Hva skal vi med etikk?

Av Ole Texmo
Illustrasjon: (Foto Jan Hansen) Artikkelforfatteren med relevant kildetilfang
Publisert 17.10.2022. Oppdatert 20.10.2022.

Anslag: Journalistens valg og dilemmaer. Presentasjon av serie og tematikk. Foreløpig avgrensninger mot andre medier og problemstillinger. Presseetikk og kildekritikk. «forsøksvis saklig tilstrebet». Om å bruke seg selv som kilde. Fremstillinger: Based on a true story. Liv og lære.

En journalist på sin kontorplass i avisredaksjonen tar av røret og samtalen sentralbordet har satt over begynner. I andre enden av røret en forelder som lurer på om journalisten er interessert i å høre en fersk historie fra retten. En familiesak. Journalisten har signert flere oppslag om både barnevern og barnefordeling. Noen av oppslagene er basert på case journalisten har fått tilgang til. Hvordan denne kildemessige rekrutteringen har foregått lar vi stå åpent. Foreløpig. Innledningen på samtalen er ryddig og høflig. Begge veier. Forelderen tar opp tid hos journalisten som riktignok har dette som jobb og dermed får betalt for å høre på folks historier, men bestreber seg på å være så nøktern og saklig som mulig, da journalisten også må ha visse facts å forholde seg til. Ikke utelukkende en forelders fortvilelse over tilkortkommenhet. Forelderen forteller om svik og svikt, fra profesjonelle aktører og fagmiljøer. Etter en halvtimes tid merker journalisten at han/hun blir litt sliten.

Dette ligner på flere av de historiene som journalister får servert fra foreldre som taper saker og mener de selv ikke er å klandre for verken manglende kontakt med sine barn, eller utfall og konsekvenser av rettslige prosesser. Journalisten drar en passe grå en og sier at han/hun har en deadline for en annen sak, takker for henvendelsen og sier uten å være for avvisende at han/hun vil vurdere å komme tilbake til både sak og problemstillinger som reiser seg. Særlig de profesjonelle aktørenes holdninger, mer konkret og i det samtalen avsluttes: forelderens klagesak på rettsoppnevnt sakkyndige til Psykologforeningens Fagetiske råd (FER).

Journalisten våkner litt i det dette faktaforhold nevnes, men har jo nettopp sagt at han/hun må konsentrere seg om annet arbeide. Hvorfor nevnte ikke forelderen dette med en gang? En kollega i Aftenposten har hatt flere oppslag om sakkyndige som har fått kritikk for tvilsom opptreden og språkbruk overfor klienter. Forelderen nevnte helt til slutt at han/hun hadde kontaktet Aftenposten-journalisten flere ganger, men uten å få svar. Forelderen hadde visstnok vært i kontakt med flere som hadde samme erfaring. Ville journalisten være tjent med denne type kilder?

Dette case som herved innleder vår nye serie om Presse og Etikk, vil bli supplert og kommentert utover i serien. Strengt tatt er det mye som mangler på å gi en utfyllende fremstilling om mer konkrete forhold, f.eks. hvordan en rettsoppnevnt psykolog angivelig har oppført seg; unnlatt å forklare faguttrykk overfor klient og oppdragsgiver; de andre aktørenes unnfallenhet, og den overfladiske holdning som denne forelderen i vårt case subjektivt, omenn forsøksvis saklig tilstrebet, formilder til journalisten. I et toneleie som begynner passe nøkternt og ryddig, men som etterhvert får preg av oppgitthet og tenderer mot anklager om uredelighet og brudd på etiske regler. Det er på dette punkt journalisten, slik vi velger å konstruere dette caset, gjenvinner noe av interessen. Han/hun har nemlig følt, om man kan bruke et slikt uttrykk, en viss frustrasjon over å måtte høre på hva denne, og andre foreldre som har kontaktet avisen, samt gjenfortellinger av lignende historier fra kolleger i yrkesmessige sammenhenger, utgyder av bitterhet og skuffelse.

