ANNONSE OM OSS SKRIV TIL OSS STØTT OSS MENINGER SERIER SØK
 På Internett siden 1.1.1998

Et tverrpolitisk fritt og partiuavhengig magasin for allmenn journalistikk.

Oppdateres for tiden sporadisk.  Redaksjonen   

 

Hvorfor forsvarer så mange barnevernets lovbrudd?
Jeg har opplevd barnevernet på kroppen i 2 omganger, den første gangen var tidlig på 90 tallet hvor de tok to barn fra meg og plasserte dem først på barnehjem og senere i fosterhjem.

 
Kristiansund 22.5.2016

Av Hilde Ottesen
Illus.foto: Colourbox

Jeg ser så mange forsvarer de ansatte i barnevernet, men det får meg til å lure på en ting. Har dere noensinne opplevd barnevernet på kroppen selv, eller om ikke annet sett hva de gjør mot familier på nært hold? De som ikke har det har heller ingen rett til å sitte å forsvare overgrepene begått av barnevernet.

Jeg har opplevd barnevernet på kroppen i 2 omganger, den første gangen var tidlig på 90 tallet hvor de tok to barn fra meg og plasserte dem først på barnehjem og senere i fosterhjem. De var borte fra familien sin i 18 måneder før barnevernet trakk saken rett før saken skulle opp i tingretten på grunn av feilbehandling. Jo da vi fikk en erstatning etter ett forlik på kr. 25 000,-  og en skriftlig unnskyldning fra barnevernet som satt langt inne, men det er ikke mange som får det. Barnevernet gjorde heller ikke opp for de 18 månedene som barna var borte. Og det på grunn av løgnaktige påstander som barnevernet selv måtte trekke tilbake. Dette var i kjølvannet av Bjugn-saken, så de fleste vet nok hva anklagene dreide seg om.

Slik at det er sagt: Barnevernet bruker ofte seksuelle overgrep mot barn dersom de ikke har noe annet å bruke mot foreldrene. De aller fleste jeg har snakket med i senere tid, både barn og voksne, forteller om anklager fra barnevernet ingen av dem kjenner igjen. Det er forresten svært få foreldre som kjenner seg selv igjen i rapportene som barnevernet skriver, og det gjelder også familien rundt dem. En skulle trodd man leste i en si-fi novelle fremfor en rapport, og skrevet av en etat som liksom skal være til barnas beste.

Når løgner blir viktigere for en etat enn å finne sannheten, da er det noe som er alvorlig galt, noe som skurrer en plass, og ett hvert menneske med øynene åpne ville sett det. Likevel er det enkelte som liker skyggelappene de har på. De vil tro på alle offentlige kontorer, rett og slett fordi de er offentlige. Jeg satt og leste en artikkel her inne tidligere som fortalte at en skulle slutte mobbe barneverns ansatte, for de gjør slik en god jobb, en vanskelig jobb. Bu-hu har jeg å si til det.

Før det første: Det er ikke mobbing å fortelle sannheten. Det er heller ikke mobbing å sette dem som ansvarlige for de overgrepene barna blir utsatt for i fosterhjem, barnehjem eller andre institusjoner hvor barnevernet plasserer dem. Det er å plassere ansvaret der det hører hjemme, hvilket er en stor forskjell fra mobbing. De har en vanskelig jobb ble det også skrevet. Ja jobben er vanskelig, og derfor er det desto større grunn til å sette kvalifiserte ansatte til jobben, og det finnes ikke i dag.

Et annet sitat fra artikkelen var, " foreldre feiler, og det gjør barneverns ansatte også...de er bare mennesker". Vel, med en slik jobb har en ikke lov til å feile for hver feil kan være fatal. Er dere som forsvarer barnevernet klar over hvor mange barn som har tatt sine egne liv i barnevernet omsorg? Eller hvor mange foreldre? Nå kommer det nok kommentarer om at det er ett barnevern, ikke ett foreldrevern, men tenk nå litt etter. Om foreldrene ikke har det bra vil heller ikke barna ha det bra.

