Er Koronasertifikat det samme som vaksinetvang i Norge?
fredag 7. mai 2021
Oslo sentrums dødskamp
mandag 10. mai 2021
Show all

Del 10: Våre neste generasjoner

Publisert 7.5.2021
Av Ole Texmo
Illustrasjonsfoto:Sfm.no

Reformnorge. Fremtidsvisjoner. Perspektivmeldingen. Utdanning som sysselsetting. Gudmund Hernes som innbegrep. Motkrefter og alternative stemmene. Reform 97. Nye fag, nye læreplaner, nye lærebøker og nye markeder. Digitalsamfunnet og skjermbarna. Tidlig barnehagestart og stress. Reformer uten kunnskapsgrunnlag. Psykonomenes marked. Historieløsheten.

Vår skepsis til reformproduksjonen er dypt forankret og fremfor alt historisk begrunnet. Det siste kan kort oppsummeres med at reformer sjelden eller aldri blir etterprøvd, verken metodisk i termer av vitenskapelige krav, eller for erfaring på ulike områder, for arbeidslivet, i helse og omsorg, og ikke minst skole og utdanning som virkelig har fått unngjelde. De menneskene som reformene berører og rammer blir sjelden eller aldri spurt. Verken foreldre eller barn. Reform 97, eller «seksårsreformen» om skolestart for seksåringer møtte før 1997 mye motstand, fra foreldre men også fra lærere og førskolelærere. Men protestene ble ignorert, mildest talt.

Reformiveren skjøt for alvor fart på 70-tallet, da etterkrigsgenerasjonen av velfødde og konjunkturheldige akademikere måtte få både jobb og status samtidig som oljepengene strømmet inn på konto. Overproduksjonen av teoretikere var i gang. Norge hadde råd til å sysselsette mengder med akademikere, ikke minst i byråkrati og akademia; til å utvikle skole og utdanningssamfunnet. Teoretisering på bekostning av respekt for fysisk arbeide er den enkle men ikke desto mindre sanne oppfatning av konsekvensene.

Til «sjangerbetegnelsen» reformproduksjon regner jeg også offentlige utredninger (NOU), Stortingsmeldinger, typer av forskningsrapporter med offentlig fullfinansierte midler. I realiteten bestillingsverk eller også politiske dokumenter og ikke nødvendigvis vitenskapelig utarbeidet. Vi snakker om mengder av publiseringer. Hadde ikke den digitale revolusjonen kommet for fullt og trykking på papir blitt avleggs, ville Norge vært avskoget – spøk til side. Vi konsentrer oss i denne artikkelen som avslutter serien Norge – verdens beste land, om reformer for barn og unge. Om skole og utdanning. Bare siste året har det kommet to større anlagte reformer, «Fagfornyelsen» som kom høst 2020, og nå for kort tid siden (mars 2021) «Fullføringsreformen» for videregående skoler.

Fagfornyelsens krav om reviderte læreplaner var ikke koordinert med lærebokproduksjonen. Skoler kjøper derfor inn bøker som er utdaterte. Noen må føle seg lurt eller hur. At skole og utdanning er industri på mange områder, ikke bare for læreverker men også for informasjonsteknologiske investeringer, trenger man ikke være sosiolog eller økonom for å skjønne. Nå har man imidlertid begynt å bekymre seg for skjermbarna. Den digitale revolusjon har sine baksider. Noen snakker om «blikket som forsvant», andre om personvernet. En skoleforsker hevder at næringslivet har lyktes med å forsyne norske læreplaner med «nyliberal IT-optimisme». Gaute Brochmann har skrevet boken «De digitale prøvekaninene». Her hevder han at det ikke ligger kunnskap eller dokumentert effekt under bruken av nettbrett i skolen. At reformer gjennomføres uten kunnskapsgrunnlag tror vi så gjerne.

