Å begå hærverk og annen djevelskap
fredag 1. oktober 2021
Fra Terje Haugoms tastatur
mandag 11. oktober 2021
Show all

Del 6: Trygdeskandale eller rettsskandale?

Publisert 8.10.2021
Foto: Colourbox (Montasje: Sfm.no)
Av OleTexmo

Nav og forvaltningskulturen. Valg av uttrykk. Finjussen. Opplysningsplikt vs veiledningsplikt. Den politiske dimensjon: «kampen mot trygdeeksporten og forsvaret for velferdsstaten». Forklaringen: Blindsoner eller gråsoner? Per Olav Lundteigen a go go. Spørsmål i kø. EØS først og sist.

Hvem er å klandre for det som i media og blant folk og politikere blir kalt «trygdeskandalen», alternativt rettsskandalen? Med adresse til de mange sakene hvor NAV og andre deler av samfunnsbyggingen har ikke bare krevd tilbake penger NAV mente var uberettiget utbetalt, men også gått så langt som til å å kriminalisere «trygdeeksporten»? Poenget burde være rimelig klart: Er dette kun en trygdeskandale begått av NAV, eller er det også andre skyldige eller ansvarlige. Grunnleggende i denne etatens formål ligger det både krav til opplysningsplikt hos bruker om relevante forhold på den ene side, og på den andre en veiledningsplikt hos NAV.

Problemstillingen kan derfor bli om NAVs veiledning er tilfredsstillende; om brukere blir informert godt nok om hva de skal opplyse om. For de rettslige sider av denne problematikken er det tale om både straffrihet og avkortning ved tilbakebehandling av uberettiget utbetaling. Uavhengig av de underliggende EØS-rettslige spørsmålene, i særlig grad rett til å ta med seg ulike ytelser som syke- og pleiepenger og ikke minst arbeidsavklaringspenger på korte eller lengre utenlandsopphold, også kalt trygdeeksport, et lite positivt ladet uttrykk. For de som vil lese seg opp på finjussen, denne gang brukt som nøytralt ladet uttrykk, anbefales en artikkel i Lov og Rett nr 5, 2021: «Trygdeskandalen – uriktige tilbakebetalingskrav som følge av mangelfull veiledning» av Per Silnes Tandberg.

Min valgte overskrift antyder at det ikke bare er en trygdeskandale (alternativt NAV-skandale) vi har å gjøre med, men også en rettsskandale da endel saker jo strafferettslig er avgjort feilaktig viser det seg. Fordi de sivile, forvaltningsrettslige problemstillingene kan se mer nyansert ut, brukerens opplysningsplikt opp mot NAVs veiledningsplikt, har vi, også av respekt for rettsstaten, om en skulle være i tvil, satt spørsmålstegnet bak. Som alternativ til en overskrift hvor det kunne føyes til «… eller begge deler». Gjenopptakelseskommisjonen har vedtatt gjenopptakelse av et betydelig antall straffesaker. Det kommer vi tilbake til i neste seriedel kalt «Når uretten slår tilbake»

Hvilken informasjon skal en bruker forholde seg til? Brukeren har en plikt til å avklare eventuelle uklarheter men hva får han eller hun til svar? Og hva finner NAV på å opplyse om «etter eget tiltak»? Regjeringen oppnevnte et såkalt uavhengig granskningsutvalg ledet av jussprofessor Finn Arnesen som med sin rapport «Blindsonen» (NOU 2020:9) tok fatt i NAVs saksbehandlingspraksis: «Manglende skriftlighet (notoritet) utgjør i seg selv et rettssikkerhetsproblem, ved at det blir vanskelig for brukeren å dokumentere hvilken informasjon han eller hun har mottatt og forholdt seg til. Det kan på et overordnet nivå synes som Nav har sikret notoritet for informasjon som er viktig for Nav, men ikke i samme grad for informasjon som er viktig for brukeren»

Noen som kjenner seg igjen i møte med NAV og andre offentlige instanser, herunder rettsapparatet og deres profesjonelle aktører? Et negativt vedtak kan påklages, og får man nei også i det overordnede organ, er Trygderetten neste. For de som orker. En fra før av sliten bruker (et finere uttrykk enn klient, dvs noen ganger foretrekker myndigheter å benevne bruker/søker «klager») må holde orden på forvaltningslov, folketrygdlov og trygderettslov. For de som orker enda mer etter nedtur i Trygderetten, er lagmannsretten neste. Med fare for å bli mistenkeliggjort som frisk fordi man orker. Og følgelig ikke berettiget til offentlige ytelser. Høyesterett unngår helst slike saker En smule trøst er det kan hende i Tandbergs ord, med referanse delvis til NOU 2020:9 «Blindsonen» (jf også vår eksempelsekvens fra NAV i del5): «For mange er bare det å oppnå kontakt med Nav svært krevende. Brevene er skrevet på et komplisert språk, og bærer preg av hastverksarbeid med klipp og lim. Dette medfører at tekstene ofte kan være usammenhengende og tidvis selvmotsigende.»

