Del 3: Når ulver i fåreklær roper ulv

Publisert 14.9.2021
Fotomontasje: Colourbox/Sfm.no
Av Ole Texmo

Hjelp til de trengende! Når delsystemer svikter. Doble svik og doble budskaper. Psykologspesialist Ragnhild Elisabeth Pettersen. Velment, misforstått, eller rett og slett ekte falskhet. Mer samrøre og uklare roller. Etter Strasbourg: Tragedieparasittene skifter pels. Bekymringsmeldinger til besvær. Barnerettsjurist Geir Kjell Andersland på gjensyn. Hjelp til de mottakelige?

I forrige seriedel etterlyste vi både generelt og mer konkret justis- og familiepolitikk. En kronikk som viste seg på radaren først etter at del 2 var sendt over til redaksjonen i Samfunnsmagasinet, kan være verdt å merke seg. Men ikke nødvendigvis fordi dens budskap er til å stole på. I Stavanger Aftenblad 8.9.2021 skriver 2 psykologspesialister og barnefaglige sakkyndige, Heidi Wittrup Djup og Ragnhild Elisabeth Pettersen, blant mye annet tilsynelatende velment og oppbyggelig: «Stabiliteten barn trenger, klarer det offentlige ikke å sørge for. Noen barn hadde hatt det bedre hjemme og utsettes for omsorgssvikt på barnevernets vakt. De får aldri barndommen tilbake»

Ikke vanskelig å være enig her for så vidt. Og i forlengelsen: «Som psykologer ser vi hva dette gjør med barna og deres foreldre. Det er vi som må ta dem inn til behandling. Ikke politikerne. Ikke barnevernet. Tillit tar lang tid å gjenvinne». I kronikken skriver psykologspesialistene også tilsynelatende kritisk til bruken av bekymringsmeldinger og de etterlyser politisk mot: «for oss er det uforståelig at dagens barnevern ikke preger den politiske debatten mer». Skriver psykologene som skal være eksperter på hva folk tenker og føler. Utvilsomt interessante temaer, men dessverre gjør psykologspesialistene ingen forsøk på å besvare eller finne ut av uforståelighetene.

La oss derfor hjelpe til litt. Det er vi som må ta oss av de menneskene som blir sviktet av slike psykologspesialister. Det er vi som har forsøkt å reflektere over diverse systemfeil og unnfallenheter i retts- og psykonom-samveldet. Det er også vi som må forholde oss til fenomener som «ulver i fåreklær»; som diverse organisasjons-sosiopat-foreninger og ymse personer også i motkulturen erfarer. I «motstandsbevegelsen» som utfra egne erfaringer og på papiret stiller spørsmål ved barnevernets herjinger, men som dessverre til dels totalt ukritisk biter på agnet når typer som Ragnhild E. Pettersen skriver om at «Barns beskyttelse har uteblitt i valgkampen».

De problemene barnevernet skaper for stadig større mengder av foreldre og barn, og for omdømmet til retts- og velferdsstaten Norge, er ikke nye. Bekymringsmeldinger ble promotert med stor iver for 15 år siden ca. uten kritiske synspunkter fra psykologer, jurister og andre fagfolk. Politikerne som stolte på fagfolkene mente følgeriktig at barnevernet måtte få enda mer ressurser. Det ble etablert en myte om at omsorgssvikt var underkommunisert. Og som logisk konsekvens en praksis for lavterskel for meldinger uten kvalifisering av lett leselige lovhjemmelsvilkår som at «bekymringer» skal bunne i en tro på at det påstått bekymringsfulle har sin årsak i «alvorlig omsorgssvikt». Troen på at man kunne lesse undersøkelsesbyrden over på barnevernet ble delvis opprettholdt av barnevernet selv som imidlertid fikk mer å bestille enn ønskelig. Og mer enn de taklet.

Verken Ragnhild E. Pettersen (REP) eller andre fagfolk som nå gjør seg interessante med tilsynelatende kritiske synspunkter på norsk barnevern lot høre fra seg den gang kampanjene om å få flere bekymringsmeldinger (fra f.eks. skole og barnehage) fikk førstepris i mainstream-media. Først da en oppegående jurist ved Oppland Distriktshøgskole, Bente Ohnstad sa fra, fikk også enkelte fagfolk opp øynene. For 2 år siden. Misbruk av bekymringsmeldinger er en funksjon av barnevern og myndigheters ideologi. Fagfolk gnir seg heller i hendene når konfliktnivå øker og belastningene der ute flommer inn på venteværelsene til deres kliniske praksiser, jf «det er vi som må ta dem inn til behandling». Stakkars jævler er det fristende å si.

