Anonyme bekymringsmeldinger bør ikke eksistere
fredag 18. november 2022
Har vi fått mafia-tilstander i matvarebransjen?
lørdag 19. november 2022
Show all

Bak etikken. Intervju med artikkelforfatter Ole Texmo

Publisert 18.11.2022
Fotos: Jan Hansen (www.sfm.no)

Halvveis i Samfunnsmagasinets serie i 10 deler, og hvor tema omhandler «presse og etikk», så ønsket sfm.no å stille skribenten Ole Texmo en del spørsmål. Det er sfm.no’s redaktør Jan Hansen, her etter JH, som er spørsmålsstiller.

JH. I ingressen i del 1, nevner du forholdet «å bruke seg selv som kilde». Kan du utdype dette litt nærmere?

OT: Her er det flere ting å si. Når jeg f.eks. i del 5 linker til min artikkel «En barnefars møte med psykologisk kompetanse» er det både som kilde og som relevant referanse til tematisering jeg gjorde allerede i 1997, og som fagfolkene ikke har fulgt opp, til tross for sine egne selvforsikringer om fagutvikling og forskning. Artikkelen har en dobbelthet, både med referanse til egne opplevelser i møte med psykologer rent fysisk, for ikke å si mental. Samt de undersøkelsene jeg gjorde når jeg leste meg opp på hva psykologer påberoper seg som fagkunnskap. I artikkelen viser jeg til egne opplevelser som kan være interessante for andre foreldre og lekfolk imøte med fagfolk. Og som kunne og burde være interessant for fagfolk hvis de vil forstå fagområdet og saksdynamikk bedre, både barn og foreldres reaksjoner. Bruker man seg selv som kilde, bør det suppleres, enten med andre kilder som underbygger troverdigheten, eller for den del kontrasterer det subjektive i presentasjon av egenopplevelse. Kan det som fremstilles i stor grad etterprøves er det holdbart.

Journalister som innehar dobbeltroller som yrkes- og privatpersoner ser vi flere eksempler på. De bruker seg seg selv og sine nærmeste venner, kolleger og nære familiemedlemmer, som intervjuobjekter og referanser i enkildeoppslag. Når journalister gir ut bøker om egne skjebner får de ofte en fordel andre ikke har. Eksponering og markedsføring gjennom intervjuer i forbindelse med bok-lansering, nyheter mv, f.eks. en journalists bok om sin mors selvmord eller sin brors kreft og død. Muligens er disse proffe mediefolk som behersker alle rollene, men det går an å stille spørsmål ved habilitet og om de balanserer godt nok mellom nærhet og distanse til problemene de beskriver. Positivt kanskje, kan det sies at det å skrive om problematiske forhold har en terapeutisk effekt man ikke skal kimse av sånn uten videre. Proffe mediefolk har imidlertid en lei tendens til å lage sosialpornografi for salgbarheten sin skyld.

JH: Jeg og Samfunnsmagasinet ble i sin tid klaget inn til PFU i en konkrert sammenheng i f m vår serie «Tid for oppgjør» fra 2013. Vi kaller den her for «Thevik-saken» eller PFU-sak 109/2014 . Mitt oppfølgingsspørsmål blir derfor til deg da jeg jo ble erklært inhabil for dobbeltrolle i PFUs fellelse i Thevik-saken, hva er ditt syn på saken?

OT: Ja den «saken» husker jeg godt, det var en pussig PFU-sak da jo «klageren» ikke selv formulerte noe som helst, minst av alt med referanse til Vær Varsom Plakaten (VVP). Det tok PFU seg selv av på klagerens vegne, uten at noen ble noe særlig klokere. Slike «saker» viser at selv om man må publisere fellelsen fra PFU, noe Samfunnsmagasinet selvsagt og pålagt gjorde, trenger man ikke beklage det påstått klanderverdige. Det har vi aldri gjort og kommer ikke til å gjøre. PFU tok feil, skammelig feil. JH ble felt for ikke å opplyse om dobbeltrolle som redaktør og som gammelt barnehjemsbarn og sentral kilde saksfremstillingen i serien delvis handlet om.

Klageren evnet ikke selv å formulere selve klagen men fikk PFU til å løpe sitt ærende. Hvilket gir anledning til å mistenke at det var en pay back time for kritikken av Bergens Tidende og journalist Marianne Røyseland som brukte den av BT selv bedrukne Thevik som kilde til å sverte bl.a JH og de som ikke ville danse etter BTs pipe. Klageren innrømmet i en tilsvarsrunde i PFU-saken at han hadde løyet for en offentlig Granskningskommisjon og svindlet til seg et større erstatningsbeløp enn han hadde krav på, basert på stjeling av andre barnehjembarns historier og lidelser disse ikke ble trodd på og derfor ikke fikk erstatning for. PFU valgte å gi denne fyren støtte i en klage han ikke selv var i stand til å formulere. Tiltross for fakta klageren selv røpet, tiltross for hva som kom fram i dokumentasjonen som kunne belyse motivasjon for vinklingen i serien JH stod som redaktør for. Skulle du Jan ikke brukt deg selv som kilde hadde man ikke fått frem hva som skjedde, og etterhistorien gir deg og oss rett så det rekker, gitt at det er et konsekvensetisk moment her, spøk tilside.

