Publisert: 5.12.2025
Fotomontasje: Sfm.no (KI)
Innfelt foto: Colourbox
Av Ole Texmo
Fri bevisføring? Lovhistorisk omdreiningspunkt. Begrep og problematisering. Barneperspektiv og beskyttelse. Når retten inviterer inn. Partsautonomi og (in)dispositivitet. Hva betyr «eierskap til konflikten»? Og hva betyr «ansvar for sakens opplysning». Juss og språk. Umyndiggjøringen.
Vi starter med en sentral referanse til en mye brukt rettskilde, Prop 85 L (2012-2013), et lovforslag vi kan betrakte som et større eller mindre omdreiningspunkt. Innledende på side 5 <referanse 1> finner vi følgende definisjon med tilhørende begrunnelse vi skal gå nærmere etter i sømmene:
«I denne proposisjonen bruker departementet begrepet «foreldretvister» i stedet for «barnefordelingssaker» som benyttes i dagligtale og juridisk teori. Det nye begrepet understreker for det første foreldrenes eierskap til konflikten. For det andre markerer dette at barn ikke er noe som er til fordeling.»
Vi lar sitatsekvensen henge i luften litt i det vi nøster noen tråder fra tidligere del 7 om beviser og et par begreper vi skulle komme tilbake til, nemlig «partsautonomi» og «disposivitet». <ref 2 tidligere artikler i denne serien med linker og stikkord til hver artikkel>. For ytterligere kildekritikk gir vi her også referanse til selve tvisteloven <ref 3> og det verket hvor vi dels hentet begrep og kontekst fra, men hvor vi tar forbehold for at vi ikke tilskriver våre synspunkter forfatteren <ref 4>. Har vi forstått Strandberg rett i hans fremstilling betyr partsautonomi at det er partenes frie valg av presentasjon og midler i en (sivil(sak) som bestemmer tvistens start, innhold, form og løsning, dvs. hvordan tvistegjenstandene etter partens syn best bør regulerer.
Dette synes å være hovedregelen, med referanse til tvistelovens § 11-2. <ref 3>. Disposivitet er et annet ord for råderett. Hvor sterkt denne hovedregel står sammenholdt med signalene fra Schei-utvalget (NOU 2001:32 Ny Tvistelov) kan det stilles spørsmål ved. I særlig grad føringene om sterkere saksstyring. For Barnelovsaker gjelder ikke tvl § 11-2, men unntaksregelen i tvl § 11-4, med referanse til størrelsen «offentlige hensyn», uten at dette er begrunnet nærmere. Dette er alt Barnelovutvalget <ref 5> NOU 2020:14 sier, et lite avsnitt av totalt ca 500 sider x 2 spalter:
«Saker etter barneloven er såkalt indispositive saker, jf. tvisteloven § 11-4. Dette innebærer at partenes rådighet er begrenset, slik at retten ikke er bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med offentlige hensyn. Som følge av dette har retten i foreldretvister et særskilt ansvar for sakens opplysninger.» <ref 5 side 268>
Mer vil ikke lovmakerne fortelle oss. «Offentlige hensyn» ligner på andre juristiske floskler som «fellesskapets verdier» (se serie om Barnehjemsakene <ref 6> hvor «statens private autonomi» blir problematisert) og kan jo være hva som helst. Og hva er det egentlig som tilsier at barnelovsaker, nå hetende foreldretvister hvor foreldrene angivelig skal ha eierskap til konfliktene, må være indispositive ved at partene ikke får bestemme over tvistetemaer eller tvistegjenstander. Hvorfor må partene umyndiggjøres på dette vis? «Begrenset råderett» er i praksis lik full overstyring.
Trenden er ikke uforklarlig. Leseren har nå fått kortversjonen av hvilket paradoks som har gitt overskriften på denne seriedel. Jeg har omtalt problematiske sider av foreldretvister såpass mange ganger og i såpass mange sammenhenger (kontekster) at jeg ikke trenger finne opp alt kruttet på nytt. De mange systemfeilene jeg har kommentert opp og i mente er dessverre ikke tilfeldige utslag av «blindsoner» i jussens verden. Det som nå snart bør smelle så det ljomer over langfjella, er hvordan juristene gang på gang demonstrerer forakt for logikk og rasjonelle forståelser og forklaringer. På årsaker til konflikt blant annet. For ikke å nevne forakt for klientsamfunnet.
Det er juristene som har skapt lovens begreper og deres rasjonaler, med sine motsetninger og konfliktpotensiale. For å kompensere for foreldrepartenes manglende innflytelse over egne saksforhold og hvordan disse kan presenteres overfor retten kanskje, ser man at retten tar på seg «et særskilt ansvar for sakens opplysning». Med presiseringen «et særskilt ansvar» som trøst kanskje for at foreldrepartene umyndiggjøres. Hva dette betyr i praksis gir ingen lovutredninger så langt i barnelovhistorien, verken den siste fra 2020 <ref 5> eller tidligere reformer, opplysninger om.
