Stor politisk ”redsel” for å granske barnevernet

Publisert 21.5.2018
Av Jan Hansen, frilansjournalist NJ Senior
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Politikere fnyser fortsatt når krav om granskning av barnevernet bringes på banen. Det er derfor helt legitimt å stille spørsmål om årsaken? Mange hevder at årsaken skyldes ren frykt for å bli avslørt for å ha personlig økonomiske interesser hos en eller flere av etatens mange ulike og private samarbeidspartnere, og gjennom representasjon i styre og stell eller rent aksjeinnehav. Vi vet i dag at barnevernet er blitt en ”milliardindustri” med en tydeligvis utømmelig kasse. I løpet av de siste 20 årene er det reist gjentatte krav om nasjonal granskning av barnevernet. I dag lar fortsatt politikere og ansvarlige myndigheter slike krav gå deres ører forbi uten å reagere. Da får man mistanke om at mye må skjules for folk flest.

I dag vet også ganske mange tusen mennesker om alle lovbruddene som barnevernet begår, og fortsatt, og uten at overordnet ansvarlige myndigheter griper inn, ikke engang domstolene. Det er gjentatte ganger blitt fremmet krav overfor Stortinget om en uavhengig nasjonal granskning av etaten fra flere private og ulike interesseorganisasjoner. Men fremdeles taler enhver som fremmer slike krav for totalt døve ører, og sikkert ikke uten årsak. Og den mistenker nå stadig flere for å være vern av store private økonomiske interesser. Rent tverrpolitisk er også uviljen til granskning særdeles stor. Til og med forslag om noe så uskyldig som en høring om barnevernet, får foten ned rent administrativt så vel som politisk.

Da eksempelvis politikeren Svein-Otto Nilsen satt som bystyrerepresentant i Trondheim for partiet Demokratene i året 2002, så fremmet han et lokalt forslag om en høring av det lokale barnevernet i byen. Bystyret i Trondheim avviste forslaget den 21. juni 2002. Partiene som gikk imot høringen var disse: Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Pensjonistpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse (nå Rødt). Er det ikke nedslående å registrere at politiske partier, slike som liksom skal representere vanlige mennesker, ikke minst bekjempe makt- og myndighetsmisbruk, likevel sviker sine velgere og medmennesker når det kommet til stykke. Altså er ingen av dem bedre enn andre.