Helsevesenet er analytisk, hierarkisk og sneversynt

Publisert 2.3.2021
Illustrasjonsfoto: Sfm.no

Det er ikke åpent for alternative, holistiske, helhetlige eller nye former for behandlinger, tenkemåter eller samarbeid. De er preget av fordommer, smålighet og det er trangsynt. Systemer som inneholder mennesker får alltid problemer da en analytisk modell blir feil i forhold til individer og grupper. Det vil alltid bli feil og mangler, og det vil bli grunn til å kritisere. Kritikk vil skje internt, eksternt og mellom avdelinger i systemet, og ut mot de som vil jobbe på utsiden av systemet. Det vil da skje en polarisering der systemet prøver å få monopol på helseproblemene i befolkningen med blant annet manipulasjon og hersketeknikker.

Et system blir tungrodd og byråkratisk der en skal løse menneskeliv og helseproblemer uten at det er noen klar visjon om å gjøre folk friskere, for om det var intensjonen hadde det fokusert på å bygge opp immunforsvaret og styrke folkehelsen. Helsesystemet er beryktet for sin tilknytning til legemiddelindustrien, og denne ønsker ikke konkurranse fra noe som er gratis, nemlig alt en selv kan gjøre med for eksempel livsstilssykdom. Paradoksalt nok er det etiske et stort problem, der det tjenes store penger på syke mennesker.

De som jobber utenfor systemet står på egne bein og har ikke noen automatikk i at pasienter blir sendt inn, og må faktisk klare å få kunder uten at de har mange muligheter til å overbevise om at de kan hjelpe. De har ikke lov til å markedsføre at de har virkning. Videre er de på utsiden som regel drevet av et genuint ønske om å hjelpe andre til bedre helse og livskvalitet (Bergen Helhetsklinikk er et godt eksempel). Og de som jobber alternativt har ofte egne erfaringer med å bli friske med den metoden de selv bruker.

Vi kan ikke kjøpe oss en ny kropp eller et nytt liv. Derfor er helse så viktig. Livskvalitet er hvordan vi har det, og det er meningen at vi skal ha det godt. Alt henger sammen. Vi er absolutt ikke stykkevis og delt. Vi er ikke legoklosser som våre foreldre satt sammen. Vi er et frø som har vokst seg til en hel, levende og intelligent organisme. Det er imidlertid to store og helt forskjellige måter å tenke på. Den ene er den analytiske, vurderende måten der vi finner en (rot-) årsak og forstår virkningen, for så å finne en løsning. Denne måten er fin å bruke for deg som jobber med tall, kart eller skal bygge noe. Dersom vi bruker denne metoden på mennesker, følelser og relasjoner, blir de lett kritisk, samt at det blir lett og finne feil og mangler.

Derfor er det bedre å bruke en annen tilnærming når vi skal jobbe med helseoptimalisering. Vi skal jobbe med noe så komplekst som en levende menneskelig organisme som har tanker, følelser og kropp. Vi snakker fysikk, kjemi og biologi. Mennesket har et forhold til tid og rom, samt relasjoner til andre og et liv å leve. Jeg kan anbefale å bruke eksistensialisme og fenomenologi, der vi observerer og registrerer med et aksepterende fokus. For når vi aksepterer de fenomener som utspiller seg, kan vi skape endringer gjennom å følge det enkelte komplekse individ. Vi kan også ha fokus på individets behov og finne driverne i form av hva som gir energi og ro. Sistnevnte er helt nødvendig dersom det er helseproblemer.

Helsetjenestene har nærmest kollapset i sitt hav av veiledere, prosedyrer, rutiner, retningslinjer og forskrifter. Alt og alle kontrollerer alle, og det gjelder å unngå muligheten for å kunne bli felt på noe. De ulike jobbene rangeres etter status og viktighet. Diagnosene er også rangert etter status og interesse. Det er en større jobb å fylle ut skjemaer, enn en kan bruke på å behandle pasienter. Kvalitet og standard måles som resultat av juridiske vurderinger der det måles ut i fra om tilsynsmyndigheter er tilfredsstilt.