JH. I del 2 tar du opp viktige tema som omhandler «informasjonsansvar og personvern». Er det din oppfatning, og basert på din årelange erfaring, at norske toneangivende medier (riksmedier) ikke alltid tar dette vernet og ansvaret på alvor?

OT. Dette er jo en balansegang hvor mitt inntrykk er at media ikke alltid er like reflekterte på motsetninger som ligger i å oppfylle begge. Det er kryssende hensyn ,f.eks. i dekning av familiesaker. Man kan misbruke angivelig personvernhensyn til å feige unna ansvaret for å avdekke myndighetsmisbruk fra barnevernets side. Anonymisering av parter og tredjeparter er ganske vanlig og viktige forbehold. Utfordringen ligger delvis i Åpenhet, også om kilders troverdighet og pålitelighet. Disse begrepene som jeg har valgt som overskrift er jo presseetikkens egne honnørord. Svaret på spørsmålet ditt blir nok nei, men jeg skal ikke påstå at ikke media er opptatt av slike forhold. Men det er mye staffasje rundt presseetikken.

JH. VG har hatt flere nokså kontroversielle oppslag i det siste om «barnevernmotstanderen» i Bergen, Rune Fardal. I del 2 antyder du at avisen kan bruke oppslagene til å sverte større deler av motkulturen. Sfm.no mener i så fall at det er en temmelig skitten form for presse-etikk. Hva mener du selv?

OT: VGs oppslag er et eksempel på at man ganske sikkert har ment å ivareta sitt «informasjonsansvar» overfor publikum med å henge ut Rune Fardal og gjerne den øvrige udifferensierte mengde av barnevernmotstandere, som beskyttelse mot samfunnets grunnverdier, retts- og velferdsstat. Til skrekk og advarsel. Dette er for en stor del presseideologi. VG har ikke ivaretatt det personvernet de hevder Fardal har brutt, gjennom sine egne eksponering av Fardals datter. Blir VG klaget inn til PFU blir det spennende å se hvilket ideologisk grunnlag PFU velger å behandle saken på. Som journalist og skribent er det ofte tale om «informert samtykke» fra mer og mindre anonymiserte kilder. I de delene jeg navngir sakkyndige psykologer har jeg innhentet tillatelse, og for den del opplyst om kontekstualisering, hva jeg vil bruke opplysninger til. Det gjør ikke alltid de etablerte mediene. Samtidig som sakene og partene jeg nevner ikke er mulige å identifisere. Sensitive opplysninger blir misbrukt i rettslige sammenhenger av psykologer til å fremme sine agendaer. Vi som kritikere må være forsiktige og holde tungen rett i kjeften når vi forholder oss til saksopplysninger. Sakkyndige er godt beskyttet på flere hold, derfor må vi være grundige og etterrettelige for eventuelle søksmål og klager.

JH. I del 3 «samfunnsoppdrag under press», tar du opp mange viktige forhold. Hva er din oppfatning om dagens norske journalister og redaktører når det gjelder å ta pressens samfunnsoppdrag og kildeansvar på alvor. Tror du at de fleste gjør det eller ikke?

OT: Dette er hva jeg tror, jeg er ikke synsk og kan heller ikke omskape meg til flue på veggen i redaksjonene. Det jeg ser av hva som kommer ut, hva som publiseres og kringkastes gir meg imidlertid en oppfatning av at det ikke står særlig godt til. Samfunnsoppdrag er også et honnørord. Kildeansvaret er så som så. Det fins mange påfallende eksempler på enkildeoppslag om kontroversielle temaer. Tiltross for at det jo, som vi vet, bør kreves «flere og uavhengige kilder».

(Intervjuet fortsetter under bildet)


Ole Texmo i gang med sjekking av div. medie-kilder: Foto: Jan Hansen/sfm.no

JH. I del 4 med overskriften «ensomme eksperter rider igjen», retter også du, som mange andre, sterk kritikk mot enkelte utøvere av den psykologiske profesjonen. Forekommer det virkelig så mye uriktigheter og usannheter i psykolog- og sakkyndigrapporter som avgis, og bør de som står bak slike rapporter stilles for retten og dømmes for å ha framlagt slike rapporter for offentlige myndigheter, gitt da at det de har anført kan motbevises?