Hva skal journalisten gjøre med saken? Tror forelderen at journalisten og avisen kan hjelpe ham/henne til å få saken på skinner? Er det dette de som kontakter pressen vil, eller fins det også blant foreldre som ønsker at offentligheten skal få vite hva som skjer i lukket rett, til barnets beste, som det heter, må skje uavhengig av deres egne vanskjebner. I vårt case henger spørsmålsstillinger som denne foreløpig i luften. Før journalisten går over til det han påstod han måtte gjøre ferdig, henter journalisten frem fra hylla boken «Etikk i journalistikk» (Brurås, 1994). Journalisten husker vagt at noen på kurset hvor denne boken var pensum, uten at det ble uttrykt helt klart, og uten eventuelle ambivalenser, hadde stilt spørsmålet: Hva skal vi med etikk? Journalisten bestemte seg for å lese seg opp. For bl.a. å kunne finne ut hvordan han skulle forholde seg til henvendelsen han nettopp fikk, og noen av de problemene som kom fram. Mer og mindre eksplisitt. En utfordring, en faglig utfordring. På dette stadiet er vår mann journalisten i brukbart godt humør.

I vår serie vil vi ta opp og problematisere flere typer av etikk, ikke bare presseetikk, og komme tilbake til spørsmålsstillingen. Det er nemlig ikke like opplagt at etikken er behøvelig og aktuell i alle sammenhenger, noe man kan beklage, fra klienthold, publikumshold, eller som samfunnsborger. Som ansvarlig samfunnsborger. Ansvar har vi skrevet om før, i egen serie fra 2020. Der betonte vi bl.a. betydningen av det personlige ansvar man alltid har. Eller? For journalister og pressefolk fins det, som for ande yrkesgrupper, mange anledninger til å bortadministrere hensyn som kan defineres som etiske. Tidspress er et slikt. Deadline.

Artikkelserien skrives i forlengelsen av forrige serie om «Media og ytringsfrihet» hvor flere temaer blir videreført, f.eks. det påvist manglende mangfoldet i media. Med presse menes i denne serien hovedsakelig trykte medier, men også i mer utvidet forstand media hvor det drives journalistisk arbeide i ulike sjangre. Pressen har et faglig utvalg (PFU) vi skal vie plass. Her kommer det inn klager på påstått klanderverdig journalistikk fra hovedsakelig personer som er mer og mindre berørt av presseoppslag. På ulikt vis. Presseforbundet ved sin leder har også noe kalt «selvutløsningsrett» eller «initiativrett» som innebærer at lederen på pressens vegne kan ta opp spørsmål knyttet til konkrete oppslag, uavhengig av om disse er innklaget av personer eller organisasjoner som mener seg dårlig behandlet, misforstått eller på annen måte uriktig behandlet.

For å sette presseetikken i perspektiv vil vi omhandle andre typer av yrkesetikk, hovedsakelig fra områder hvor det eksisterer skrevne regler. Fra områder vi har stort og variert tilfang av formidlede klienthistorier: Familiesaker. Slik mer enn antydet i introduksjonscaset som er konstruert for anledningen, men som like gjerne kunne vært presentert som «based om a true story». Dynamikken er annerledes for klagesaker på psykologer, dommere og advokater da det er konkrete navngitte profesjonelle aktører det klages på. Vilkårene for å kunne klage er tildels strenge. Særlig for klager på jurister. Hvis en avis får en fellende dom i PFU, er man forpliktet til å publisere avgjørelsen. Det er ikke tilfelle for eventuelle fellelser for psykologer og jurister. Presseforbundet publiserer sine avgjørelser. Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse (SKUP) publiserer Metoderapporter for de som nominerer seg til priser for undersøkende journalistikk. Vi har tidligere i serien «Tid for oppgjør» i del 2 brukt eksempel fra en slik metoderapport fra 2003 mht etiske hensyn .

