Vi må stemme Norge ut av EØS/EU i høst
fredag 26. februar 2021
Fra Terje Haugoms tastatur
lørdag 27. februar 2021
Show all

Del 3 : Kommer alt til sin rett?

Publisert 26.2.2021
Foto: Sfm.no/Innfelt Stortinget
Av Ole Texmo

Når det offentlige begår overgrep. Om påberopelse av foreldelse. Da Inga Marte Thorkildsen ble taus. Rusreform og viljesløshet. Et samfunn uten sanksjoner? Uten personlig ansvar. Uten konsekvenser. Kriminalmeldingen revisited: 70-åra: Raddisgenerasjonens glanstid. Overproduksjon av kriminologer og sosionomer. Baneheiasaken. Gjenopptakelseskommisjon også for sivile saker?

Stortingets kontroll- og konstitusjonskommite sendte 17.04.2013 et brev til daværende statsråd Inga Marte Thorkildsen (SV) med klar oppfordring om å signalisere hvilken holdning hun hadde til et meget viktig prinsipp vedtatt av et enstemmig storting på bakgrunn av Innstilling nr 217 (2004-05) om erstatningsordninger for barn i barneheimar og spesialskoler som hadde blitt utsatt for overgrep. Henvendelsen var konkretisert som et eksplisitt spørsmål om hvordan dette var blitt fulgt opp. Med bakgrunn i en konkret henvendelse fra et tidligere barnehjemsbarn. Og med ytterligere konkretisering av hvordan det stod til med standpunktet formulert i Instillingen som «føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandler denne gruppa». Neppe til å misforstå.

Det kom aldri noe svar fra SV-statsråden. Men i 2014 ble foreldelsesfristen i voldtektsaker opphevet. Nå i 2021 samler opposisjonspartiene seg om et forslag om å oppheve foreldelselsesfrist for seksuelle overgrep. Foreløpig er det SV, Frp og Rødt med tilslutning fra SP som ivrer og H og deler av AP skal visstnok være på glid. Jeg tar ikke stilling til hensiktsmessigheten av en lovendring, men kan ikke helt fri meg fra å slutte av SV-statsrådens unnfallenhet i spørsmålet om foreldelse for overgrep begått av det offentlige på barneverninstitusjoner og spesialskoler at dette ikke var og er viktig nok. For voldtekter og andre seksuelle overgrep er det personer og i hovedsak menn som er de skyldige. For de er vel skyldige. Uten rettslig prøving.

Hvorvidt det bør være foreldelsesfrist kan avhenge av muligheten for å presentere beviser samt kontradiksjon på en vettug måte. En gammel sak kan være berettiget, men utfordrende å presentere. Det politiske og mediale Norge befinner seg på et farlig ureflektert nivå: Oppfatninger som at det tar 17 år (eller var det 27) før et offer tør å snakke om overgrep blir ikke underkastet vitenskapelig prøving, verken vitnepsykologisk eller på annen måte. Overgrep begått av det offentlig tar man nødig i. Da er foreldelsesfristen god å ha.

I disse dager (uke 7, 2021) legges det frem en rusreform som kan vise seg å være en fallitt av dimensjoner. For oppdragelse av de kommende generasjoner og for hva man skal kunne sanksjonere. Disse henger forsåvidt sammen. Det høres selvsagt fint ut at «Ungdom skal ikke motiveres med tvang og straff men med rådgivning og empati» (Statsråd Bent Høies ord). Det er ikke måte på hvor nedverdigende og ydmykende narkomane blir behandlet, man kan ikke betale bøter, straffen er verre enn selve narkotikamisbruket som de selvfølgelig er helt uskyldige i fordi de narkomane, ifølge offisiell rusreformretorikk «er mennesker som veldig ofte har opplevd store overgrep i livet, de trenger hjelp og har ikke frivillig inn i rusen».

Ja, du leste riktig. Dette er Bent Høie (H) egne ord, dvs man kunne høre det samme refrenget fra narkoliberale over hele linja, inkludert urbane mediekommentatorer som nødvendigvis ma ha sett og opplevd hvordan rusavhengige ødelegger for seg selv, sine familier, sitt nærmiljø og samfunnet som må sette inn ressurser for å rydde opp etter ansvarsfraskrivelsen. Å tro og mene at det å bruke rusmidler ikke har noe med fri vilje å bestille, men nærmest skjebnebestemmelse er mildest talt nedverdigende og det motsatte av den humanisme disse narkoliberalistene kveder. For de ønsker vel å fremstå som gode mennesker eller hur? Uten sanksjoner mot lovbrudd; uten å stille rusmisbrukerne til ansvar for at de undergraver moral og helse, både sin egen og samfunnets behov for beskyttelse. Får denne reformen gjennomslag er terskelen for å si fra overfor oppløpen ungdom som ser det å ruse seg som en menneskerett fjernet. Psykiatriske klinikker er allerede overbooket av ungdom på partydop. Risiko for avhengighet og skadevirkninger tør ikke være helt ukjent.

