statistikk slik organisasjonen hevder å ha tilgjengelig på sin site. Kanskje har vi ikke gransket godt nok, jf hva vi tidligere har skrevet om alternative forklaringer. Flere av kriteriene for å ta på seg faktasjekkoppdrag kan synes helt ok, mens det nok kan stilles spørsmål ved enkelte krav som f.eks det diffuse almen interesse for folk flest, eller underholdningseffekt, slik det formuleres :

«Påstanden bør være relevant. Det må utgjøre en forskjell om den er sann eller ei. Påstanden skal først og fremst ha betydning for norske forhold. Påstanden bør ha betydning eller være av interesse for folk flest. Har faktasjekken i seg selv god underholdningsverdi, kan vi velge å faktasjekke mindre relevante påstander.»

Hvilke henvendelser leder til granskningsoppdrag og hvilke legges vekk? Faktisk publiserer gratis og legger ut det de tar på seg som de også lager tekster ut av. Det skal de ha. Her kan være noe å lære. Grunnleggende spørsmål gjenstår: hvorfor være så opptatt av det uregjerlige og uoversiktlige nettet? Som om det var her og kun her de falske nyhetene og ekkokamrene fantes. Hvorfor ikke rette oppmerksomheten mot de etablerte mediene selv? Hvilke motiver og ideologier ligger egentlig bak hos konkurrerende medier som NRK, TV2, Dagbladet og VG når de samler seg i felles innsats mot «alternative fakta», den nedlatende betegnelsen for politisk ukorrekt informasjon, publisert i medier som ikke er redaktørstyrte. Holdningen hos Ytringsfrihetskommisjonen (YK) er den samme: etablerte redaktørstyrte medier kan man stole på. Selv om mediemangfoldet blir mindre og ytringsrommet trangere. Selv om redaktørene er styrt av kapitalen og ikke av journalistiske kriterier.

Det første organiserte tilløp til faktasjekking som journalistisk sjanger fant i følge Allern (2019) sted ved et amerikansk universitet i Pennsylvania i 2003. Ved en akademisk institusjon, ikke et mediehus, noe som kan tyde på større uavhengighet og troverdighet. Ideen om faktasjekking er ikke nødvendigvis dårlig, men hvorfor i etterkant? Er det for å stemple visse grupper? Faktasjekking skal mane til bedre vaner og skikk, i tråd med VVP. Å forhindre spredning av fake news og desinformasjon er legitimt nok. På papiret. Men hvordan ettergås egentlig premisset om å hindre «spredning»? Hvordan sjekker man kildekritisk hvordan eventuelt falske nyheter spres? Dette vet strengt tatt mediene noe om utfra sine egne fadeser. Burde vite idet minste. Når vi stiller spørsmål ved medienes evne og vilje til å fokusere diskurser som skiller fakta og vurdering i sakkyndige rapporter i familiesaker, er det også et kilekritisk, for ikke å si et metodisk viktig område.

Kartlegging av påstanders oppkomst- og utviklingshistorie har vært et lite påaktet studium blant psykologer. Særlig gjelder dette påstander om vold og overgrep, for ikke å nevne såkalte bekymringer om angivelig omsorgssvikt. Når journalister skal dekke familiesaker bør de kunne ha denne kritiske posisjon. I forkant av dekningen og ikke overlatt faktisk.no. Kritikk betyr for meg undersøkelse i den filosofiske tradisjon etter Kant. Som kjent (?) foretok Kant «den kopernikanske vending»: dreining fra studie av objektene til studie (Kritik der reinen Vernunft) av det erkjennende subjekt. Etter modell fra fysikeren Kopernikus som hadde studert himmellegemenes bevegelser. Kant utviklet også en moralfilosofi (Kritik der praktischen Vernunft). Tar vi med at Kant forsøkte å lage en syntese av de to kritikkene i sin Kritik der Urteilskraft (Dømmekraften), er det i det minste nevnt. Dømmekraften kommer vi garantert tilbake til, ikke usannsynlig også etikken.

