Ensomme eksperter rider igjen 

Publisert: 7.11.2022
Av Ole Texmo

Illustrasjon: Faksimile: Øvreeide, Haldor: Fagetikk i psykologisk arbeid, 2013, 2. utgave, 4. opplag 2021. Cappelen Damm Akademisk. (Bakgrunnsfoto: Colourbox).

 Konsekvenser og konsekvensetikk. Hva er «priviligert kunnskap»? NOU 1995:23 om Barnefaglige sakkyndigoppgaver. Hva er «kollegial veiledning». Teori og praksis. Alert: psykolog Anne Grete Hollup. Alert: psykolog Ida Skjerden. Alert: psykolog Per Jacob Haugaa. Kildekritikk og kvalitetssikring. Er det lov å spekulere? Når retten viser fornuft og selvstendighet.

Aftenposten meldte 26. september 2018 med denne overskriften at «Psykologisk sakkyndig brøt loven. Det får ingen konsekvenser». Avisen hadde ett stort oppslag 9. juni 2018 med flere etter- og oppfølgende artikler hvor systemaktører fikk uttale seg. Profesjonelle aktører med næringsinteresser og andre hensyn å ivareta, innad og utad. Disse oppslagene ligger nå bak betalingsmuren. I hovedoppslaget 9.6.18 ga barnefaren «Lars» eksempler på flere tvilsomheter fra en ikke navngitt sakkyndig i en konkret sak fra 2014-15. Personkarakteristikker som stemplet barnefaren som narsissist og uempatisk, ute av stand til å ta andres perspektiv, mv, fikk «Lars» til å reagere. I Fag-etisk råd (FER) i psykologforeningen fikk han medhold i sin klage på psykologen i juni 2016.

I juli 2018 fikk faren også medhold hos daværende Fylkesmann (nå Statsforvalter). Med nytt oppslag i avisen i september som nevnt, hvor det tilsynelatende iallfall, ser ut som om Aftenposten er opptatt av konsekvenser. Før disse oppslagene var offisiell medieprosa gikk ryktene, og den aktuelle psykologens navn ble kjent i klientkretser. Flere hadde lignende erfaringer, ikke bare med denne sakkyndige, men fra andre sakkyndige med lignende tilbøyeligheter til personkarakteristikker som «rigid», sammen med «krenkbar» en bestseller blant norske psykologer. Navnet på psykologen figurerte snart på nettet, og vi ser ingen grunn til å holde det tilbake her, etter å ha fulgt flere tildels bizarre saker med vedkommende fra flere år før og etter at Aftenposten kom på banen.

Psykologen heter Anne Grete Hollup. Hva hunden hennes heter vet jeg ikke, men i følge et par av mine informanter brukte Hollup hunden som hun hadde med på klientbesøk, uten å undersøke om det var greitt, f.eks om det var allergier eller annet, til å konferere med. Psykolog Hollup leste av hundens reaksjoner på foreldre, ifølge mine informanter som viser til Hollups egne ord. Som man forstår er det her tale om flere mulige feilkildenivåer. I rapporter fra Hollup kan man imidlertid lese at hun sverger til «subtile tegn», noe kun en psykolog er i stand til å oppdage må vite.

I boken «Fagetikk i psykologisk arbeid», denne seriedelens illustrasjon (se nøyaktig referanse, heretter Øvreeide 2013) forekommer allerede i innledningskapitlet en betegnelse som det kan være grunn til å dvele ved: «priviligert kunnskap». Betyr dette uttrykket at det er kun psykologen som kan se og forstå og dermed vite hva hun driver med og om det er innafor? Uttrykket brukes av Øvreeide, en nestor blant psykologisk sakkyndige, til å legitimere et klientsyn betraktet ovenfra og ned; et syn som mystifiserer «psykologisk» kunnskap og erfaring til noe opphøyd som unndrar seg alminnelige begrunnelseskrav, i og utenfor akademia.

For denne skribent og kritiker, er Øvreeides fremstillingsform og innhold ikke ukjent stil, da jeg har lest en god del fremstillinger som tildels også er offentlig tilgjengelig lesning, f.eks offentlige utredninger, mer konkret NOU 1995:23 om Barnefaglige sakkyndigoppgaver og NOU 2006:9 om Kvalitetssikring av sakkyndige i barnevernsaker. Begge utvalgene ble ledet av Haldor Øvreeide, en av fagets og bransjens bukk- og havresekkpsykologer (en annen er Katrin Koch som ikke omtales nærmere her) med stor kred på ulike myndighetsnivåer. Sakkyndige rapporter er ikke uten videre offentlige, og det bør de vel heller ikke være. Skjønt noen sladdede versjoner uten muligheter for å identifisere berørte parter og tredjeparter kan illustrere den faglige svikten hos de sakkyndige. Se denne klagen på en av bransjens storheter, en psykolog som også har fungert som veileder.