Falskhet er et interessant psykologisk fenomen. Når man leser kronikken og ikke vet bedre, vil man ikke helt usannsynlig kunne være enige i det som står skrevet. Stort sett. Det er bare det at forfatterne ikke nødvendigvis mener det de skriver. Eller at de nok tror deres engasjement blir oppfattet som ekte, og stoler på ikke å bli avslørt som ulver i fåreklær. Kronikken er neppe mer enn et markedsføringsfremstøt for flere oppdrag, også fra barnevernkritiske foreldre. Pettersen og Wittrup Djup skriver slik om det såkalte «doble sviket» en kjent schläger blant psykonomer:

«Som psykologer møter vi barn utsatt for vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt i egne hjem. De trenger hjelp, slik at de får mulighet til å vokse opp i trygghet. Hvis hjelpetjenester og barnevern ikke griper inn, må barna bære konsekvensene. Ofte gjennom et helt liv. Som voksne har mange et stort hjelpebehov fra barndommens traumer. De ble ikke fanget opp mens de ennå var barn. Først ble de sveket av foreldrene. Deretter av et hjelpeapparat som ikke maktet å hjelpe dem».

Budskapet er at folk trenger hjelp fra psykologer og sosionomer. Det er ikke alltid så viktig hva man trenger hjelp til. Hvis psykologer kunne behandle traumer, hadde denne kompetansen vært dokumentert. Det er den ikke. 10 år etter 22. juli hører vi aldri om resultater fra den enorme forskningsinnsatsen på traumebehandling som ble satt inn. Personer utsatt for systemovergrep får aldri hjelp. Minst av alt fra psykologer. REP er leder av en sammenslutning av fagfolk som sier de er kritiske til barnevernet (KiB – Kompetanse i Barnevernet). Her er mange prominente navn som Kari Killen og Magne Raundalen. Samt en del av den sorten det er fristende å kalle tragedieparasitter, vesentlig advokater og psykologer ute etter oppdrag.

Kanskje myndigheter og politiske nivåer rett og slett gjennomskuer falskheten i REP og hennes fagfellers «budskap». Myndighetene er de samme fagfolkenes garantist for solide markedsandeler og vet nok at stuntene til REP og hennes kollega psykologspesialist og barnefaglig sakkyndig er ufarlige. Disse vil aldri utfordre de virkelige systemfeilene og den ideologien som undergraver biologisk foreldreskap og mener at omsorgspersoner er noe som kan byttes ut alt etter som. Slik man kan bytte ut argumenter og pels etter behov. Barnerettsjurist Geir Kjell Andersland er med i denne gruppen av «kritikere». Han mener at antall bekymringsmeldinger må økes; med andre ord at omsorgssvikt fortsatt er underkommunisert. Hva om Pettersen gikk løs på Andersland!?

Barnevern har blitt big business, med sine institusjoner og forsterhjems-industri og tilhørende markeder for avlastning, kurser og ettervern. Til barnevern som vekstnæring hører også et solid innslag av diverse veiledningskurser barnevernet prakker på foreldre som ulykkeligvis ikke helt evner å bli enige enten seg i mellom eller overfor det såkalte «hjelpeapparatet». Innholdet, dvs det faglige innholdet i slike kurser er en parodi verdig. Men aldri hører vi Ragnhild Pettersen og hennes kolleger ytre seg kritisk til barnevernideologien som gir dem deres daglige brød. Blant annet som sakkyndige og kursledere for barnevernet selv. Krisen i barnevernet burde selvsagt vært synlig i en valgkamp. Ikke utelukkende pga EMD-sakene. Når delsystemene svikter, kommer også rettsstaten og deres profesjonelle aktører under press.

I en foreldretvist som gikk for få år siden anbefalte REP i egenskap av sakkyndig at eventuelt samvær mellom forelder og barn måtte tilpasses Barnevernets ressurser. Uten å reflektere over at det konkret er barnets behov som er utgangspunktet for vurdering av «barnets beste», ikke barnevernets «kapasitet» (det var dette ordet REP brukte i rapporten med tilhørende anbefaling). Samrøre med barnevernet er psykologer som REP kjent for, etter hvert også deres doble budskap. Ragnhild Elisabeth Pettersen i ny rolle som barnevernkritiker lyder ikke helt troverdig.