Pasientene kunne med fordel få dele sin opplevelse og erfaring, helst sammen med ny forskning og klinisk erfaringskompetanse. Hva om alle pasienter fylte inn massive kartleggingsverktøy som gikk inn i en database der symptomene ble behandlet helhetlig slik at de nevnte avdelingene fikk beskjed. Dersom det var grunn til bekymring fikk personen en innkalling til undersøkelse. Og hvorfor skal ikke menneskekroppene på årlig kontroll der det blir tatt en EU-kontroll med blodprøver, scanninger og undersøkelser? Hvor mange liv og hvor mye livskvalitet kunne vært spart? Når bilen skal på EU-kontroll må vi betale dette selv. Er det på grunn av at helsevesenet er subsidiert at det ikke er så viktig at kroppene våre skal få en sjekk? Helsetjenesten er begrenset slik den fungerer nå. Hvorfor blir ikke de som har behov for det hørt? De kunne gitt god informasjon om hva de savner og ikke tåler? Folk ønsker å være friske og leve godt. Konstruktiv vekst og utvikling blir kvalt av stadig strengere kontroll og risikovurdering. Dessuten er det budsjetter for alt.

Virkemidler som medikamenter som kombineres på kryss og tvers av de svært lange listene av bivirkninger blir sjelden sett på i sammenheng. Det er utøvelse av makt og kontroll som overskrider pasientens frihet til å bestemme over seg selv og egen kropp. Jeg har selv opplevd å bli tvangs neddopet for en unødvendig gastroskopi. Jeg hadde nemlig funnet ut at jeg fungerte bedre uten gluten, mel og melk, og holdt meg unna dette for å fungere. Da jeg omsider kom til denne gastroskopien ble jeg først skjelt ut av doktoren, siden da ville de ikke se om gluten og mel skadet tarmene. Da jeg sa at da er det vel ikke nødvendig med undersøkelsen, og forsøkte å reise meg, fikk jeg en voksen dose med bedøvelse og våknet opp alene flere timer senere. En helt unødvendig undersøkelse der altså, på skattebetalernes regning og jeg skulle gjerne vært den opplevelsen foruten.

Det er bruk av tvang og beslutninger uten reelle valg. Dessuten er det et mangelfullt og ensidig forskningsgrunnlag der en behandler symptomer, og alt for ofte er det en kompetanse som er for snever til å hjelpe pasienter med komplekse livsstilsplager, eller sosiale, relasjonelle og psykiske utfordringer. Helsevesenet er oppbygd som en pyramide i et hierarki. De har mye tillit fra de som ikke har brukt dem, og kanskje er det håpet om at det fungerer som råder? Helsevesenet er paradoksalt nok i nært samarbeid med en utskjelt og korrupt medisinindustri.

Det er store organisasjonelle problemer, der de nyutdannede med minst utdanning kan gå mot sin vilje alene på vakt på akuttposter, mens erfarne kolleger går to på dagtid da det vanligvis er mer ro. Videre er det farlig og være for alternativ, så om en mediterer og leser alternativ medisin er dette noe som må skjules. Den som peker seg ut på noen offensiv måte kan lett fjernes, eller blir skubbet ut. Det er ubehagelig å være syndebukk, og lettere å bytte jobb til et sted der det er flere som tenker på samme måte. Det er mye frykt og stress i systemet, noe som gir konflikter internt, dårlig arbeidsmiljø og det er et strengt felt. Det er intriger, maktkamper og det skjer uforsvarlige situasjoner for pasienter på grunn av sterke konflikter blant helsearbeiderne.

Dersom pasienter ikke blir friske er det deres skyld, og det finnes aldri noe alternativ. Dersom pasienter blir friske er det logisk og fornuftig, eller et unntak de ikke vil undersøke eller forske på. Da Torstein Pedersen (Killcanser) ble frisk fra uhelbredelig kreft, var det ingen interesse for hans forskningsdata. Det tyder på at det er et kriterium at det skal være en medisin som er løsningen. Om noe er for komplekst er det blant medisinere ofte mislikt. Til tross for at de jobber med den mest komplekse organismen som er, nemlig et helt menneske med følelser, tanker, kropp som har et privatliv, jobb, fortid, fremtid, drømmer og skuffelser. De møter dette komplekse med årsak – virkning, der de bestemmer diagnose, medisin og tar makten og gir dommen (syk-dommen).