Hvordan kunne skandalen skje? Granskningsutvalgsleder Arnesen siteres slik i Rett24s oppslag 27.11.20 etter Stortingets høring: «Det er ingenting i denne trygdeskandalen som kan forklares med at noen har handlet mot bedre vitende, på det nivået vi har gransket. Det er heller ikke slik at man bevisst har utfordret EØS-rettens grenser. Det er rett og slett slik at det dreier seg om en problemstilling man ikke har sett, og ikke løftet, og ikke problematisert, og det er etter min oppfatning den viktigste forklaringen på hele skandalen. Det er ikke det at man har tolket feil. Det er rett og slett at man ikke har sett problemet» Hvor blind går det egentlig an å være? Den politiske dimensjonen og diskusjonen om EØS og ønsket om å forhindre såkalt trygdeeksport i ly av «de fire friheter» kan vel ikke ikke utelukkes helt. Skandalen kan også ses som et speilbilde på forholdet mellom rett og politikk. Antakelsen om at trygdesvindel er så utbredt at det legges føringer på retts og forvaltningsprakis er solid dokumentert. Politiske signaler som legitimerer rettslige anførsler fins eksempler på, bl.a i den HR-referansen jeg oppga i forrige artikkel.

Retten har sitt på det tørre hvis man kan si at NAV ikke har rettet seg etter rettspraksis. Et viktig poeng, men likefullt: Hvilke anker slipper gjennom? Når NAV ikke anker, betyr det at man erkjenner feil? Spørsmålene står i kø, også etter Arnesens forklaring om blindhet. SP-veteran og velferdspolitisk talsperson Per Olav Lundteigen sier dette om skandalen: «Uten EØS-avtalen måtte folk blitt dømt ut fra den norske folketrygdloven. Slik jeg kjenner det norske rettssystemet, ville den rettsskandalen vi nå står oppe i aldri ha kunne skjedd hvis det var norsk lov som var grunnlaget for dommen. Våre velferdsordninger er tilpasset norsk kostnadsnivå og vårt velferdssamfunn, slik Stortingets flertall har bestemt. Det følger plikter med rettighetene. Dersom pliktene ikke følges opp, vil den folkelige oppslutningen om våre velferdsordninger blir dårligere og forvitre.» Politiske signaler altså. Siste nytt pr 7.10.21 er at AP og SP er enige om at EØS-avtalen skal ligge til grunn for regjeringsdannelsen. Her slukes kameler og dromedarer. Både arbeidslinja og EØS ligger fast, begge deler virker det som. Det kan bli interessant for både rett og politikk. Lundteigen a go go.

Granskningsrapporten (NOU 2020:9) etterlater mer tvil enn oppklaring. Hvor troverdig eller sannsynlig om man vil er det at man simpelthen ikke har sett «feiltolkningen» og malpraksisen? Den ble da vitterlig oppdaget. Av en jurist i trygderetten i 2018. Kan det tenkes at Arnesen vil benytte anledningen til å hvitvaske sin toppjuristkollega Fredrik Sejersted (se del 9 i SFMs serie om Norge – verdens beste land) for dennes innsats med å undergrave respekten for EØS-retten? Her er mye som skurrer. SP hestehandler med AP om regjeringsinnflytelse. Lundteigens syn på trygde- og rettsskandalen som «bevisst politisk mørkelegging» havnet på jordet. Upløyd mark.

Jurister har sine favorittuttrykk, f.eks. «retten kan ikke se». Utvalgsleder Arnesen (NOU 2020:9) valgte seg tittelen «Blindsonen» da hans hovedforklaring er at politikere og andre ikke har sett. Rett og slett ikke sett. Det er jo også en form for blindhet: Å tro så naivt at det har hersket en uvitenhet om malpraksis når «arbeidslinja ligger fast» og hetsen mot trygdeeksporten har vært så vidt uttalt. Også politisk. Jeg har også mine favorittuttrykk, ett av dem det er en viss fare for vil dukke opp også i flere seriedeler er at «rettsstaten settes under press når delsystemene svikter». Rettsliggjøring er et annet. Jeg skal være raus nok til å gi granskningsrapporten til Finn Arnesen og hans toppjurister siste ord i denne del da rapporten ikke er helt uten brodd: (NOU 2020:9) «Det går igjen at brukerne har opplevd å få manglende, og også motstridende, informasjon fra ulike deler av Nav-systemet. De har opplevd å få lite veiledning om når det må søkes, hvilke utenlandsopphold som omfattes, og hvordan dette skal behandles. Samtidig har personene fortalt at de stolte på beskjeder de fikk i møter og dialog med saksbehandler, noe som «slo tilbake» på dem senere.»

Annonse