Gi sykepenger til alle over 67 som jobber
mandag 6. september 2021
Demokrati og toleranse
fredag 10. september 2021
Show all

Del 2: Hvor er justispolitikken i valgkampen?

Publisert 10.9.2021
Fotomontasje: Sfm.no/Colourbox
Av Ole Texmo

Rusreformen som forsvant. Domstolsreformen – en utfordring for distriktsnorge? Samværssabotasje på dagsordenen? Hvor er NAV-skandalen og hvor er barnevernkritikken? Ansvarsfraskrivelse og rettsliggjøring. Gjenopptakelse som påminnelse. Familieminister Ropstads fårete flir. Justisminister Meland viser muskler. Venstresidens pinligheter. Høyresidens unnfallenhet.

Vi befinner oss i sluttfasen av en valgkamp som har dreid seg vel mye om gratis skolelunch, og klima, herunder fremtiden for norsk oljenæring hvis inntekter, en smule ironisk kanskje, har reddet oss gjennom corona-unntakstilstanden. Så langt. På et tidligere stadium i valgkampen var sentrum-periferi et vesentlig tema, nærmere bestemt hva distriktsnorge skulle tilgodeses med. Valg av tema endrer seg raskt. Hvorvidt det er planlagt strategi fra media og partier å diskutere bort vindkraft og energi opp mot distriktspolitikk skal ikke spekuleres i.

For vårt fokus på «Rettsstat under press» vil mulige justispolitiske temaer være interessant å spore. Som mer enn symbolpolitikk når og hvis det skulle være tale om normer og verdier. I særlig grad ideologiske skillelinjer. Så langt har vi lett forgjeves. For ordens skyld: med justispolitikk forstås f.eks kriminalpolitikk og hvordan justisvesen bør organiseres. Politi- og domstolsreformer føyer seg inn i en sentraliseringstendens iallfall Senterpartiet og kanskje tilogmed SV burde ha motforestillinger mot. Justispolitikken omfatter hva politiske organer bør ha innflytelse på, vettug diskusjon og vedtaking av lover og regler. Til forskjell fra hvordan lover og regler praktiseres, noe som er justisvesenets (politi og rett) oppgave politikere ikke bør blande seg opp i.

Signaler om normer og verdier gis hovedsakelig gjennom lovenes forarbeider. I hvilken grad har politikken gitt fra seg makt og innflytelse, kan man spørre. For de som mon lurer på hva uttrykket «rettsliggjøring» betyr, et ord jeg kommer til å bruke endel, betyr for forskyvning, for ikke å si ansvarsfraskrivelse. Visse temaer er forsåvidt underkastet kontinuerlige prosesser, f.eks straffenivå og beviskrav. Vi skal i en senere artikkel komme tilbake til et tema innen familieretten som ligger oss nært: «samværssabotasje» ingen myndigheter/statsmakter hittil har villet ta i. Samværsretten er ubeskyttet, noe som skaper mye frustrasjon og mye press på rettsstaten.

Dynamikken i lovreformer er ikke nødvendigvis partipolitisk motivert. Byråkratiet spiller en viktig rolle, og fagmiljøenes muligheter til å påvirke prioriteringer. Lovrevisjoner er som nevnt et kontinuerlig arbeide som ikke nødvendigvis styres av politiske prioriteringer eksplisitt formulert gjennom valgprogrammer. Men dynamikken i å forhindre en lovreform kan være taktisk politisk. Reformer kan stanses utfra politiske avveininger. Et ferskt eksempel er rusreformen fremmet av Solbergregjeringen. Reformen fikk ikke flertall i Stortinget til tross for at partier som AP «normalt» ville ha stemt i den ansvarsfritakelse som implisitt ligger i reformens ideologi.

Sosionompartiet SV er som kjent mot personlig ansvar for egne handlinger. Også Rødt og MBD er tilbøyelige til å skyve påstått svake grupper foran seg, uavhengig av personlig ansvar for deres egne handlinger. Men for et parti som planlegger å sitte i regjering med landets gjennom historien beste hestehandlerparti SP, var AP s prioritet klar nok. Rusliberalisme slår best an i urbane strøk. Det mangler ikke på arbeidsplasser for venstresidevelgere innen kriminalomsorg, sosionomsamvelde og psykisk uhelsenorge. Og mer vil det bli. Vi har fått velferdsprofitører som bestilt. Venstresiden, f.eks Rødt og SV må gjerne klage, men dette er delvis konsekvensen av sykeliggjøring og sosionomisering av samfunnet. Til beste for mange av venstresidens kjernevelgere.

