Flertallet bestemmer, men bare når det passer politikerne!

Publisert 23.6.2018
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ Senior)
Foto: Sfm.no

Helt siden den 2. verdenskrig tok slutt 8. mai 1945, har majoriteten av befolkningen i Norge levd i troen på at demokratiet i landet vårt er meget godt og velfungerende, så også folks generelle ”rettssikkerhet”. Det er dessverre ikke riktig. De (også sfm.no) som har jobbet med en rekke saker gjennom mange år, saker knyttet til diverse departementer, deres underetater og direktorater, Stortinget, diverse regjeringer og domstoler m.m., har både fått se og fått erfare hvordan det egentlig står til. Slik sfm.no ser det er vårt demokrati fortsatt fraværende.

Siden 1970 tallet har folk flest også fått oppleve politikere som åpenbart har drevet med både makt- og myndighetsmisbruk, ikke minst løyet og bløffet over en lav sko, til og med overfor egne velgere. Renspikka skittkasting om andres politikk, andre partier og deres ledere, har det slettens ikke vært mangel på fra noen sider i det politiske landskapet. Man har vært langt mer opptatt av hva andre partier foretok seg, i stedet for å fremme egen politikk. Alle slike hendelser har medført økt forrakt for politikere, og på tvers av så godt som alle stortingspartier og småpartier utenfor tinget.

Noe som virkelig har irritert folk flest, og som fortsatt irriterer ganske mange, det er når våre rikspolitikere stadig hevder at ”flertallet bestemmer”, men tydeligvis bare når det passer dem selv. Vi har to ganger hatt folkeavstemming når det gjelder om Norge skulle være medlem i den Europeiske Unionen (tidligere fellesskapet). Flertallet bestemte begge ganger at det skulle landet ikke være. Og helt i tråd med vår grunnlov. Men så fikk vi en EØS-avtale og en Schengen-avtale, to avtaler som heller ikke jeg kan erindre er blitt vedtatt etter rene folkeavstemminger. Norge ble snikinnmeldt i EØS ved hjelp av politikere som åpenbart ikke eide respekt for folkets mening.

Eksempelvis har Høyre-politikeren Monica Mæland – i moderne tid, virkelig vist at det politiske maktmisbruket i Norge fortsatt lever i beste velgående. Hun har særlig vist sitt sanne jeg i saken som omfatter sammenslåing av fylkene Troms og Finnmark. Det ble riktignok avholdt en ”folkeavstemming” og resultatet ble et rungende ”nei” til sammenslåing. Det at ”flertallet bestemmer” også i en sak som denne, og som stortingspolitikerne selv hevder er det helt riktige i tråd med landets grunnlov, ja – se det vil ikke Høyre-politiker Monica Mæland godta. Begge fylker skal sammenslås med ren tvang – har hun bestemt.

Denne åpenbart arrogante statsråden fra Høyre, setter seg altså over folkets vilje og tråkker på den. I hennes øyne er det som hun gjør helt i tråd med ”demokratiet”. Du verden så feil hun tar. For det hun foretar seg, kan sammenliknes med hva despoter og diktatorer foretar seg i land som Norge ikke vil sammenliknes med. Når en statsråd som henne opptrer så til de grader arrogant, og på toppen av det hele å være utdannet ”advokat”, ja da kan man virkelig også lure på hennes etikk og moral. Begge deler må vel sies å være helt fraværende, for demokrati har det slettens ikke noe som helst med å gjøre.

Spørsmålet er om folket i Norge nå bør kreve gjenoppretting av loven som kunne gi politikere straff, dersom de brøt sine løfter. De burde også bli straffet når de farer med åpenbar løgn, rent maktmisbruk og ren villedning av folket, særlig når de foretar seg politiske handlinger som er i klar strid med landets grunnlov.

I 1905 sa et stort flertall av nordmenn et klart ”nei” til en videre union med Sverige. Noen sa også mange år senere at ”aldri mer 9.4.1940”. Vi spør om alle de som har kjempet for Norges frihet og uavhengighet gjennom alle disse årene, og de som mistet sine liv under denne kampen, om disse kjempet forgjeves?