Faktisk har også innledet samarbeide med Facebook. Sigurd Allern (2019) skriver om visse tvilsomheter forbundet med slike samarbeid, som betinger medlemskap i «The International Fact-Checking Network» (IFCN): «Formålet er at faktasjekkerne skal bistå Facebook med å granske «omstridt innhold» som spres på plattformen, samt vurdere innhold som brukere eller Facebook selv rapporterer som mistenkelig. I en ytringsfrihetssammenheng er det likevel oppsiktsvekkende at en diffus kategori som «omstridt innhold», som noen ganger skyldes politiske eller kulturelle motsetninger, her røres ned i samme gryte som misvisende opplysninger og løgn.» Vi legger til for egen del: Ikke ulikt sakkyndigrapporter uten metodikk, rapporter som ukritisk benyttes for rettslige formål, i verste fall til å dekke over myndighetsovergrep i lovens navn.

Vår mann journalisten, vår fiktive helt, hadde erfart at kritikken mot barnevernet var mer mangfoldig og differensiert enn det som tilsynelatende ble fanget opp av media som ønsker seg et spesielt bilde av barnevernmotstandene. Med blikk og perspektiv bakover i tid, ja faktisk helt tilbake til ca 2007 da det strammet seg til på dette området, også mediemessig for dekningen, så vår mann for seg at en samfunnsnyttig oppgave for faktisk.no kunne være å sjekke de mange mytene som eksisterer om påstått underkommunisering av bekymringsmeldinger (fra tiden for 15 år siden og fremover). Heller ikke nisjemedier som psykologi.no, rett24 eller fagbevegelsens medier viser interesse for kunnskapsgrunnlaget. Her kunne media gjort en forskjell. I stedet prioriterer VG mfl ideologiske vinklinger som bygger opp under stereotypiene om paranoide høyrevridde konspirasjonsteoretikere uten legitimitet. Som mest trolig har mistet barna sine fortjent nok. Bildet utfordres ikke av Faktisk og deres eiere og sponsorer blant MSM og Fritt Ord. Oppslaget for noen uker siden om «barnevernmotstanderne» var stygt. Men dessverre betegnende for tilstanden hos medier som har gått sammen for å hindre spredningen av falske nyheter og desinformasjon.

Vår mann så på klokken. Det var sent. Han fikk studere videre på hvordan han ville ta for seg dette med åpenhet, gjennomsiktighet og kunnskapsgrunnlag i en alternativ dekning av barnevernsaker etablerte medier hittil ikke hadde våget seg på. En barnevernsak fra Høyesterett i september 2018 hadde vakt spesiell interesse. Kanskje Høyesterettsdommen fra 2018 (HR-2018-1720-A) kunne vise seg å være et interessant omdreiningspunkt, med sin forståelse av rettspraksis og terskler for omsorgsovertakelse og enda mer konkret: kriterier for adopsjon alternativt til langvarige forsterhjemsplasseringer.. Før Strasbourg i 2019 begynte å gi Norge pes i EMD-sakene. Ikke minst som utgangspunkt for sammenligningsgrunnlag for kunnskapsstatus. I HR-saken var som vanlig en sakkyndig psykolog oppnevnt. En interessant skikkelse. Denne hadde han fått flere henvendelser om: Jon Ståle Gjesdal Henriksen. Med en imponerende CV, med nese for rettens juristiske språk om «notoritet» og lignende, men med liten eller ingen kildekritikk eller utredningsmetodisk kompetanse. I avsnitt 63 i dommens premisser ble sakkyndig Henriksen nevnt:

«Kunnskapsstatus og forskning om adopterte barn er gjennomgått av den sakkyndige i et vedlegg til erklæringen. Han gir her uttrykk for at oppsummeringen av Rt-2007-561 fortsatt virker godt dekkende.» Det vedlegget måtte journalisten skaffe seg. Rettspleien måtte da være såpass åpen og gjennomsiktig for et vedlegg om kunnskapsstatus og forskning. Skulle han teste faktisk.no for å se om de ville være med på litt kildegranskning? Om barnevernets og rettens kunnskapsgrunnlag?

Annonse