Før het det «Hele folket i arbeid», nå er devisen «hele folket må gå i barnehage». Dels er dette ideologisk da barnehage og heldagsforkjempere ikke sjelden viser til at foreldre ikke strekker til og kan gi barn feil oppdragelse og uriktige verdier. Ideologisk overstyring derimot fra staten er helt ok. I fjor kom også på timeplanen det nye tverrfaget «Livsmestring» som var på plass fra høst 2021. En psykologiprofessor Ole Jacob Madsen har med bok og kronikker advart mot en kultur som er «terapi light», og som ikke når de som trenger det men er tilpasset allerede ressurssterke middelklasseungdom. Psykonomiseringen av skolen, vårt uttrykk, er et delvis produkt av lobbyisme fra interesseorganisasjoner. Man trenger ikke lage konspirasjonsteorier. Og har du begynt på terapigaleien, er det ikke meningen av du skal bli frisk og fungerende nok til å slippe unna psykonomene senere i livet. For den som måtte tro det.

Barnehage er nå tilbud til alle som ønsker det. Noen barn begynner så tidlig at det går ut over helsen. Dette er ikke ukjent for forskere og politikere og noen sier også fra. Noen stiller faktisk spørsmål om det er en sammenheng mellom det å sende ettåringer i barnehage og det forhold at angst og stresslidelser har blitt stadig mer utbredt. Livsmestring på timeplanen er muligens ment å bøte på dette, men vi har våre tvil om ikke intensjonene er skalkeskjul for mer ideologiproduksjon kamuflert som velment omsorg og pedagogikk. Mer teori og mindre tilrettelegging for virkelig livs og arbeidserfaring. Hva man tidligere oppfattet som grunnleggende for dannelse. De siste tiårenes institusjonalisering av ettåringenes omsorg, bort fra foreldre og over i barnehagen, kan ikke utelukkes å ha negativ effekt. Dette er det forsket på. Foreldres fravær fører til alarmberedskap i barnet som gir seg utslag i målbart forhøyet stressnivå. Det er alment kjent at slikt stress kan gi økt sårbarhet gjennom livsløpet. Mens vi nå først er inne på psykologien.

Hvem skal ta seg av våre barn og unge når de blir gamle? I stedet for å stille spørsmålet om omsorgen og dens organisering – offentlig og eller privat – utfra våre behov, fremskriver vi altså problemstillingen til en tid da vi er borte. Til en tid ikke usannsynlig enda mer uoversiktlig enn den vi har i dag. Til en tid det ikke er like opplagt at det er en foreldregenerasjon som kan veilede barn og unge og forberede dem på selvforsørgelse og eget ansvar. Til en tid hvor det har hett lenge at det offentlige både skal ta ansvaret, delvis fra familien som er systematisk undergravd som samfunnsinstitusjon over lengre tid, men hvor praksis viser at det aldri var meningen at samfunnet virkelig stiller opp for deg. Fake. Velment og politisk korrekt, men like fullt fake. «Livsmestring» som skolefag har «power posing» som pedagogisk læremiddel. Ingen snakker om falske selvbilder i en tid hvor klikkhysteriet og digital eksponering vitner om mangel på selvdisiplin. Digitalsamfunnet forveksles ofte med kompetansesamfunnet.

Virker dette dystopisk? Pessimistisk så det holder? Well. Det er ikke sikkert at det som her skrives er så galt fanget, så la oss se på hvordan man forestiller seg at samfunnet vil utvikle seg på enkelte områder som direkte berører  barna når de etterhvert blir voksne og eldre. Til helse og omsorg, i forlengelse av forrige seriedel. En relativt fersk stortingsmelding, kalt Perspektivmeldingen er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå (SSB). Her har forskere (må vi anta) framskrevet endel tall og beregninger omkring bl.a behov for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren de neste tiårene. Vi vet fra før at det er noe som heter eldrebølge; at folk lever lenger og derfor vil kunne være pleietrengende lengre tid enn før da folk døde når de var utslitt etter et passe langt eller kort arbeidsliv.