Høyresidens tidligere veldig så eksplisitte respekt for enkeltmennesket, mot overgrep fra Storsamfunnet, er historie. Kritikk mot barnevernets herjinger forsvant med John Alvheim (FrP) for mange år siden. Nå dreier det seg vesentlig om facilitering for nye vekstnæringer og konsulentsamfunn, makt og prestisje. Venstresiden og solidariteten er en gjentatt pinlighet. Er det noe denne politiske fløyen har spesialisert seg i er det hvordan skyve svake grupper foran seg for å legitimere autoritære tendenser. Venstresiden vil aldri finne på å kritisere et barnevern som baserer seg på en ideologi hvor offentlige etater med uklar bevissthet om skille mellom makt og omsorg vet bedre enn de biologisk forbundne familiemedlemmene.

Venstresiden har aldri vært kritiske til overgrep fra det offentlige. EMD-sakene er no matter, og værre vil det bli når og hvis Inga Marte Thorkildsen (SV) på ny blir familieminister. Deres viktigste familiepolitiske prosjekt nå er å få innført «et tredje juridisk kjønn». Mange lurer nok på om det er noen vits i å stemme på borgerlige småpartier som overfladisk sett har små muligheter til å nå frem med mandater. Et visst usikkerhetsmoment knytter seg til Demokratene som blir spådd «det nye Fremskrittspartiet». Som protest til høyresiden og de borgerliges unnfallenhet. De av oss som har levd en stund, husker Anders Langes parti som i 1973 fikk 4 mandater. Hvem vet?

Det som kunne vært et interessant tema for denne valgkampen, men som har glimret med sitt fravær, tiltross for klima og greier, er betydningen av EU og EØS. På tale om betydningen av tilpasning til lover og regler, for ikke å nevne undergraving av selvråderett, kunne og burde EU/EØS vært mer i fokus. Alt henger ikke nødvendigvis sammen med alt, slik landsmoderen Gro i sin tid hevdet, men visse overordnede systemer styrer mer enn politikere vil at folket skal vite. Ser det ut som. Et mulig tema kunne vært EØS og den såkalte globalismens betydning for energi og klima, med utfordringer for rettsstaten. Hvordan påvirker disse diskursene justispolitikken? Og hvor lander SP med bonden Ola Borten Moe på den ene siden, og juristen Marit Arnstad på den andre?

Det kan være fristende å spekulere i mulige motiver for å la visse temaer ligge. Hos media og hos politikerne, og hos de som ser ut til å styre begge: PR-folkene og samfunnskontaktene. Politikeres interesse for rettsstaten kan være påvirket av hva deres rådgivere og spin-doktorer mener er hot nok til å fange interesse i media. Som mediasak heller enn prinsippiell viktig valgkampsak for å tydeliggjøre alternativer. Vi lager ingen konspirasjonsteori ut av dette, registrerer kun fravær av diskusjon om rettsstatlige prinsipper med betydning for utforming av politikk og samfunn.

Hvis politikere og byråkrati finner ut at for mange får trygdeytelser, strammes det inn. Når innstrammingen har fungert på tvilsomme premisser lenge nok, kommer reaksjonene. NAV-skandalen er eksempel på dette, men ikke valgkamptema. Det samme gjelder funksjonen av et oversosionomisert samfunn som produserer materiale for EMD hvor Norge har fått et dårlig rykte. Stikkord er terskler for omsorgsovertakelser på tvilsomme premisser. Barnevernssakene er ikke nevnt i valgkampen, med et lite unntak hvor familieministeren på spørsmål ikke hadde annet å vise opp enn sitt fårete flir.

Nest siste nytt i uke 36 få dager før valget er at en betydelig mengde NAV-skandalesaker (de såkalte trygdeksportsakene) som endte med straff blir gjenopptatt. Uretten slår tilbake. Politikerne er tause. Siste nytt er at politiet kan erstatte pepperspray og batong med elektrosjokkpistol. Justisminister Monica Meland viser muskler og skyter fra hoften i valgkampinnspurten. Søk dekning!

Annonse