Både før og etter Aftenposten-oppslaget ble Hollup klaget inn i forbindelse med andre saker. Myndigheter og rett ble muligens noe mer oppmerksom på henne. Retten fikk i f m oppnevnelse spørsmål om habilitet og om det hun hadde uttalt i rapports form i andre saker, og nå var i ferd med å kunne repetere i nye saker, heller burde tilsi at Hollup ble droppet. I vedtaket fra FER i «Lars»-saken fikk Hollup såkalt «kollegial veiledning», i realiteten ingen sanksjon, da det heller ikke ble oppnevnt noen veileder med eksplisitt mandat om å lære Hollup hva hun måtte unngå å gjøre feil til en annen gang. No nothing! I en konkret rettssak, også etter at psykolog Hollup hadde fått sin kollegiale veiledning, dvs kun lest vedtaket fra psykologforeningen i brevs form, antok dommeren at Hollup hadde lært: «retten legger til grunn», som det het og ofte heter.

Parallellt med Hollup-sakene som hyppig diskuteres i klientkretser, kom det også frem andre gjengangere, bl.a en psykolog som i disse dager (oktober-november 2022) er i media som «dyreverner og barnepsykolog» for å protestere mot at (barnehage)barn får vite hvor kjøttet kommer fra: Kunnskap om jakt og avliving av dyr kan skade barns empatiutvikling, ifølge denne psykologen som heter Ida Skjerden. Hun utmerker seg som sakkyndig med å sverge til en type «psykologisk kunnskap», for lengst utdatert og på vitenskapelig grunnlag solid forkastet, om angivelig forekomst av fortrengte minner om seksuelle overgrep. Ida Skjerden driver gjerne med egne strafferettslige etterforskningsmetoder for å støtte sine teorier og foretrukne foreldre i konkrete saker. Uaktet uskyldspresumpsjon og henlagte overgrepsanklager. Denne psykologen er mye brukt som sakkyndig. Også i den perioden hennes kolleger har streiket, se del 1 i forrige serie. Hun er klaget inn flere ganger, uten at det foreløpig ser ut til å få konsekvenser. Ikke foreløpig.

Retten er ikke ukjent med kritikk av sakkyndiges. På Lovdata fant vi, ikke helt tilfeldig da vi sørger for å være noenlunde oppdaterte på ulike sakstype- og kildenivåer, denne om en navngitt sakkyndig, psykolog Per Jacob Haugaa. I en endringssak far reiste og vant fram med, er det interessante opplysninger. Også for en av mine informanter, en mor denne skribent har fulgt saken til på nært hold, inkludert klagesak på Anne Grete Hollup som denne moren ulykkeligvis ikke ble kvitt. Per Jacob Haugaa ble oppnevnt i denne morens sak 8. mars 2021. Like etter at han den 24. februar 2021 ble «refset» av Ankeutvalget for fagetiske klagesaker i Norsk psykologforening. «Hvorfor kan ikke psykologer få prikkbelastninger som vi vanlige folk får som bilister hvis vi gjør feil», har denne moren bemerket. Vi hitsetter fra Lovdata sak nr LA-2020-118938 sitat fra Psykologforeningens klagesaksbehandling, denne moren gjerne skulle ha kjent til og gjort gjeldende:

«Ankeutvalget har kommet til at psykologen har brutt de fagetiske prinsippene på flere punkter.

Respekt: Vurderingen av far og hans mor framstår ubegrunnet og krenkende.

Kompetanse: Psykologen har brukt MMPI uten tilstrekkelig kunnskap og erfaring, og han har trykket konklusjoner som det ikke er grunnlag for.

Ansvar: Psykologens utredning og råd til rettsinstansene førte til at kontakten mellom far og barn opphørte. Dermed ble relasjonen mellom dem svekket, noe som hadde skadelige konsekvenser på kort og lang sikt. Konklusjon: 5.2.1.4 Brudd på de fagetiske prinsippene er godtgjort. Innklaget psykolog gis kollegial veiledning».