Vi som følger slike saker, vet imidlertid noe om praksis for saksopplysning. Blant annet at retten som sender brev til barnevernet og andre delsystemer når og hvis en eller begge parter har vært mer og mindre frivillig klientregistrert etter f.eks en vidløftig eller også usaklig bekymringsmelding. Har barnevernet engasjert sine underbruk og instanser som PlanB, Alternativ til Vold (AtV) mv, blir det raskt volum av slike sakspapirer som i sjelden grad blir kvalifiserte som saksrelevante for definerte tvistetemaer med tilhørende krav til bevisvurdering. Kvalifisering av «jussen» er fraværende.
Innsalget (som ikke er feilstaving for innslaget) av barnevern og andre psykonominstanser er en trend som dels har ødelagt denne sakstypen. Heller enn «foreldretvist» kunne og burde sakene hatt en betegnelse som vektlegger foreldrenes positive ressurser. I flere høringsrunder har jeg foreslått «omsorgsfordeling», lovlogisk hjemlet og avledet fra det begrepsmessig overordnete Foreldreansvar som i utgangspunktet bør være felles skal det gi mening å snakke om likestilt foreldreskap. Forslag fra lekmenn og kvinner blir oftest neglisjert da juristene synes å ha eierskap til språkforståelse.
Man er opptatt av «at barn ikke er noe som er til fordeling». Til det er å si at det mer fornuftig og hensynsfullt er omsorgen for barna som er til fordeling. Er det noe lovprosesser og offentlig debatt om barnelovens bokstav og praksis har forsømt så langt, er det å kvalifisere jussen. Hvorfor evner ikke juristene å lage lovtekster hvor det er instituert i lovs form og innhold på hvilket grunnlag og hvem av de reelt og potensielt stridende (foreldre)parter som må ha søksmålsbyrde med tilhørende bevis og argumentasjonsbyrde. Juristene kan umulig ha vært opptatt av bevislæren og hvordan de ulike begrepene (se del 7 <ref 2>) eventuelt må tilpasses eller tillempes en sakstype det flommer over av i domstolene. Men som ikke tvinger fram meningsbærende fagkunnskap og refleksjon.
Hva betyr «offentlige hensyn», jf tvl 11-4 som hjemler partenes manglende råderett og rettens rett til å overstyre såvel prosess som materie? Det offentlige betaler siden 2013 utgifter til sakkyndige. Partene slipper altså denne utgiften og forventes kan hende derfor å vise takknemlighet og respekt for en yrkesgruppe som aldri har anstrengt seg for fagutvikling. Eller yrkesetikk for den del. Partene slipper å betale men slipper ikke de sakkyndige psykologenes kliniske idioti forkledd som fagsjargong a la «evne til mentalisering», «grenseoverskridende adferd» og «veiledbarhet». Retten har nå de siste årene hatt en merkbar og delvis erkjent rekrutteringssvikt, for både dommere og tilgang på sakkyndige. Framdriften i mange saker er ikke tilfredsstillende. Tilstander som legger press på rettens muligheter for forsvarlig saksstyring bedrer neppe rettssikkerheten. I særlig grad blir det mindre populært og i praksis vanskeligere å kritisere de sakkyndige som er mangelvare.
Det kan synes som om man ikke må skremme bort de få som tar oppdrag, med slitsomme spørsmål om kunnskap og metode; om vitenskapelig grunnlag og hvordan de på faglig grunnlag tolker sine observasjoner. Advokatene som burde representere sine klienters interesser feiger ut tidlig i prosessene. Betyr det å ha «eierskap til konflikten» at en far eller en mor når saken får en dreining parten ikke ser tjenlig, enten kan henvende seg via sin advokat eller rett og slett rekke opp hånden og vise til Prop 85 L (2012-2013) <ref 1> og serve sitatet ovenfor om eierskap med følgende:
«Ærede rett, som det står i forarbeidene til barneloven har jeg eierskap til konflikten. Jeg vil herved gjøre gjeldende en annen konfliktforståelse enn disse forvrøvlete psykonomvitnene fra barnevern, PlanB, kommunale lavterskeltilbud som Psykisk helse og familiestøtte, Alternativ til Vold med flere. Disse psykonomene som minst av alt opplyser saken med etterrettelig fagkunnskap. Som man kan ha en begrunnet mistanke er til kun for å mele sin egen kake og opprettholde en ikke begrunnbar status og rolle. Disse vitnene har ingen bevisverdi, hvilket min advokat kunne og burde ha påpekt!»