Forskning forteller klart og tydelig at barnevernsbarn slett ikke har det bra. Ikke på grunn av foreldrene, men på grunn av barnevernet. Det er ytringsfrihet i dette landet, men er dere klar over hvor mange mennesker som blir kneblet av barnevernet med trusselen om å ikke få se barnet sitt, dersom de forteller noe om saken sin? Eller hvor mange samvær som blir fjernet i ren hevnakt fra barnevernets side, om de skulle uttale seg på en måte barnevernet ikke liker?

Nei, jeg er ingen konspiratør, men jeg vet at barneverns ansatte har det med å gå inn på profilene til mennesker som har barn under barnevernet, for å se hva de legger ut på sosial media. Grunnen til at jeg vet det var at samtaler jeg hadde hatt på Facebook, ble brukt som "beviser" mot meg i rettssak i den andre barnevernsaken jeg hadde. Og det som sto skrevet hadde slett ingenting med barnet å gjøre overhode.

Jeg har opplevd å få barnevernet på døren etter at barnet mitt var dratt på skolen, rett og slett fordi de ville spionere på meg. Men som dere barnevernssympatisører selv sier, det er et barnevern ikke ett foreldrevern, så hva jeg gjorde da mitt barn var på skolen var min sak, ikke barnevernets. Barna det dreier seg om blir sjelden til aldri hørt i barnevernssaker, det til tross for at det er lovfestet at barn har rett til å uttale seg, deres ønsker skal taes alvorlig til etterretning fra de er 16 år, og til tross for at menneskekonvensjonen sier at et menneske har krav på juridisk hjelp fra det er nyfødt får de ikke det før de er 15 i Norge.

Menneskerettighetene samt barnekonvensjonen blir med andre ord systematisk brutt i Norge, så det er ikke rart at UNISEF, FN, Europarådet og mennesker i mange land reagerer på overgrepene. Og tenk nå over at siden menneskerettighetene er innlemmet i Grunnloven, så er de offentlig ansatte samt rettsvesenet pliktig til å følge disse. Men det gjør de altså ikke. Norge er blitt degradert i FN fra A nasjon til B nasjon, mye på grunn av lovbruddene fra barnevernet.

Nå vil jeg fortelle om et barn som var under statens "kjærlige" omsorg. Vedkommende ble tatt fra forelderen som hadde omsorgen for dette barnet da barnet var 9 år gammel. Frem til da hadde forelderen fulgt opp barnet både med aktiviteter og skole. Fra barnet ble tatt ble det stadig mindre skolegang. Barnet ble flyttet gang på gang fra det ene stedet til det andre. Utsatt for lommemannen i barnevernets omsorg var en av tingene barnet opplevde, å bli lagt i bakken med politigrep av de ansatte på institusjonen, var en annen ting. Vedkommende barn fikk ikke den oppfølgingen barnet trengte, ikke når det gjaldt skolegang og ikke når det gjaldt det helsemessige.

Vedkommende var nettopp hos tannlege og måtte trekke hver en tann vedkommende hadde i munnen som 22 åring. Tannlegen som hadde vedkommende la først skylden på forelderen som fulgte vedkommende, men fant fort ut at det var barnevernets feil. Fra denne nå unge voksne var 13 år (barnevernet hadde da hatt omsorgen i 4 år allerede), var det ingen registrering hos tannlege for vedkommende. Denne unge voksne er fremdeles blant de heldige, jo da vedkommende har mistet alle tennene og har angst og PTSD, men har ikke utviklet noen avhengighet til rusmidler som så mange barnevernsbarn gjør.

Rusmidlene er en flukt fra et liv de ikke vil ha, som ble presset på dem. Og jeg har snakket med mange unge mennesker som vedkommende jeg fortalte om ovenfor her. Alle sier det samme. De vil ikke ha noe med barnevernet å gjøre, de vil hjem til mamma og pappa. Hva med å ta hensyn til dem det gjelder? Det er ikke barnevernet, ei heller Fylkesnemnd (som faktisk ikke er en domstol, det er kun en nemnd, hvis vedtak ikke er gyldig før det har vært i en ordinær domstol. Mange tar feil der, og da sikter jeg spesielt til barneverns ansatte. Lær dere lovene.

