Av Ole Texmo
Publisert 13.6.2025
Bakgrunnsfoto: iStock.
Illustrasjon: Faksimile forsideomslag av bok: Ellingsæter, Anne Lise, Aksel Hatland, Per Haave og Steinar Stjernø: Den nye velferdsstatens historie. Ekspansjon og omdanning etter 1966. Gyldendal Akademisk. Oslo. 2020. (ISBN: 978-82-05-49869-3)
Sikkerhetsnettet. Stat, marked og familie. Inndelinger og avgrensninger. Kontinuitet og brudd. Makt og forskyvning. Psykonomi, barnevern og foreldreusikkerhetsindustrier. Siste nytt: Nasjonale råd om skjermbruk. Statsfeminisme og familiepolitikk. Premissgivere og fortolkere. Statsforvalteren kan ikke se. Forebygging og folkehelse. Tillit. For store og små. Motkrefter.
Vi har kommet fram til siste seriedel og skal forsøke å både summere opp litt og supplere med noen av de perspektivene vi har antydet fra del 1 og framover i seriens gang. Vår serie har hatt ulike arbeidstitler før og under prosessen med å skrive den fram. Nest siste var «Velferdsstatens utfordringer». Like opplagt som å gi velferdsstaten en sentral plass i serien, er for denne skribent er å være kritisk til de offisielle framstillingene. Også den boka hvis forside vi har valgt å bruke som illustrasjon, (Ellingsæter med flere, 2020). <referanse 1> Boka har en tilnærmet komplett oversikt over aktuelle utredninger, rapporter, stortingsmeldinger, og saksregister foruten litteraturliste det alltid er interessant å studere nærmere. Antall offentlige utredninger i oversikten er ca 100, fra NOU 1972:30 om «Sosiale tjenester» til NOU 2017:6 «Offentlig støtte til barnefamiliene».
Jeg var tilstede da NOU 2017:6 ble presentert av utvalget og dets formann (orsak: forkvinne), professor Anne Lise Ellingsæter (som leseren har gjettet er medforfatter av boken vi ofte refererer til). At Velferdsstaten er kjønnet, er neppe omstridt, særlig fordi brorparten (orsak: søsterparten) av de sysselsatte er kvinner. Og ser vi på hvem som mottar ulike støtter er det sikkert flere kvinner enn menn. At statsfeminismen har dominert visse felter er heller ikke omstridt, men kritikken av om dette er bare heldig, er ikke like lett å få fram. Det opplevde jeg da jeg stilte spørsmål under presentasjonen av NOU 2017:6. Jeg kommer tilbake til stemningen og om jeg fikk noe svar på hvorfor har vi ikke fått kjønnsnøytrale vilkår for tilskrivning av foreldrepermisjon.
Med forbehold for den statsfeministiske slagsiden i kapitlene til professor Ellingsæter hvor hun selektivt plukker nedgraderende utsagn om fedre og omsorgsansvar som belegg for statsfeminismens triumf og berettigelse: Boken er et viktig referanseverk for den solide oversikten over ulike tendenser og konkrete nedslag, kildemessig identifisert som utredninger, reformer, lover og andre offentlige dokumenter jeg anbefaler å sjekke for innhold. Med forbehold jeg har nevnt, konkret om familiepolitikk og hvilken plass vilkår for foreldrepermisjonsregler har. I stort og smått. For store og små. Dette må gjentas helt til det sitter, ikke minst fordi den norske velferdsstatsmodellen bygger på såkalt universalisme: Sosial likhet og like rettigheter for alle.
Jeg lånte uttrykket «milepæl» om det historiske skille før og etter Folketrygdloven 1966 i del 9, og låner her like gjerne uttrykket «veiskille» i del 10. For mens målet for velferdsstaten før 1966 var å sikre mot fattigdom ved bortfall av arbeidsinntekt, ble både økonomisk trygghet grunnleggende og helsemessig trygghet målene forent i den ny velferdsstaten som utviklet seg etter. Til og begynne med i det samme systemet, etterhvert fragmentert men så, som vi har forsøkt å framstille i foregående seriedeler 8 og 9, koordinert med avanserte organisasjonsmodeller og direktorater. For henvisning til tidligere seriedeler bruker jeg for enkelthets skyld samlesiden <referanse 2>
Et perspektiv som er dels fremtredende hos Ellingsæter mfl er framstilling av kontinuitet og brudd, og i nydannelser i både systemkodekser, dvs normative føringer, og politiske begrunnelser. En tråd er henvisninger til videreføring av velferdssystemets inndeling i kategorier etter årsak til inntektstap/økonomisk svikt. Alderdom, sykdom og uførhet, arbeidsløshet, fødsel og manglende familieforsørgelse. Linjene i velferdsstatens utvikling følger også områdene, hvorav flere er nevnt. I tillegg til arbeidsmarked, trygd og sosialhjelp, også barnevern, innvandring og det mer ulne «helse og omsorg». Hovedvekt på de politiske prosessene og linjene er forfatternes valgte perspektiver. Det kan derfor ses på som noe forfeilet å kritisere en framstilling for visse mangler.