I neste del vil vi gå mer konkret inn på definisjoner og avgrensninger: «Etikk som fag», både den klassisk filosofiske arven fra Aristoteles og Immanuel Kant, med nedslagsfelt for vår tids ulike betegnelser og inndelinger kalt områdeetikk. Profesjonsetikken angår direkte våre illustrasjonscase, som bakgrunn for å reflektere over moralske spørsmål. Fra journalistikk, helsefag og rettslige diskurser. En type refleksjon vi vil drodle omkring og inn i kjernen, om og hvordan det er tillatelig, å bruke enten seg selv, nære familiemedlemmer, venner og bekjente, eller også egenopplevde historier som kilde og referanse for oppslag. For denne skribent, med allsidig erfaring, fra etisk-filosofisk studerende via freelansjournalistisk virksomhet i ulike sjangre, delvis motivert av det tredje bakgrunnsområdet familierettslige innsikter fra saker jeg har vært engasjert i, dels som rådgiver og støtteperson, er slike spørsmål daglige. Hvordan jeg tenker bruke noe av dette får vi se. Ikke alt er like relevant, aktuelt og hensiktsmessig for enhver fremstilling. Det er også en avveining.

Hvordan er det for journalister som skriver om nære familiemedlemmers selvmord og andre ømtålelige spørsmål? I pressen og i bokform, markedsført av deres kolleger i andre medier som står til rådighet for dem? Nærhet til problemstillinger er ikke å forakte. Men hvor er habiliteten, uavhengigheten og eller distansen til mulige dobbeltroller som kan svekke troverdighet og i verste fall stille spørsmål ved påstått objektivitet, nøkternhet, nøytralitet. Skyld og soning, i verste fall ansvarsfraskrivelse. Krav til kvalitet og balanse i det emosjonelle trøkket mange medier ser ut til å satse ukritisk på. Well, dette kommer vi tilbake til. Som det heter.

Vi lar journalisten i vårt case finne frem boken fra etikk-kurset. Han leser med stigende frustrasjon hva han burde forholde seg til. Dette kan bli krevende. Skal han gå inn i dette? For det er en han. I vårt case finner vi ut at forelderen da kan være en hun, om ikke annet for å få frem visse nyanser i fremstilling, og som frampeik til en senere tenkt seriedel om relevansen av kjønn. Moren i vårt case hadde ikke mye pent å si om menn. Slik skilte menn om sine ekser. Om enn på forskjellig vis. Eller? Hvor mye innsats i form av dokumentlesning, sjekking av kilder, telefoner og samtaler med ulike profesjonelle aktører og ikke minst diskusjonene med redaktørene som stundom sier at de er møkk lei av denne type saker, hvor mye skal journalisten legge i arbeidet?

Skal han gjøre en skikkelig jobb må han berede flere av sine vinklinger, la ulike kilder få sjekke at de blir korrekt gjengitt og eller fremstilt. Det må avveies om en for tydelig kritikk av profesjonelle aktører og instanser som rett og forvaltning, kan skade avisens muligheter til å få representanter for yrker hvor jurister og psykologer hittil har vært beskyttet, til å stille opp i andre sammenhenger. Vi innanonserer i tillegg til del 2 (se over) også de nærest planlagte delene 3 og 4 om «Journalistikk før og nå» og «Ensomme eksperter rider igjen». Samt deler om «Helse og livsstilsjournalistikk», og «Retts-og kriminalitetsjournalistikk». For om mulig å tydeliggjøre hvordan man stiller spørsmålet om etisk betydning, drar vi til med varianten «Hvis kjønn er relevant». I disse likestillings- og mannnsutvalgstider hvor pressen ukritisk har gjengitt dogmet om menns utfordringer. Så får vi se om vi holder hva vi lover: en viss bredde, dybde og høyde. Tittelen på del 1 kunne forsåvidt vært «Hva skal vi med presse»? For hvorfor er det mer selvsagt at vi trenger presse? Vi trenger noen presise definisjoner, ordforklaringer og situasjonsbeskrivelser.

Vår mann, journalisten har lest seg frem til side 177 i Svein Brurås lærebok: «Metode for presseetisk analyse»: Mørket siger på. Solen går ned: «1. Hva er sakens fakta? 2. Hvem blir berørt av en omtale av denne saken? 3. Hva er handlingsalternativene? 4. Hva er konsekvensen av de ulike handlingsalternativene? 5. Hvilke verdier og prinsipper står på spill? 6. Hvor plasserer jeg min lojalitet? 7. Hva er vesentlig informasjon for publikum?  8. Tåler mine motiver og metoder dagens lys?» (Kilde: Brurås, Svein: Etikk i journalistikk, Institutt for journalistikk (IJ), 1994).