Barnevernet får fortsatt herje fritt?

Publisert 14.9.2022
Illustrasjinsfoto: Colourbox

Høsten 2001, altså for 21 år siden, medvirket også undertegnede til å få avslørt Norges-historiens største barne- og skolehjemskandale. At det var en skandale som rammet norsk barnevern ganske hardt, hersker det absolutt ingen tvil om. Det kom for dagen forhold og hendelser som man ikke skulle tro kunne forekomme i et «demokratisk» (?) samfunn og en «rettsstat» (?). En 324 A4 siders rapport fra daværende fylkesmann i Hordaland, Svein Alsaker, omhandlet granskning av 11 barne- og skolehjem i Bergen. Det som kom for dagen var både sjokkerende og grusomt. Etter at det politiske sjokket i byen hadde lagt seg, så ble det fra samme hold lovet at noe sånt aldri skulle skje igjen. Men politiske løfter glemmes ofte fort.

Det som siden skjedde, var faktisk at Barnevernet i Norge fikk enda større makt gjennom nye endringer i lovverket som fant sted for en del år siden. Og den makten vet fortsatt etatens ledere og deres samarbeidspartnere å benytte seg av. Foreldre, barn og unge er blitt enda mer rettsløs. «Enda flere barn må tas fra sine foreldre» har enkelte «sakkyndigeksperter» uttalt. Og det er hovedsakelig de svakest stilte familiene som angripes. Resurssterke familier er barnevernet litt mer varsom med å gå i klinsj med. Men slike har også havnet i klørne på etaten. Flere norske familier har også måttet flykte fra Norge, jaget på flukt av redsel for å havne i klørne på norsk barnevern. Det sier ikke så rent lite.

Det bekymrer heller ikke landets politikere at barnevernet fortsetter med å kjøpe rapporter fra systemets egne og godt betalte psykologer og sakkyndiger, slike som uansett gir barnevernet rett i nærmere 95 % av tilfellene. I fylkesnemnder og domstoler trenger også barnevernet bevis, men det er intet problem for etaten å skaffe seg. Slike produserer de også selv om nødvendig, og meget ofte basert på rene løgner, falske anklager, latterlige antakelser og stupide synsinger. Fortsatt er fakta at minst 75 % av barna som det hevdes får hjelp fra barnevernet, risikerer å ende opp som sosialklienter, og ofte som narkomane og kriminelle. I dagens private og offentlige barnevernsinstitusjoner, er det for øvrig lett å få tak på rusmidler. Det er gjerne «kule barnevernere” som står bak leveransen.

Stor kompetansemangel

Det øverste ansvarlige organet for barnevernet (BLD), synes fortsatt ikke å bry seg særlig mye om alle lovbruddene som etaten til stadighet begår. Det samme gjelder Bufdir. Til tross for knallhard mediekritikk gjennom mange år om bl.a. rent pengesløseri i barnevernet, så sprøytes det fortsatt inn milliarder i et system som mange er avhengig av for å kunne brødfø seg selv. Det handler fortsatt om rent salg av barn for at andres munner skal mettes. Barna bryr dem seg aller minst om. Hvem har forresten ansvaret for barnevernansattes plikt til å sette seg inn i gjeldene lover og regler, en etat som fortsatt synes å være uten både styring og kontroll.

Mange gjennomgåtte barnevernssaker viser også at ansattes kunnskapsnivå er sterkt mangelfullt på flere områder. En barnevernspedagog/sekretær, burde i det minste kunne sitt eget lovverk, ikke minst lov om offentlig forvaltning og gangen i en forvaltningssak. Videre burde de ha grunnleggende kunnskap om selve barneloven, videre kunnskap om meningen med og betydningen av FNs barnekonvensjon og ikke minst EMK. Slike lover og konvensjoner er det svært mange ansatte i barnevernet som ikke har det minste begreper om. Ikke engang våre egne domstoler synes å være godt nok oppdatert på nevnte områder. Og for ikke å snakke om kompetansemangel i landets minidomstoler, de såkalte fylkesnemndene.

Hevnerne og andre angivere

Barnevernet i Norge har etter hvert også fått mange anonyme angivere, både private, og ansatte i barnehager og på skoler. Det handler ofte om ansatte om aldri behøver å være redd for å bli stilt til ansvar, og selv om de tross bedre vitende har fart med grov løgn og alvorlige anklager om andre mennesker. Barnevernet sluker alt rått og foretar sjelden noe som heter kvalitetssikring av bevis, ei heller kontroll av sine kilders troverdighet og sannhetsgehalt.

I mange barnevernsaker foreligger det også bekymringsmeldinger eller rene anmeldelser, gjerne basert på hevn mot en eller flere medlemmer i en familie, og ofte grunnet helt andre årsaker enn reelle bekymringer for barns beste. Selvsagt er det viktig at barn som virkelig trenger hjelp får det, men ikke ved å kaste dem fra asken til ilden. Det er ofte det som skjer når de havner under barnevernet. Og senskadene kan bli store og dyre, også uopprettelige. På dette området finnes det mer enn nok forskning for den som gidder å sette seg inn i slike fakta, ikke minst fakta om mange barn og unge som har dødd under barnevernet etter 2. verdenskrig. La oss heller ikke glemme foreldre og besteforeldre som har tatt sine egne liv i ren fortvilelse grunnet barnevernets agerende i ulike saker.

Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