Denne skribent vil dog påpeke at forfatterne synes noe ukritiske til veksten i barnevern og enkelte (og summen av) nye vekstnæringer som Foreldreusikkerhetsindustrien. I den grad disse tendensene er registrert overhodet. I dette ligger at forfatterne har valgt et hovedperspektiv som for ensidig framstiller de politiske målene og den politiske retorikken i departementalt språk. Da blir det mye velmentheter og lite konkret kritikk av hvordan ordninger fungerer i praksis. NAV-skandalesaken eksploderte høsten 2019, men har nok av redaksjonelt forståelige grunner ikke funnet veien inn i framstillingen (bok utgitt i 2020). Vi håper erkjennelsene festet seg til neste utgivelse og opplisting av NOU 2020:9 «Blindsonen». Også med kritikk av statlig og professoral ansvarsfraskrivelse.
Forfatterne kan synes fjerne for problemstillinger som hvordan og hvorfor profesjonalisering også medfører at profesjonsinteresser kan sperre for innsikter. For å være mer opptatt av markedsandeler og status enn av fag og metode. Og at posisjonering og politisk innflytelse kan overtrumfe reell kunnskapsutvikling delvis basert på typer av bruker og klientperspektiver. Til dette hører også den prestisje som forbindes med fag og faglig identitet. En psykolog vil ha seg frabedt at en lekmann eller kvinne kommer her og kommer her med synspunkter på psykologiske fenomener som tilknytning, lojaliteter og former for påvirkning. Sosionomer og barnevernpedagoger kan bli menneskefiendtlige hvis en mor eller far utfordrer deres kompetanse, både den formelle og den reelle. Leger derimot kan synes mer fortrolig med lekmannskunnskap, og har for lengst skjønt at pasienter googler seg fram til symptomer og diagnoser på egenhånd. Utfordrende nok vil jeg tro.
Bildet må nyanseres. Ikke minst betydning av marked. Jeg nevner også hvem som kan skaffe seg sugerør i statskassen. Uttrykkene som brukes om velferdsmodeller eller regimer er ofte inndelt i den sosialdemokratiske, den liberale og den konservative. Den sosialdemokratiske er den vi kjenner best, kjennetegnet av politikk for full sysselsetting (også av helse og sosialarbeidere), universalisme og bredt utbygde skattefinansierte tjenester. Grovt skissert svarer de tre modellene til forholdet mellom stat, marked og familie som velferdsinstitusjoner. Dette er mer enn en «miks» (se del 7), eller arbeidsfordeling. Markedet skapes delvis av offentlig politikk som sier at staten (offentlig ansatte sosial- og helsearbeidere) er bedre til å ta vare på barn, som eksempel på typer av industrier som vokser fram. En slik er foreldreusikkerhetsindustrien jeg gjerne kunne skrevet en hel serie om.
Skottene mellom velferdsregimene er ikke vanntette. Vi har skrevet om blandingsøkonomi i del 7 og Helseforetak og Samhandlingsreform i del 9. Mellom disse i del 8 om helseprioriteringer. Det kunne vært interessant å liste opp kriterier og definisjoner fra de tidligste NOUene og framover og se hva vi har fått. Rammene ville bli sprengt, men ideen herved gitt. Digitale referanse er listet opp. I en tidligere serie fra 2021 <referanse 3> nevnte vi Perspektivmeldingen om framskriving av behov for helsehjelp. Vi blir eldre og lever lengre med sykdom.
Bøker om velferdsstaten jeg har sett nærmere på, f.eks pensumbøker som brukes på universitets- og høyskolenivå, er oftest meget gode på periodisering og tematisering; på oversikt og inndelinger. Men fanger påfallende lite opp hvordan utvikling av profesjoner speiler fremmedgjøring av klienter og deres perspektiver. Til tross for at forebygging og brukermedvirkning er plussord så det rekker. Til tross for at velferdsforskning er høyt og bredt og prioritert. Finansiert av staten.
