Alt kom ikke fram

Publisert 26.9.2022
Foto: Olav Martinussen (RIP)

Norgeshistoriens desidert verste barnevernskandale, ble for alvor kjent gjennom NRKs distriktskontor i Hordaland tidlig på høsten 2001. Nyheten spredte seg siden som ild i tørt gress over hele Norden. Den rystet også kort tid etter i det kommunale, det fylkeskommunale og det statlige hierarkiet. De ansvarlige var raskt ute med brannslukking, men den hjalp ikke så særlig mye som de hadde håpet på. Selv ikke trusler om diverse represalier (hevn), klarte å stoppe de personene som medvirket til å få skandalen avslørt. I dag er noen av dem ikke lenger i live.

Hva som ikke kom fram på det daværende tidspunktet, var alle beviste lovbrudd som barnevernet hadde stått bak med full offentlig velsignelse. Øvrig presse var delvis fraværende, helt til den første norske og offentlige granskingsrapporten utkom den 26. juni 2003. Rapporten som omhandlet 11 skole- og barnehjem i Bergen, var på hele 347 A4 sider. Den avslørte forhold som en aldri skulle tro kunne finne sted i rettsstaten (?) Norge etter den 2. verdenskrig.

Tidligere fylkesmann i Hordaland, Svein Alsaker (Krf), skal ha den aller største æren for at rapporten kom på bordet. Men alt kom heller ikke fram i den offentlige granskingsrapporten som det egentlig burde, og slik at de aller fleste kunne få se med egne øyne hva som hadde foregått bak kulissene i det offentlige apparatet.

For å belyse rene lovbrudd fra det offentliges side, så foretok sfm.no en analyse av en enkel barnevernssak. Vi fant da at hele 16 paragrafer i barnevernloven av 1953 var brutt i den aktuelle saken. Lovbruddene som ble begått var alvorlige – samlet sett. Det var ikke snakk om noen enkle og vanligvis tilgivelige tjenesteforsømmelser, men ren kriminalitet, herav bevislig utførte dokumentforfalskninger og falske anklager, og som til og med andre myndigheter senere kunne motbevise i skriftlig form.

Barnevernloven av 1953

I kapittel 1 som omhandlet den lokale administrasjonen.
Her forekom det brudd på § 1, § 11 og § 12.

I kapittel 2 som omhandlet overtilsyn.
Her forekom det brudd på § 13 og § 15.

I kapittel 3 som omhandlet særlige vernetiltak.
Her forekom det brudd på § 16 og § 19.

I kapittel 4 som omhandlet nærmere bestemmelser om anbringelse av de barn som helse- og sosialstyret overtar omsorgen for.
Her forekom det brudd på § 22, § 24 og § 26.

I kapittel 7 som omhandlet barnehjem og andre barneverninstitusjoner.
Her forekom det brudd på § 40, § 42, § 43 og § 44.

I kapittel 8 som omhandlet opphør av omsorg og ettervern.
Her forekom det brudd på § 48 og § 50.

Selv om det siden ble ført en rekke uomtvistelige beviser for flere domstoler, til og med overfor ECHR i Stgrassbourg, og som viste at både kommuner, fylker og den norske staten helt åpenbart hadde begått en rekke lovbrudd, i tillegg til å ha utvist særdeles grov uforstand tjenesten i hele den perioden som den offentlige granskingsrapporten omfattet (1950-1980), så slapp de ansvarlige myndighetene unna enhver form for straff som egentlig burde vært idømt, pluss kraftige erstatninger til alle som ble rammet.

Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