Kalde politikere uansett parti

Publisert 12.7.2018
Av Wilfred Høsteland
Foto: Colourbox

Vi som har levd såpass lenge at vi har fått god anledning til å betrakte et generasjonsskifte innen de norske politiske partiene, kjenner vel knapt en del av partiene igjen fra for f.eks. rundt 30-40 år siden eller mer. Arbeiderpartiet hadde folkelige ledere som bl.a. Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Oddvar Nordli. Venstre hadde gode politikere som Bent Røiseland og Gunnar Garbo, og Kristelig Folkeparti hadde også flere gode navn som hadde sansen for de svake i samfunnet. Høyre kan vi glemme her. Konservative ledere og politikere generelt har knapt hatt sansen for svake grupperinger. De har alltid digget sine egne – de som har rikelig fra før. Også Fremskrittspartiet hadde sin gode samaritan – John Alvheim – en enestående politiker som vanskelig kan erstattes, ser det ut til.  Senterpartiet har vel stort sett vært et «snilt» parti, og det har det tydeligvis vunnet en god del på de siste par årene.

Der har ikke bare skjedd en politisk vridning innen de forskjellige partiene. Der har skjedd en mentalitets-endring – en holdnings-endring. Og ikke minst har upåliteligheten øket sterkt blant politikerne omtrent uansett parti. De lover noe, og gjør det stikk motsatte når de har fått sine taburetter. Det ser man både i de største byene og på Løvebakken. Respekten for velgerne går stadig nedover – og selvsagt – respekten for politikerne går også stadig nedover. Så der får man følgelig et klart gjensidig mistillitsforhold mellom velgerne og politikerne.

Politikerforakt er jo også et velkjent ord i vår tid. Jeg sikter i aller første rekke til hvordan våre pensjonister og øvrige trygdete i dag blir behandlet. Grunnloven og dagens skatteregler omgås glatt fra politisk hold – gifte og samboende pensjonister ranes for ulovlige 10% av sine pensjoner, og mennesker med spesielle sykdommer nektes medisin fordi de er «for gammel» (over 18 år!!) – fordi medisinene er altfor dyre. Det har visstnok aldri vært uttalt fra våre rikspolitikere at bistands-bevilgningenes astronomiske summer til all verdens meningsløst vås er for dyrt! Da er statskassen bunnløs og sjekkene deles ut med rund hånd til alt fra kultur i utlandet til de mest tvilsomme og umenneskelige regimer. 

Vårt bistandsbudsjett har flere ganger vært sitert utdrag fra her i Samfunnsmagasinet, så de fleste skulle vel ha fått med seg hva som prioriteres fremfor våre egne som har jobbet og slitt et langt liv – ofte med ødelagt helse. De får bare klare seg med smulene – selv det de selv har opparbeidet tas fra dem ulovlig! Og det er vel 4. eller 5. året at pensjonistene har blitt liggende betydelig etter i den øvrige lønnsutviklingen.  Det ser ikke ut til å påvirke våre såkalte folkevalgte det grann! Norge håver inn milliarder non-stopp og øser ut milliarder til kreti og pleti verden rundt. Samtidig klager politikerne på hvor mye mer som skal til av penger. Selv har de nylig bevilget seg kjempestore lønnstillegg og bedre pensjoner! Jeg stopper her. Det hele er – rett og slett til å spy av!