Barnevernet har også en tendens til å komme med utsagn som " det er ikke vi som tar barna, det er en bestemmelse Fylkesnemnda har gjort". Vel, siden barnevernet og Fylkesnemnda er med som hånd i hanske, og barnevernet til og med betaler for den sakkyndige som blir hørt i nemnda, så er det nok barnevernet som bestemmer hvilke barn som skal taes. Det blir som geita som passet havresekken.

Mitt barn var 14 år da vi måtte møte i nemnda, og vi hadde hatt en talsperson som gav klar beskjed om hva mitt barn ønsket, nemlig å bo hos meg. Fylkesnemda ville selvsagt ikke høre på det øret, for jeg hadde for lite penger i tillegg til at jeg hadde angst, hvilket barnet mitt visste om etter en god forklaring fra en psykiatrisk sykepleier. Men ønsket til mitt barn ble ikke hørt. De nektet barnet faktisk å vitne til egen fordel. Så barnet mitt tryglet meg om å rømme landet. Mitt barn hadde nemlig søkt opp barnevern på Google og visste hva de sto for, og ville derfor ikke ha noe med dem å gjøre. Så vi flyktet.

Vi var ute av landet i nesten 2 år og bodde på Filippinene hvor mitt barn gikk på privatskole, som faktisk rangerer langt over norske skoler til vi tilslutt ble arrestert. Vi satt i arresten i nesten 2 måneder før vi ble tvunget tilbake til Norge, da var barnet mitt 2 måneder fra å fylle 16 år. Siden da har dette barnet opplevd fysisk og psykisk mishandling. Hun har fått PTSD og div. andre psykiske lidelser som sin mor. Ja, jeg vet, jeg teller ikke oppi dette her, jeg er bare en forelder som gjorde alt for mitt barn, og fortsatt vil gjøre alt for dette barnet til tross for at barnet er voksen nå.

Jeg angrer ikke ett sekund på flukten, og det gjør heller ikke barnet. Derimot er vi veldig lei oss for at vi kom tilbake til Norge og overgrepene her i dette landet. Så før noen av dere roser barnevernet for det de gjør, sett dere inn i hva de gjør mot barna. Og en ting til. Barnevernet påstår de ikke kan uttale seg om saker på grunn av taushetsplikten, men det er blank løgn. For hver rapport de skriver ang. saken kommer deres ord ut. For hver en evige rapport skal sendes til foreldrene og deres advokat. Så der er barnevernets uttalelser svart på hvitt, og saken er plutselig ikke så ensidig som dere påstår.

Redaktørens kommentar: Et glimrende innlegg fra Hilde Ottesen. Overskriften i dette innlegget får meg aller først til å svare slik: I hovedsak av økonomiske årsaker. Det finnes tusentalls nordmenn som tjener meget godt på norsk såkalt barnevern. Jeg vil ikke gre alle over samme kam, da det finnes noen enkeltstående tilfeller hvor barn har fått god hjelp av andre mennesker over tid. Men så er de brakt tilbake til sine egen familie når kriser var over. Men de enkelte og positive tilfeller jeg kjenner til personlig, kan på ingen måte veie opp for de tusentalls barn og unge som har fått lide helvetes kvaler grunnet barnevernets mytomaner (lystløgnere). Som tidligere barnehjemsbarn, (siden offentlig ansatt i ca 35 år), så har jeg aldri noen gang vært borti en forvaltning som har begått så mange lovbrudd som norsk barnevern. De som har lest min bok "Når maktelite trues - og ofrene knebles", en bok som også norsk presse er redd for, skjønner hvorfor jeg tar slike påstander i min munn. Her er det ikke snakk om overdrivelser, noe et mindre antall rene sladrekjerringer (bergensere og striler), har dristet seg til å komme med over tid. Red.
 

 

Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2015 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
E-post:
post@sfm.no

Driftes av