OT: Dette var flere spørsmål på en gang. Jeg tar dem i tur og orden. Først: Ja, det forekommer enda verre tilfeller enn de jeg gir eksempler på. Det virkelig tragiske er at retten, dvs dommerne ikke bryr seg om det som står i rapportene og hva som blir muntlig fremlagt av sakkyndige i retten er sant og kontrollerbar. Her er det null kildekritikk, nåde den som protesterer. Det eksisterer en ukultur, hvor dommerne har det øverste ansvaret og bidrar til å legitimere galskapen. Om de bør stilles for retten, er det nok mer vanskelig å svare, da det jo som kjent er noen prosessuelle spørsmål som må avklares. Men mened er jo som kjent forbudt. Det burde gjelde også de profesjonelle aktørene. Flere sakkyndige burde vært avskiltet for lengst. Noen burde også vær stilt for retten og dømt, ikke bare for mened, men også for forakt for retten, dokumentforfalskning, trakassering og ærekrenkelser. Til slutt i ditt omfattende spørsmål nevner du bevis/motbevis. Her har vi en merkelig praksis i norsk rett det også må ryddes opp i. Bevisbyrde bør ikke lastes ufrivillige foreldreparter i familiesaker.

JH. I del 5 skriver du bl.a. «Det er ikke enkelt å få media interessert i faglig svikt hos sakkyndige som ikke behersker skillet mellom fakta og vurdering; mellom referat og tolkning i formidling av klientsamtaler og annet utredningstilfang». Hvor mye erfaring har du høstet på akkurat dette området?

OT: Det er nok temmelig mye som ville overstige formatet både for artikkeldelene og dette intervjuet. Jeg har holdt på i over 25 år. I artikkelen fra 1997 nevner jeg mange momenter som jeg har fulgt opp både i konkrete saker og på en oversiktsside <krisesenter.org> er flere klager jeg har skrevet lagt ut, særlig noen verstinger blant det ypperste sjiktet blant norske sakkyndige. Det er ingen hemmelighet at jeg er forfatter for disse klagene, på oppdrag fra foreldre som har slitt nok med sine saker. Noen av de toneangivende psykologene som er navngitt med konkrete klager, slipper bemerkelsesverdig lett unna. Tiltross for klart påviselige brudd både enten fagetikken til psykologforeningen, eller Helsepersonellovens bestemmelser. Det er formodentlig særlig godt beskyttede psykologer i lederposisjoner. Det lukter korrupsjon her, men jeg bør vel være litt forsiktig med ordbruken. Litt. Korrumperte tilstander er kanskje litt mildere uttrykk. At vi nå i Norge har fått Barnesakkyndig kommisjon (BSK) til å såkalt kvalitetssikre sakkyndigrapporter også i foreldretvister, representerer et nytt hvitvaskingsprogram, all den tid de som sitter i BSK heller ikke har den nødvendige utredningskompetansen jeg etterlyste i 1997. Dette har de aldri villet lære seg. Der står vi i Norge i dag. Men vi må ikke gi opp. Det kommer et «hardt regn» før eller senere. Fritt etter Dylan. Helst før.

JH: Hva kommer de resterende 5 delene de neste ukene til å handle om?

OT: Det oppstår alltid noen endringer underveis i forhold til oppsatt plan. Bestemt kommer del 6 til å ha som overskrift «Hvem sjekker faktasjekkerne?», om <faktisk.no> og deres ideologiske plattform mv. Del 7 blir nok «Retts- og kriminaljournalistikken», muligens blir dette såpass mye at det blir to artikler hvor jeg deler opp temaetisk i «Retts- og «Kriminal-» Vi får se. Så er det litt usikkert om det blir plass til «Helse- og livsstilsjournalstikk», men jeg har lyst til å få inn noen ord om enkelte temaer rundt menns helse som man later til å være opptatt av, eventuelt i forbindelse med et allerede innanonsert tema om «Relevansen av kjønn». I del 4 har jeg gitt eksempel på at kjønnsvariabelen kan ha slått ut negativt for en mor.

Det er en interessant observasjon for en mann og far og fedreaktivist som meg, da jeg jo samtidig er vel så opptatt av system- og ideologikritikk som av «manns-sak». Så vil jeg høyst sannsynlig prioritere å ta for meg forholdet mellom kildevern og åpenhet. Hvordan dette vinkles har jeg ikke helt bestemt meg for, dette er jo også egnede eksempler på kryssende hensyn, og viderefører tråder fra resten av serien. Pressens Faglige Utvalg (PFU) kommer man ikke uten om. Er pressens selvdømmejustis og PFU et egnet organ for utvikling av mer presseetisk refleksjon, kan det vel være legitimt å spørre. Avhengig av hvor mye spalteplass jeg kan bruke for å lage brukbart forståelige tekster, kunne jeg også tenke meg å gå litt dypere inn i ulike etiske systemer, med mine filosofistudier som bakteppe.

Annonse