Til tross for at fagene selv gjennomgående og tilsynelatende motiverer vitenskapelig innsats for å styrke legitimitet og folkehelse. Forsvarlighetskravet i Helsepersonelloven er interessant på flere måter. Helsepersonelloven, samt Pasient- og brukerrettighetsloven er nevnt flere steder i boken, men ikke hvordan disse fungerer i praksis. Som antydet i del 1 <referanse 2> beveger jeg meg nå dels over på området for kritikk av sakkyndige i familiesaker. De sakkyndige og deres fagmiljøer forsikrer om sin berettigelse, og gir inntrykk av å ville forske på sin virksomhet. Dette har jeg registrert i de ca 30 årene jeg har holdt på med problematikken. Ingen forskning har materialisert seg. Hvorfor? Som tips til de som skal revidere nye utgaver av «Den nye velferdsstaten», her et sitat fra en konkret klagesak med negativt standardsvar fra Statsforvalteren:
«Alle henvendelser vi mottar gjennomgås av et tverrfaglig team. Vi har gjennomgått henvendelsen din og vurdert denne ut fra de opplysningene vi har mottatt. Vi kan ikke se at det er holdepunkter for brudd på helsepersonellloven §§ 4 og 15»
Denne teksten har jeg sett i flere (klage)saker, samme kopier og lim. Jeg ser ikke bort fra at teksten som minst av alt forteller hva saksbehandlerne har gjort utover sine selvforsikringer, er en standard formulering man bruker når man ikke gidder å gå inn i sakene. Ikke bare for klager (formelt gjerne en anmodning om opprettelse av tilsynssak) på sakkyndige i familiesaker, men også i andre typer av klagesaker. Helsepersonellovens bestemmelser om Forsvarlighet (§4) og Krav til attester (rapporter mv) § 15 er klare nok med sine vilkår. For begrunnede klager med konkrete påpekninger av feil og svikt burde man forvente mer seriøs klagesaksbehandling. At staten ikke er mer ansvarlig enn at man undersøker for om det begås systemfeil og svikt hos helsepersonell, er ille. Virkelig ille.
Staten har utdannet store mengder av fagfolk omfattet av Helsepersonelloven. Hvor klientsamfunnet egentlig skal beskyttes mot feil og i verste fall overgrep. Man kan stundom spørre seg om for hvem lovgivningen er til? Å beskytte fagpersoner og deres (markeds)andeler mot kritikk, eller å ivareta helse i befolkningen. Jeg føyer også til et stort og fint ord, navnlig tillit, en størrelse myndigheter og profesjonsforeninger som ikke har vondt for å slippe til i offentligheten, ofte snakker om. Som om tillit er noe man kan bruke informasjonsagenter til å markedsføre. Man kan undre seg over om offentlige utvalg som utarbeider NOUene ser dobbeltheten mellom beskyttelsesmekanismene innebygd i statens forvaltningspraksis og de interessene staten sier at den skal ivareta, gjennom f.eks. pasient- og brukerrettighetsloven, og Helsepersonelloven. Man kan undre seg.
At Statsforvalteren ikke kan se speiler et juristspråk vi skal ta for oss til høsten, i en planlagt serie om lov og rett. Eksemplet er derfor ikke helt tilfeldig valgt. I vår serie nå har vi vært såpass innom psykonomyrkene som en ikke helt heldig utvekst på Velferdsstaten, at vi kan la det ligge så langt. Med påpekningene om at Staten og bevilgende politikere synes temmelig ukritiske til omfang og berettigelse. Og om formynderstaten er i ferd med å overta oppdragelsen av barna våre. Som et siste nytt har vi fått Nasjonale råd om skjermbruk <referanse 4>, men ingen samtidig kritikk av marked og politikk som stimulerer til storforbruk av skjerm og digitale (re)medier. For store og små. Privat og offentlig. Vi har skrevet om psykisk helse og uhelse (del 5) og sett at avgrensing vi trodde var mulig mot skole og barnehage og deler av utdanningssystemene, i praksis var lite gjennomførbar.
