SERIE I 10 DELER: BRUK OG MISBRUK AV DOMSTOLENE Oslo. Publisert 24.3.2009.
Enerett (C) 2009: Samfunnsmagasinet. Skjevt
maktforhold Jussen er til en viss grad avhengig av å fremstå som seriøs med tanke på faglig tyngde og legitimitet. Å ha vitenskapen i ryggen eller ved sin side synes gunstig, men man kan spørre seg om jussen egentlig har noen respekt for vitenskapen. Jussen er selv ikke vitenskapelig, har aldri hatt eller vil få ambisjoner om å bygge sine oppfatninger på vitenskapelig grunn. Når jussen behøver vitenskapen ved sin side er det ikke av respekt, men av behov for å fremstå med kunnskap om saksforhold i den enkelte sak. Maktforholdet mellom juss og vitenskap er skjevt: vitenskapen har ikke makt og myndighet til å sette jussen på plass under henvisning til manglende etterprøvbarhet og sviktende logikk. Men jussen på sin side kan oppheve tyngdelover og se bort fra opplagte årsaks – virkningsforhold når det passer seg. Forgodtbefinnende rettsoppfatning? Man kan derfor spørre seg hva retten skal med sakkyndige på de ulike områder når jussen ikke har en grunnleggende respekt for metodiske tilnærminger vitenskapen definerer seg gjennom. Vi har vært inne på manglende begrepsbevissthet om kvalitetssikring før. Ønske om rutinemessig og systematisk feilkildesøk og tilbakemelding, f. eks om virkningene av rettens avgjørelser, kan synes uønsket. Det kan virke som om retten er redd for å få vite hvordan lov og rett fungerer i praksis. Hva frykter man? At empiriske undersøkelser basert på representative utvalg gir gyldige svar på problemstillinger retten ellers synes det er greitt å vite minst mulig om, slik at man kan jonglere rettsoppfatningen etter forgodtbefinnende? Uttrykket ”den alminnelige rettsoppfatning” er en størrelse retten kan finne på å skyve foran seg. Uten å vite hva f. eks et representativt utvalg av folket, eller en spesiell gruppe, mener om definerte spørsmål, kan retten velge å legge til grunn at en bestemt oppfatning enten er i strid med eller i overensstemmelse med ”den alminnelige rettsoppfatning”. Dette skjer både med eksplisitt henvisning, eller ligger implisitt som en forutsetning for rettens forståelse. Norske juristers kunnskapsløshet kamufleres på ymse vis. At fellesoppfatninger om enkeltspørsmål ikke kan ligge til grunn for rettens dom i det enkelte tilfelle, er et tema retten forsømmer å forholde seg til. Norske jurister mangler begreper om dømmekraft som refleksjoner over det enkelte og det allmenne på den ene siden, og mellom det kjente og det ukjente på den annen. Systemovergrep er fremmedord På en doktordisputas i februar 2009 forsvarte en juridisk kandidat sin avhandling om barnebortføring regulert etter Haagkonvensjonen. Metoden var såkalt rettsdogmatisk. Med andre ord ingen metode idet hele tatt, ingen redegjørelse for utvalg, krav til gyldighet og pålitelighet av funn. Ingen kriterier for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Kandidaten uttaler seg likevel om sentrale spørsmål om tilbakelevering av barn, med særlig betydning for hvordan anvendelse av unntaksvilkårene om å nekte tilbakelevering blir brukt. Kandidaten hevdet at i stort fungerer Haagkonvensjonen bra, og at økningen i antall saker skyldes mengden av forhold som omsorgssvikt, vold og overgrep som kvalifiserer til unntak. Uten empirisk underlag eller metodisk kvalifisering. Hvordan klarer denne kandidaten allikevel å påstå at Haagkonvensjonen fungerer preventivt overfor de trivielle tilfellene, og beskyttende overfor de stygge sakene hvor kvinner kan ta med seg barn uten sanksjoner? Svaret er enkelt. Den ferske doktorgradskandidaten kan ikke hevde dette, men gjør det allikevel vel vitende at om at hun ikke blir utfordret av andre enn undertegnede som ber henne ex auditorium om å redegjøre for metodeforutsetningene. Juristene i mellom er det ingen problemer forbundet med å ikke ha fag og metode å vise til. Dermed kan man bygge på myter og forestillinger om store mørketall for vold og overgrep og skjult omsorgssvikt i tråd med ukvalifiserte utsagn fra barne- og justisministre. Systemovergrep er fremmedord.
Intellektuelt uredelig og systemlojalt Vi har flere ganger i denne
serien vært inne på begrunnelseskrav – spesielt og generelt. Når det
ikke foretaes empiriske studier som summerer opp rettstilstanden –
kvantitativt og kvalitativt – får verken retten, de profesjonelle
aktørene eller det rettssøkende publikum for den del, vite om
hvordan like og ulike saker behandles. Vi mangler simpelthen det
empiriske grunnlaget for å kunne si noe om ”gjeldende rett”,
om hvordan utfall av både like og ulike saker kan og eventuelt bør
være i forhold til annen rettspraksis. Den rettsdogmatiske lesemåten
er intellektuelt uredelig og systemlojalt selvutslettende inntil det
parodiske. Jussens toneangivende forståelsesformer kommer i konflikt
med vitenskapelig tenkemåte. Hvem har byrden med å ta ut skilsmisse?
Kan vitenskapen kreve skilsmisse ved dom? Hva skjer med oss som er
tvunget til å bli når vitenskapen får nok av jussens kunnskapsforakt
og drar sin kos? |