Annonse -->
Politikere vet så mye – mye bedre enn alle andre? - Samfunnsmagasinet

Politikere vet så mye – mye bedre enn alle andre?

Ytring av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ Senior)
Arkivfoto: JH Media

Under den pågående valgkampen, er det ikke fritt for at samtlige norske politiske partier og politikere utsettes for kritikk på sosiale medier som bl.a. Facebook og Twitter. Jeg skal ikke gå i detaljer om spesifikke partier, bare konstatere at kritikken i mange tilfeller er ganske hard. Mye av kritikken er helt legitim. Den bekrefter at det råder stor politisk misnøye blant mange i det norske samfunnet. Kritikken omhandler flere områder som eksempelvis helsesektoren, samferdselssektoren, skole- og utdanningssektoren, eldreomsorg- og pleiesektoren, boligsektoren, innvandrings- og integreringssektoren m.fl.

Man må “være noe”?

I Norge har vi et gammelt ordtak som heter at ”Du må ikke komme her og komme her”. Har vi i Norge nå kommet så langt (når det gjelder retten til å ytre seg), at det bare er toppolitikere eller andre ”som er noe”, som har lov til å ytre seg om diverse forhold i landet vårt? Det kan virke som at dersom du er et nokså vanlig menneske, men likevel besitter god kunnskap på ulike områder, til og med fag- eller realkompetanse på et spesielt område, så skal du likevel ikke få lov til å si dine meninger offentlig, med mindre du kan titulere deg som partileder, toppolitiker, professor i et eller annet, amanuensis, høyskolerektor, advokat, dommer osv. osv.

Når en slakter over natten kan bli utpekt til noe så viktig som ”Barne-, likestillings- og integreringsminister”, og en kelner til ”Helseminister”, så må man kunne tillate seg å spørre hvilken yrkesfaglig kompetanse slike statsråder besitter på nevnte områder? Jeg godtar at en advokat med møterett for Høyesterett blir ”Justisminister”, fordi da har vedkommende i alle fall (forhåpentligvis) fagkompetanse og yrkespraksis på området. De fleste er også klar over at alle statsråder og stortingspolitikere har fagfolk som rådgivere, eller har de egentlig det? Når et departement kan begå stygge justismord og gjentatte brudd på elementære menneskerettigheter – i strid med gjeldende lovverk – tross bedre vitende, så må det være tillatt å stille spørsmål om både intern- og eksternkompetansen som våre statsråder og øvrige politikere benytter seg av.

Mangel på fagkunnskap ikke ukjent

Det er ganske klart og tydelig at mange av våre folkevalgte på Stortinget, ikke kan være klar over hverken intensjoner eller effekten av mange lover de selv er med på å vedta. Bør vi etter hvert kunne kreve at enhver statsråd (minister) for de respektive departementene, skal inneha fagbrev på områdene de skal representere og ha øverste ansvar for, eksempelvis som andre yrkesgrupper må ha? En lokfører må ha både teoretisk og praktisk opplæring/utdannelse. Det samme må en trafikkstyrer (togleder), en konduktør, en elektriker, en lærer, en rørlegger, en lege, en bilmekaniker, en sykepleier, til og med en bussfører og bilfører.

Mangel på faglig kunnskap og fagkompetanse blant topper i politikken er ikke ukjent. Dersom den ikke var det, hvorfor er det da nødvendig å tilknytte seg rådgivere og ofte svindyr ekstern kompetanse? En uskolert politiker med avgjørelsesmyndighet, kan lett falle som offer for en gjennom smart agent for et eller annet, og som kun har ett eneste mål for øye, å få staten eller en kommune som fast kunde. Da vet agenten at firmaet hans eller det agenten jobber for, har å gjøre med betalingsdyktige kunder. Kostnadene blir der etter – ofte rett opp i himmelen. I denne forbindelse tar jeg også med innkompetansen til dem som sitter med avgjørende myndighet innen vårt såkalte barnevern. Mangfoldige millioner kroner havner hvert eneste år rett i lommen på kyniske profittjegere, slike som ofte ikke har begreper om hverken barn eller ungdom for den del. Den slags kyniske virksomhet må også samfunnet spares for.