Underveis har vi også registrert at noen av våre vinklinger på f.eks. rusreform (del 6) må suppleres med oppdateringer. Nylig (uke 23, 2025) ble en Rusreform Light vedtatt i Stortinget med Ap, H, SV og V som flertall. Vi mer enn antydet at det nok var nye partikonstellasjoner på gang. Straff og behandling er ømtålige temaer. Det er også ansvar for egen helse. Ett tema vi kunne ha skrevet mer om men som ikke fikk egen seriedel var Helse og Livsstil, konkret om våre nye livsstilssykdommer. Med tilhørende markeder. Kanskje har vi lurt inn noen sekvenser her og der.
Vi nærmer oss slutten og jeg tar med en referanse til en organisasjon som kaller seg «Alliansen for Velferdsstaten» <referanse 5>. En dels politisert bevegelse som på papiret kan se ut som et underbruk av partier et godt stykke ut på venstresiden. Dermed ikke sagt at det alliansen står for trenger være feil eller forfeilet. Selv om man synes noe ensrettet kategorisk innstilt overfor private tjenester prinsipielt. Fra denne representanten for organiserte motkrefter siterer vi fra programmet:
«For Velferdsstaten kjemper mot markedsrettingen av offentlig sektor, til det beste for ansatte, brukere og samfunnet i sin helhet.» og «Sterke offentlige velferdstjenester er et bolverk mot markedets makt, sikrer økonomisk trygghet gjennom hele livet, og sørger for like muligheter til landets innbyggere.»
Velferd er så mangt. Helse og omsorg blir både store og små ord i ulike kontekster. Da NOU 2017:6 «Offentlig støtte til barnefamiliene» ble lansert var jeg som nevnt tilstede og stilte spørsmål om hvorfor det tok så lang tid for et offentlig utvalg å foreslå at opptjeningsgrunnlag for tilskrivning av permisjonslønn for omsorg for egne barn endelig måtte bli selvstendig. For begge kjønn. Hittil (og fremdeles) er rettighetene avledete, arbeidslinja ligger i bunn også her. Manglende selvstendig opptjeningsrett for fedre er et eksempel på at Velferdsstatens ideologi dels er kjønnet.
Tilbake i 2017 ble det ingen hurrarop da en mann av mitt format tok opp også om Statsfeminismen kunne tenkes å være en bremsekloss for likestilling. Utvalgsleder professor Anne Lise Ellingsæter svarte ikke på mine spørsmål i 2017. I hennes signerte kapitler i boken fra 2020 vi har brukt som referanse har hun valgt som (ett av flere) belegg for å fremme statsfeminismens «farsvennlighet», et utsagn fra tidligere familieminister Matz Sandman pr 1988 med erklæringen «Jeg kjenner mannen, av naturlige årsaker. Han er vanskelig å lokke til omsorg for egne barn» <sic>.
Perspektivet er kanskje ikke representativt for hele bøtteballetten av statsfeminister sysselsatt i velferdsstat og Akademia. Men likefullt et prioritert professoralt perspektiv. Med dokumentert gjennomslag. Jeg velger å la utfordringen med å ta kål på slike feilpremisser være neste steg for velferdsforskningen. Gitt at den skal være premissgivende. For hvorfor skal forskning, utredninger og reformer fungere hovedsakelig som mat og næring for akademikere og byråkrater?
Temaer som troverdigheten i påståtte rettighetsperspektiver og konsekvensen av rettsliggjøring kan få hvile til høsten. NAV-skandalesakene som barometer på flere forhold i både velferds- og rettsstat er vi ikke ferdige med. Vi avslutter vår serie med ønske om god sommer: Tenk sjøl og pass på helsa.
Ole Texmo
Referanse 1: (Ellingsæter mfl 2020)
Ellingsæter, Anne Lise, Aksel Hatland, Per Haave og Steinar Stjernø: Den nye velferdsstatens historie. Ekspansjon og omdanning etter 1966. Gyldendal Akademisk. Oslo. 2020.
Referanse 2: Samleside «Velferdens utfordringer» 2025
https://sfm.no/serie-om-velferd-i-norge/
Referanse 3: Tidligere serie fra 2021, særlig del 9 og 10 bl.a om Perspektivmeldingen. https://sfm.no/serie-verdens-beste-land/
Referanse 4: Nasjonale råd om skjermbruk (oversiktslink). https://www.startsiden.no/sok/?q=nasjonale+r%C3%A5d+for+skjermbruk&engine=startsiden
Referanse 5: Alliansen for velferdsstaten https://velferdsstaten.no/
