Annonse
Blir alle parter i en rettssak sjekket for habilitet? - Samfunnsmagasinet
Er landets grunnlov utgått på dato?
mandag 25. januar 2021
Hvorfor straffes ikke byråkrater som begår lovbrudd?
tirsdag 26. januar 2021
Show all

Blir alle parter i en rettssak sjekket for habilitet?

Publisert 25.1.2021
Foto: Sfm.no

Rettssikkerheten skal ikke være uforutsigbar for noen Men selv om saksøker, den saksøkte eller tiltalte i forkant, og med hjelp fra dyktige advokater eller rettshjelpere ser det som helt opplagt og innlysende at han eller hun så absolutt bør vinne sin sak, også hensett til lover og rettspraksis knyttet til aktuelt saksforhold, så vet likevel ingen hvor haren hopper. For selv om loven er soleklar må man uansett ta forbehold. Forekommer det nært vennskap mellom advokater på begge sider i en sak, mellom en av partenes advokat og dommer, meddommere, (sakkyndig/psykolog), som kan sette den ene partens rettsikkerhet i alvorlig fare?

Blir alle parter i en rettssak sjekket for habilitet? Normalt skal slike spørsmål være avklart før saken starter. Ofte oppdages habilitetsproblemer underveis etter at en sak er kommet vel i gang. Noen ganger oppdages ikke habilitetsproblemer i det hele tatt. Eller: Habilitetsproblemer kan være kjent for noen parter fra før av men dekkes over. Det er nødvendig å sette økt søkelys på habilitetsspørsmål også i rettslige sammenheng. Eksemplet jeg her bruker er et tenkt tilfelle. Ett konstruert sådant. Likevel kan det gi en forklaring på hvorfor et domsresultat, kan bli helt motsatt enn det resultatet man utfra folks generelle rettsoppfatning, burde ha forventet seg at det ble, og til fordel for saksøker i dette konstruerte og tenkte tilfelle.

Kort om saken Lise og Per Stomperud
OBS. Dette er en fiktiv sak med fiktive navn!

Saksøker i dette tilfelle, Per Stomperud, var en velutdannet mann som ble skilt fra sin kone Lise. Paret hadde et felles barn, Andreas på 5 år. Etter skilsmissen krevde mor alene foreldreansvar. Mor ville heller ikke at far skulle ha omgang med barnet. Ei heller besøksrett. Mor var av den klare oppfatning at far også hadde en spaltet personlighet. For å krisemaksimere situasjonen, slengte hun også på en påstand om at far skulle ha mishandlet sitt barn ved flere anledninger. Mor mente derfor at normalt samvær ikke måtte finne sted på noen måte. På bakgrunn av ren samværsnekt tok far derfor ut søksmål mot mor.

Mor hadde satt seg som mål å få fullt gjennomslag både for sitt krav og sine “antakelser”. Hun kontaktet først et krisesenter for kvinner, (Lilla Villa Hysterika). De anbefalte henne å ta kontakt med advokatfirmaet Dork-Dreven. Der jobbet også den kvinnelige advokaten Mona Feig. Advokatfirmaet hadde nære forbindelser med psykologer og sakkyndiger som lot seg kjøpe for rett pris. Advokat Feig fikk seg tildelt oppdraget. Hun hadde i tillegg et godt forhold til dommeren som senere ble satt til å dømme i den første rettsrunden. Overfor ham personlig, foreslo hun at retten måtte bli satt med to sakkyndige meddommere.

Før selve hovedforhandlingen fant sted, gjorde far et siste forsøk på å få i stand en normal samværsavtale gjeldende fellesbarnet. Det oppsto en diskusjon og en situasjon som endte med at mor, slo far i hodet med en spiss sko. På oppfordring fra advokat Feig, ringte mor EFAK & VAB (Etat For Avkomme Kontroll & Vern av Barn). Der fikk mor omgående tildelt en saksbehandler ved navn Lillemor Mannshater. Hun tilbød seg senere å vitne i saken som far hadde reist mot mor. Lillemor Mannshater skrev også senere en rapport som ble sendt retten og fars advokat. Rapporten tegnet et svært så negativt bilde av en far som hun derimot aldri hadde hverken sett eller møtt.

Partene hadde tidligere gjennomgått tvungen mekling. Mor ville likevel ikke være lydhør eller samarbeidsvillig på noen som helst måte. Hun hatet egentlig sin eksmann som egentlig hadde forlatt henne, og som følge av at hun selv hadde hoppet til sengs med en av deres mannlige fellesvenner en kveld da mannen var på jobb. Det var Langfjorden Tingrett som først fikk saken til behandling. Frank Tørrjussen ble utsett som dommer. Mors advokat, Mona Feig, kjente også psykologene Kurt Rønnræv og Flettfrid Lygum.

Advokat Feig foreslo også begge som sakkyndige meddommere overfor fars advokat som het Hans Rettvis. Han var helt uenig med valget av sakkyndiger og klaget til dommer Tørrjussen. Han fikk en slags medhold og fikk i stedet foreslå psykolog Jonas Uredd som erstatning for Flettfrid Lygum. Inn kom i stedet psykolog Uredd. Dommer Tørrjussen likte ikke valget av denne psykologen men måtte akseptere det. Den egentlige årsaken var at psykolog Uredd og advokat Rettvis i sammen, en gang i tiden hadde satt dommer Tørrjussen på plass i en annen sak. Dommeren glemte aldri denne hendelsen.

Hevnen kan være søt i mange kretser. Tingrettens dom falt omsider og far tapte på alle områder. Retten hadde med to mot en stemme kommet fram til at far, var slik mor, advokat Mona Feig og Line Mannshater hadde hevdet. Likeledes antok retten at far hadde mishandlet barnet. Og selv om det ikke forelå noen som helst konkrete beviser. Retten kunne heller ikke på noen måte se at far var en god omsorgsperson. (Og selv om det i rettens umiddelbare nærhet, også lå en optikerkjede som solgte rimelige lesebriller). Retten vektla også meddommer Kurt Rønnræv sin konklusjon, at meddommer og psykolog Jonas Uredd hadde tatt feil i sin positive konklusjon av far.

Utfallet av dommen ga advokat Rettvis et mer enn holdbart grunnlag for å anke til Fjellrøna Lagmannsrett. Advokat Rettvis påpekte også åpenbare saksbehandlingsfeil begått av dommer Tørjussen. I Fjellrøna lagmannsrett satt en venn av dommer Tørrjussen, lagdommer Birger Lillehatten. Han ble uheldigvis også utsett som hoveddommer i ankesaken. Han varslet ikke partene om at han egentlig var inhabil. Partenes advokater kjente heller ikke til habilitetsproblem i forhold til lagdommeren. Far tapte også ankesaken i Fjellrøna Lagmannsrett.

Advokat Hans Rettvis var frustrert. Han anket dommen til Overretten. Men først måtte Overrettens interne lese-, silings- og synseutvalg gjennomgå saken. De skulle bestemme om den fikk prøves for Overretten eller ikke. I dette utvalget satt det også to bekjente og venner av både dommer Tørrjussen og lagdommer Lillehatten. Sammen besluttet utvalget at saken ikke fikk prøves for Overretten. Far ble derfor sittende igjen med tap av både barn og en kjempestor advokatregning. Mor hadde vunnet alt grunnet inhabilitet og rent kameraderi på flere ledd, pluss en dommers åpenbare hevnlyst.

Vi spør våre lesere om følgende: Kan dette skje, eller har noe liknende skjedd i våre domstoler?

Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