Fysisk arbeid er som kjent ikke like vanlig lengre, iallfall ikke for etniske nordmenn og kvinner. Iallfall ikke for nye generasjoner. Av dagens eldre er det imidlertid mange som ikke får de ytelsene fra velferdssamfunnet de har krav på, men nå skal det handle om de neste generasjonene. Perspektivmeldinger legges frem hvert fjerde år. Beregningene gir indikasjoner på at så langt fram i tid som 2060 må en av tre jobbe i helse og omsorg. Rundt regnet vil utviklingen av behovene tilsi at det er behov for rundt regnet 100 000 flere årsverk pr 2035 og 250 000 flere i 2060. Man har da lagt til grunn tall fra 2018 og forutsatt en liten forbedring i årene som kommer. Oljepengene vil svinne hen. Man forutsetter vider at tidligere oljearbeidere vil strømme til omsorgsyrkene. Ingen ting å bekymre seg om med andre ord: Dætta går så bra så! Perspektivmeldingen sier intet om avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft. Symptomatisk nok kanskje?

Gudmund Hernes var utdanningsminister i en lengre periode på 90-tallet, og gjorde et slags comeback som helseminister. Grunnen til at vi henger oss opp i denne nå pensjonerte men fremdeles aktive akademisk skolerte men ikke særlig praktisk forstående sosiologiprofessoren er at han kan betegnes som innbegrepet av feilslått skole og utdanningspolitikk. Litt historikk: Hernes var og er i norsk akademisk historie en wonderboy. Han ble professor som 30-åring og fikk en helt spesiell posisjon i det som ble kalt Maktutredningen (1972-78) og senere på tenkeloftet til AP-regjeringer som Bratteli og senere Brundtland. «Med viten og vilje» (1988) ga retningslinjer for høyere utdanning, Hernes kongstanke var og er at alle bør studere på universitet for å bli dannede mennesker og gode sosialdemokrater, slik daværende og kommende partiledere som Brundtland og Stoltenberg og Gahr Støre med sine solide vestkantgener.

Ikke rart Arbeiderpartiet skrumper; ikke rart Norge mangler fagarbeidere og yrkesopplæring. Som utdanningsminister tilrettela han for reformer hvorav R97 allerede er nevnt. For videregående skoler ble det en katastrofe for yrkesfag da teoretiseringen tok overhånd. Ensretting av undervisning uten tilpasning verken til lokale forhold eller de enkelte yrkesfagene har ført til at mange som begynte på utdanningen mislyktes. Og som om den pedagogiske fiaskoen ikke var nok: Hernes fikk mot seg store grupper av lærere og lektorer. Selv det akademiske sjiktet av pedagog-Norge rister på hodet av Gudmund Hernes og hans akademisering av skole-Norge. Vi har i dag mer enn nok akademikere. At vi ikke trenger alle disse er opplagt nok. Spesielt når vi ser hva de kommer med.

Respekten for fysisk arbeid kan være på vei opp igjen. Som en konsekvens av nedgradering over lengre tid kanskje. Eller rett og slett fordi Norge er avhengig av produksjonsarbeidere, håndverkere og andre som holder hjulene i gang. Alt kan ikke digitaliseres. Alle kan heller ikke bli sosiologer. I nevnte «Fullføringsreform» er historiefaget foreslått sløyfet. De som har lest mine skriverier skjønner raskt hva jeg mener om den saken. Hvordan skal vi kunne lære? Jeg innledet seriedel 1 med å spørre om seksåringene som begynte på skolen i 1997 lærte å lese og skrive. Da jeg gikk på ungdomsskolen nordpå på 70-tallet spiste vi mye fisk (9 dager i uken på det meste) og fikk av den grunn muligens høyere IQ enn søringan, fiskefettsyrer er som kjent bra for hjernen. Vi fikk vite at sørpå, i Oslo nærmere bestemt, oppdaget man at enkelte elever kunne gå gjennom hele 9-årig skole uten å kunne lese eller skrive. Noen uten å bli oppdaget. Men mange klarte seg uten fullført skolegang da det fantes praktiske jobber samfunnet hadde bruk for. Slik er det ikke i dag. Mange unge mangler elementær arbeidserfaring fra jobber min generasjon tok for hva de var. Respekten for arbeid trenger et løft: Som Mao sa, eller var det Vømmøl: «de e ijtnå som kjæm ta sæ sjøl»

Annonse