Konkurranse er uønsket. Det er ikke annet enn det politisk korrekte, med andre ord det  offentlige helsevesenet som er fornuftig i følge de som er i dette systemet. Det er lett å innføre strenge nye lover og regler. Det som er vanskelig er å innrømme at det er en hel del som ikke virker, og at det finnes svar et annet sted. Om en begynner å samarbeide med alternative metoder, funksjonell medisin og helhetlige terapeuter kan det strenge regimet lett bli kritisert som å gi opp eller gjøre feil. Sannheten er at samarbeid, åpenhet, deling og mer menneskelighet er ikke så enkelt på tvers av systemer som har stanget hodene i hverandre.

Det som er enkelt er å fortsette som før med skylapper, maktkamp, ta hevn, stenge for alt samarbeid og kaste dritt via media. Det å forsøke å dele inn i bra og dårlig, virkning og ikke virkning, vil bare resultere i at alt blir snudd på hodet. Her er en metafor. Dersom en lager et gjennomregulert helsesystem så kan det være fast og stødig som et klatrestativ som barn kan klatre til topps i. Barna vil ikke merke noe som rister, og om de faller så skader de seg alvorlig, slik en kan dø av å stole på at det er riktig å bli sendt hjem fra sykehus med åndenød, fordi hen stolte på at det var trygt nok. En naturlig helseklinikk med  ambisiøse fagfolk som samarbeider, lærer og utvikler seg sammen, vil være som når barn klatrer i trær. Dersom det blir høyt nok så vil barnet kjenne at treet svaier, og holde fast mens det klatrer ned igjen.

Hva med å holde helsetjenestene ansvarlige for at det skaper resultater? Jeg mener ikke resultater i form av budsjetter. Jeg mener at de kan dokumentere og være opptatt av hvordan medisinen faktisk har hjulpet, samt dokumentere bivirkningene og de andre problemene medisin eller operasjoner har medført. Kan innholdet i helsetjenesten styres av den som skal hjelpes? Kan selve pasienten settes i sentrum? Dersom folk blir friskere og sunnere, samt kvitter seg med diagnoser, da virker arbeidet. Tenk om det statiske blir skiftet ut med tenkningen om prosess og utvikling, der en forstår det helhetlige aspektet av mennesket.

Det er mange problemer med helsesystemet, og en del av det er at alt en lege, sykepleier eller andre spesialister gjør skal kunne telles, puttes inn i kolonner eller passe inn i et skjema, og dermed er kriteriene for eksakt vitenskap oppfylt. Når en skal behandle en pasient er det faktisk helt nødvendig med kommunikasjon, kontakt og relasjon, og dette er i seg selv såpass komplekst og massivt som prosess at det i så fall bør filmes. Videre skal det gjøres en del valg, og en erfaren lege trenger antagelig ikke å stille så mange spørsmål som en ung lege, og så skjer forglemmelser eller legen er stresset og da er hen relativt ressurssvak. Det hele er en kompleks prosess der det åpenbart skal tenkes helhetlig, nytt, gammelt i et samarbeid både medisinsk og med hovedpersonen, det syke mennesket.

All denne loggføringen av noe som må være mer en kunst og toppidrett enn kontorarbeid, der de faktisk håndterer livskvalitet, liv eller død, må kunne digitaliseres på en mer effektiv og genial måte enn nåværende system. Det er nye tider og vi fortjener alle at sykehus og medisinske tjenester er av høyeste og mest optimale kvalitet. Det er for meg åpenbart at ved å lytte både innover og utover i hele feltet av kunnskap og erfaring så vil vi utvikle et sterkere og tryggere helse apparat som faktisk jobber for å hjelpe mennesker til bedre helse og livskvalitet.

Ta vare på helsen din,
Linda Nordskog