Del 2: Det politiske landskap og klima

Publisert 12.2.2021
Foto: Sfm.no
Av Ole Texmo

«Økte ressurser og større handlingsrom». Storkoalisjoner før og nå og i fremtiden. Kart og terreng. Regionreform og stortingsvalg. Klima og barometer; prognoser og målinger. By å lain, hainhoin i bain. De store og de små. Partilandskapet: skillelinjer og sperregrenser, velgerflukt og tilhørighet. Ny EU-kamp? Raymond for president!

Samfunnsmagasinet er et uavhengig politisk organ og jeg er en uavhengig skribent. Ingen eventuelle partipreferanser, gitt at de er der i bakgrunnen, vil derfor bli eksponert. Mitt grunnsyn er at det er god grunn til å være skeptisk til alle partiene som dominerer politikk og nyhetsbilde. Over hele den politiske skalaen, uavhengig av størrelse. Ikke dermed sagt at man skal være likegyldig. Derfor denne artikkelen og noen utsyn over landskapet, synfaring og fargelegging av kartet. De ulike fargeblandinger og konstellasjoner bør ses i et historisk lys, i likhet med andre tematiseringer som f.eks grunnlag for og effekten av ulike reformer vi garantert vil omtale i kommende seriedeler.

Ett spørsmål som reiser seg ofte men som ikke nødvendigvis vil bli besvart her men dog gjentatt utover serien, er om politikerne ser på folk som annet enn stemmekveg? Som forbrukere som må betale rekordhøyt strømforbruk med tilhørende markedspris; bensin eller diesel til sine kjøretøyer. AP-leder Jonas Gahr Støre kjemper for sitt politiske liv og fra sin vestkantvilla tikker det inn fra rådgivere og PR-agenter: «Fri til diesel-populistene !». Hvem som står bak lar vi ligge. Mellom linjene. EL-sparkesykkel er definert som sykkel og unntatt bilansvarslovens nedslagsfelt. Som et tips til de som risikerer å bli påkjørt. Spøk tilside.

SP-leder Trygve Slagsvold Vedum og AP-politiker Espen Barth Eide braket nylig sammen om Paris-avtalen og mål for reduksjon av Co2 utslipp. Vedum sier at klimamålene må være realistiske, det bor folk i distriktene og ikke alle har like god råd. Barth Eide «tror nesten ikke det han hører». Men Barth Eide skulle hørt seg selv fra 1994 da SP sist var stort og APs største hatobjekt før, under og etter EU-kampen hvor Norge sa Nei. Barth Eide var av de mest krakilske SP-haterne. Senere vet vi at AP og SP har sittet i regjering sammen og det er ikke utelukket at det skjer igjen. Med eller uten SV på lasset, noe de to kommende regjeringssamarbeidspartiene har delte meninger om.

Klimaet mellom Vedum og Barth Eide, mellom SP og AP, ser ut til å variere. Partileder Jonas fra Vindern forsøker å rydde opp når Barth Eide og andre byfolk glefser mot bønna fra Mjøsa og stroka innafor. Partilederen, än så länge, frir til bilister og distriktsnorge og vil bl.a gi 1 1/2 milliard til fergeselskapene i kystnorge for å få ned prisene. I 1994 var SP store mye pga erklært EU-motstand. Senere har de vokst fordi de har vært konsekvente i motstand mot kommunesammenslåinger og alt som utarmer distriktene og primærnæringene. Mer komplisert trenger det ikke være. Storkoalisjonen AP-H-Frp har sørget for en samfunnsutvikling der mer sentralisering (kommune, fylkes og domstols, nær og fjernpoliti og gud vet hva -reformer) har bidratt til å fremmedgjøre fler og fler fra politiske og samfunnsmessige beslutningsprosesser. Mentalt som i praksis.

Påståtte stordriftsfordeler er ikke dokumentert utover slagord som «økte ressurser og større handlingsrom». Som om ikke Barnevernet man i sin tid fremstilte som kronargument for storkommunereformen gjør hva de vil uansett, Strasbourgdommer til tross. Også SV og partiene til venstre ser ut til å tjene på denne samfunnsutviklingen, så lenge barnevernhumbugen ikke avsløres. AP lekker i alle retninger. Kan en rørlegger være redningen? Mens regjeringspartiene V og Krf havner under sperregrensa og ikke helt usannsynlig forblir der. Det skal bli interessant å tegne det partipolitiske kartet om vel et halvt år når valget har funnet sted og Erna er fjerna.