Men rådgiverne, sosionomene og kriminologene får arbeide, så noe positivt må det vel komme ut av reformen? Det er på dette punkt det er interessant å gå vel 40 år tilbake i tiden å se på de radikale 70-åra, da grunnlaget for overproduksjon av sosialarbeidere, psykologer, sosiologer og andre samfunnsforståere ble lagt. Norge klarer ikke å utdanne håndverkere og produksjonsarbeidere, men barnevernpedagoger har vi mer enn nok av. Og noe må disse folkene si og mene og drive med for å gjøre seg berettiget. SV vil ha et «enda bedre barnevern» og henter vel formodentlig også en del stemmer fra denne yrkesgruppen. Men når barnevernet begår overgrep i lovens navn, hvis de i det hele tatt forholder seg til legalitetsprinsipp og hjemmelsgrunnlag, er det taust. Ikke bare hos SV.

I 1978 kom Kriminalmeldingen og endret dermed mye av oppfatningen om ansvaret for egne handlinger hos deler av de nye generasjoner av elever, lærere, lektorer og yrkesgrupper allerede nevnt. Politisk var dette reformarbeidet knyttet til AP og daværende justisminister Inger Louise Valle. Kortversjonen av reformen kan beskrives i mye av de samme termene jeg har brukt for å karakterisere rusreformen: Ansvar for egne handlinger faller bort; Samfunnet har skylda: Straff er et onde som må erstattes av godlynt snakk fra sosionomer. Hvis du ikke lykkes som samfunnsindivid og havner på skråplanet kan du alltids konstruere en vanskelig barndom. Den totale ansvarsfraskrivelse vi nå ser i ruspolitikken kommer etter over 40 år med gradvis liberalisering hvor hovedargumentet sies å være at det nå er vitenskapelig belegg for å hevde at straff ikke virker.

Mulig det, med en dårlig holdning fra systemene og et liberalt samfunn. Men stoffene virker vel? Kokain og Heroin. Og cannabisen som har vært syntetisk dyrket i flere tiår og er langt sterkere og farligere enn den himavla potten mange raddiser satt og røkte rundt leirbålene i de politisk-radikale 70-åra. De kriminelle miljøene er tøffere. Det burde være opplagt flere gode grunner til å holde seg unna dop i dag enn for 40 år siden, men budskapet nå er at det ikke er så farlig: Du slipper straff for småbesittelser og får i verste fall en sosialrådgiver som sikkert er en kul kis med ring i øret og farget grått hår i stor hestehale. Hva skal vi med TV-sketsjer og parodier i et slikt samfunn.

Siste nytt på området Lov og Rett er at Viggo Kristiansen etter 7 forsøk endelig får gjenopptatt Baneheiasaken hvor han i sin tid ble dømt til 21 års forvaring for angivelig å ha medvirket til drap på to småjenter tilbake i 2000. Gjenopptakelseskommisjonen har brukt tre år på denne runden. De har delt seg i et flertall på tre og et mindretall på to, noe som kan vise seg å få betydning, også for utfallet av selve straffesaken som ikke er gitt. Påtalemyndigheten kan legge ned påstand om frifinnelse og dermed forenkle prosessen. Men vi kan ikke usannsynlig oppleve at påtalemyndigheten ikke legger seg flat. Mye prestisje er samlet opp siden man i sin tid dømte Kristiansen på hans kamerats ord, misforstått mobildekning og tvilsomme DNA-beviser. Kameraten Jan Helge Andersen er ferdig sonet og på fri fot.

Ble Andersen lovet mildere straff hvis han anga sin kamerat? Man kan undre seg over flere sider av denne saken som kan vise seg å være en av Norges største justismord og skandalesaker. Samtidig kan det være grunn til å spørre om det er på tide med en gjenopptakelseskommisjon for sivile saker. Konsekvensene av feilaktige premisser og prosesser og avgjørelser er store også her selv om de ikke er like spektakulære og taperne havner i fengsel. Beviskravene i sivile saker er lavere, i noen sakstyper fraværende, noe som øker muligheten for feilaktige avgjørelser og mistillit til rettsapparatet. Inntil videre: «If You Cant Do the Time, Dont Do the Crime».

Annonse