Slike scenarier får vi ikke da advokatene er umyndiggjort de også. Se tidligere serie <ref 7> om de nye advokatrollene etter lovreformene. Advokatene skal ikke lengre representere sine klienter og partsinteresser først og fremst, men et udefinert «barnets beste» som ingen vet hva betyr i praksis. Når advokaten tar saken, tar han (eller hun, det er nå en overvekt av kvinnelige advokater på beitet) også saken fra klienten. Med indispositivitet som rettslig norm og regel tar også retten fra advokaten mulighetene til å representere sine klienters interesser. En flerleddet disiplineringen. Man kan både risikere å bli saksøkt, ikke få definere tvistetemaer og beviskrav, for så å tape hele fornøyelsen med motpartens saksomkostninger på toppen om man ikke viser den nødvendige underkastelsesvilje til systemkodeksens kliniske idioti. For spesielt interesserte, se artikkelen «Ansvar for sakens opplysning» i serien om Ansvar først og sist (2020) <ref 8>
Man kan undre seg over om visse lovmakergrep egentlig til for å dekke over juristisk faglig svikt av virkelige dimensjoner? At man ikke kan definere grensene (demarkasjonslinjene) for barnets beste, dvs hvilke typer (bevis)vurderinger som er innafor og hvilke som er utafor. Eller hvor grensene går for å kunne betegne en sak Høykonflikt (HK) eller bare konflikt. Eller påregnelig og triviell uenighet. Med betydning for om konfliktens karakter, årsaker og eventuelle reguleringsmåter, kan bøte på belastningene til sakens parter og tredjeparter. Hva har Høyesterett gjort for å finne ut av disse spørsmålene? For rettsutvikling og rettsavklaring. Igjen: Hvor er egentlig jussen?
Eierskap betyr formodentlig at foreldre må betale prisen, mentalt, sosialt og økonomisk men uten å ha innflytelse på saksframstilling og valg av problemstillinger. Det fins flere typer motsetninger knyttet til (in)disposivitet. Jeg har nevnt fri bevisføring/partsautonomi, og i forhold til floskelen «barnets beste» som når det ikke defineres/avgrenses kan være hva som helst. Kanskje handler «offentlige hensyn» om immunisering mot systemkritikk. «Beskyttelse av barn», et ofte brukt uttrykk, kan derfor være en fordekt systemkodeksbeskyttelse, hvor fagpersoner og profesjonelle aktører må ha ryggen fri. Beskyttes mot å bli avslørt for manglende faglighet.
Til slutt: Kan man bruke kunstig intelligens (KI) til å skaffe seg kunnskaper om lovsystemers mulige innebygde motsetninger? Det beror dels på hvordan man spør og hvor bevisst man er på nettopp mulige motsetninger. Kan og vet man noe fra før er KI til liten eller ingen nytte. Vet man null og heller ikke er bevisst på farene, kan KI være villedende. Vi spurte KI om innebygde motsetninger i barneloven og fikk et lengre svar. Men ingen av de motsetningene (og «spenningsfeltene») KI produserte evner å få fram og identifisere motsetninger vi fokuserer som grunnleggende. Vi bruker uttrykket paradoks for å få fram hvor virkelig ille lovens ånd er for foreldre og barn som uskyldige tredjeparter.
For forståelsen av iboende konfliktdynamikk og ansvarstilskrivelse kan man grunnleggende verken stole på Departements- eller universitetsjuristene. Eller rettens egne profesjonelle aktører. Gitt at KI sitt kildegrunnlag for sin algoritmiske støvsugerfunksjon vesentlig er departementale og direktorale framstillinger, samt artikler fra statsfeminister i akademia, er det kanskje ikke så merkelig hva som kommer opp som forslag. Prøv selv. Vi tar opp tråden i neste og siste seriedel: En samlet vurdering.
Ole Texmo
<Ref 1> Prop 85 L (2012-13) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-85-l-20122013/id720054/
<Ref 2> Serieoversikt Retten kan ikke se 2025: https://sfm.no/serie-om-rettsapparatet/
<Ref 3> Tvisteloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-90?q=tvisteloven
<Ref 4> Strandberg, Magne: Beviskrav i sivile saker. En bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger. Avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.). Universitetet i Bergen. 2010.
<Ref 5> NOU 2020:14 Ny Barnelov side 268 om indispositivitet
https://www.regjeringen.no/contentassets/677d13eae68c463fa5c2cbb2f9b54e82/no/pdfs/nou202020200014000dddpdfs.pdf
<Ref 6> Serie om barnehjemsakene (2024) hvor, særlig del 8 https://sfm.no/barnehjemsakene/
<Ref 7> Advokatserie (2024), særlig del 3 : https://www.sfm.no/advokatserie/
<Ref 8> Serie om Ansvar først og sist, særlig del 3, 5, 6 og 10: https://sfm.no/ansvar-forst-og-sist/