Ikke utypisk kaller Barth Eide Vedums utsagn for populistisk, en sikker vinner fra urbant sentralistisk ståsted: Det som sies nord for Gjelleråsen er ikke verdt å høre på. Selv om man etter valget vil sitte i regjering med et parti som for tiden er større enn AP. Siste meningsmålinger: H litt foran SP som er litt foran AP – tilsammen har disse ca 60 % av velgeroppslutningen når disse linjer skrives. Men det kan endre seg. SP kan bli større, AP og H kan bli mindre. Distriktspolitikken kan få andre farger. Populismen kan få nye karttegn etter nysynfaring og revisjon av kartnormen.

Kommunesammenslåingen og dens reformideologi er dyrket frem av en storkoalisjon bestående av AP, H og Frp, godt hjulpet av et voksende byråkrati. Før i tiden var storkoalisjonen AP og H enig i 95 % av alle sakene som ble behandlet på Stortinget. Utad skaptes inntrykk av politiske hovedmotstandere. Gro og Kåre kom begge fra vestkanten og snakket deretter. Hva så med de små partiene? SV er oppe i 8 %, det samme som Frp. Mdg og Rødt vokser, mens regjeringspartiene Krf og V er under sperregrensen. En Abid Raja som leker apekatt i Trollveggen sammen med Tom Cruise kan ikke redde Venstre fra fortapelse. I tillegg har vi en rekke småpartier som reflekterer interessante strømninger i samfunnets yttersfærer men som ikke regnes med i det gode selskap.

Skulle vi for den redaksjonelle spissing samle tre ikke helt uaktuelle tråder fra Media, Poltikk og Helse til en fremstilling, kunne setningen f.eks sett slik ut: «NRK velger å la Oslos byrådsleder Raymond Johansen få hovedoppslaget denne gangen også, nå sier han at corona-tiltakene fra regjeringen er for svake». Med forbehold for at Raymond kan ha rett, jf vår erklærte uavhengighet som nå og da kan ta høyde for at det tidligere statsbærende arbeiderpartiet kan ha både dyktige, troverdige og redelige politikere samt velbegrunnede standpunkter, dog unntaksvis, er mitt poeng følgende: NRK velger ofte Raymond som talsperson ikke bare for AP men også for det politisk legitime uttrykk som må få førsteprioritet i statskanalen.

Også foran landets statsminister som fremdeles er Erna Solberg fra Høyre. Dette kan oppfattes som venstrevridning og som en undergraving av Jonas Gahr Støres status og kommunikasjonevner. Medias skjulte politiske agenda fra Oslo 1,2 og 3. Groruddalen der Jan Bøhler kommer fra er Oslo 11. Bydelene med høye smittetall har også høye Oslo-tall men de brukes nå mest instrumentelt og for retorikkens skyld. Oslo må få mer. Så kan dieselpopulistene holde seg på landet mens Oslofolket kjører EL-sykkel. Litt dyrt kanskje men politisk korrekt. Da Raymond ble byrådsleder var ikke tittelen bra nok: Han ville bli kalt Byrådspresident. Men ikke for det: Kanskje AP virkelig trenger en arbeiderklassebasert rørlegger med statsmannsambisjoner, en som ikke lar det lekke slik Hadia Tajik gjorde under Giske-saken for en stund siden.

Til slutt i denne del: Som et frampeik til senere refleksjoner om rettsliggjøring men også som eksempel på en politisk sak, dvs flere saker som henger sammen, er om det ikke er på tide å reise en ny EU-diskusjon med konsekvenser for den politiske sammensetningen på Stortinget. I disse dager er til behandling i Høyesteretts storkammer søksmål fra Nei til EU om å få føre sak, prosessuelt altså, om lovligheten av vedtaket som kom for tre år siden om å godta EUs tredje energipakke, og dermed underlegge Norge EU s energibyrå Acer. Flertallet den gang var AP, H, Frp, V og Mdg. Kontroll over egne kraftressurser, eller «sjølråderett» som det het ved forrige EU kamp i 1994, for ikke å nevne EF-kampen i 1972, tør være viktig nok politisk. Og mens vi er inne på EU byråer og råderett: Den fjerde Jernbanepakka, eller direktiv som det heter, er ikke mindre tvilsom. There is more to come.