De forholdene Per Jacob Haugaa ble innklaget for var fra 2014-15. Det tok noen år før saker og ting kom på skinner. Hvor mange barn-foreldre-relasjoner denne psykologen helt eller delvis har ødelagt i mellomtiden, kan man alltids spekulere i. Sanksjonen var uten konsekvenser. Kollegial veiledning er ikke gjort rede for. Like etter, på vår og forsommer 2021 i den saken jeg fulgte på nært hold, er det ikke utenkelig at Haugaa, som fikk «refs» for å ha ødelagt for en fars forhold til sitt barn, nå hadde bestemt seg for å behandle fedre penere. Dette er en spekulasjon, bare så leseren er advart. Jeg har fulgt mange saker hvor fedre har blitt dårlig behandlet av sakkyndige og rett, men også sett at psykologer nå og da later til å snu kappa etter vinden og støtter fedre når det passer seg. For å mildne kritikken mot bransjen kanskje. Alt handler ikke om kjønn. Mange av de som blir trakassert, mor eller far, kan tenkes å være typer som tør å motsi autoriteter, typer mer selvhevdende eller for den del mer trygge i foreldrerollen enn hva behager psykologene og deres «priviligerte kunnskap».

Kvalitetssikring ble aldri definert i NOU 1995:23 men i NOU 2006:9 har man antydningsvis nevnt at kvalitetssikring (solid kjent i mange nok arbeidslivssammenhenger som automatiserte og autoriserte former for metodisk og systematisk feilkildesøk) for sakkyndige består i kollegaveiledning. For de som «refses» av Fag-etisk råd (FER) kommer altså kvalitetssikringen eventuelt etterskuddsvis. Når skaden er skjedd. Hvor ulogisk dette enn er for lekfolk med alminnelig sunn fornuft, gir det mening til psykolognestor Øvreeides gjennomgående opphaussing av konsekvensetikk som saliggjørende. Motsatt plikt/sinnelagsetikk fremstilt som regelrigide besvergelser. Brudd på konsekvenser får ikke konsekvenser. Parodisk for alle andre enn psykologene. Og for endel jurister, selv om enkelte dommere ser relevansen i konkrete saker.

I sin bok om «Fagetikk» skriver Øvreeide (2013) om prinsippet kalt «Respekt». Mer nøyaktig side 132 for de som vil sjekke om jeg gjengir, eller også om jeg forstår hva psykologens priviligerte kunnskap betyr: «Vi må anta at psykologers uttalelser og personbeskrivelser nesten alltid vil kunne ha et potensielt krenkende eller følelsesmessig ubehagelig element, om ikke rammene samtidig er legitime. Faglige uttalelser om en person vil kunne erfares som objektifiserende og ut fra sin autoritet innskrenke personenes frihet til selv å velge sin presentasjon. Nettopp fordi psykologers vurderinger og beskrivelser ofte vil ha dette «avslørende» elementet, er det særlig viktig at det foregår innenfor åpne rammer der slike forhold så langt som mulig er klargjort for dem det gjelder».

Blir denne betraktningen fulgt opp i praksis, kan man spørre. Hva betyr «åpne rammer»? I fortsettelsen heter det i denne autoritative fagetikkboken (s 132): «Om en sakkyndig psykolog i en barnefordelingssak bli kalt «følelseskald» av en far som reaksjon på psykologens uttalelse av ham i retten, vil ikke det ha samme krenkende effekt på psykologen som psykologens uttalelser om at «far har svak evne til empati», har på faren. Farens uttalelse ville trolig oppfattes som et følelsesmessig utbrudd. Psykologens uttalelse vil derimot oppfattes som en kvalifisert uttalelse om personlige begrensninger».

Vi stopper der. Foreløpig. Boken er utfra opplysninger om utgivelse ikke oppdatert etter 2013 (forord til 2. utgave datert september 2012).  Sakkyndiges tilbøyeligheter til å bruke nettopp negative personkarakteristikker kan tenkes å ha støtte i «fagetikken», opprettholdt også ved en annen tilbøyelighet: tiltroen til klinisk intuisjon og en tendens som boken til Øvreeide viser: mangel på faglige referanser og neglisjering av anerkjente etiske teorier og fremstillinger. Konsekvensetikken i Øvreeides fremstilling blir ikke bare parodisk, men kan vise seg å være farlig for liv og helse hos foreldre som utsettes for psykologer, ikke bare i rettslige sammenhenger hvor psykologenes eneforelderdogme slår ut negativt for den forelderen som defineres ut og må tåle sakkyndiges kvalifiserte (foreldre)forakt, hvorav kunnskapsforakten synes solid integrert.

Vi har skrevet kritisk om lov og rett i 15 år. Minst. Noen vil sikkert mene vi viser forakt for rettsstaten og dens profesjonelle aktører. Vi på vår side vil mene at kritikk er en del av det demokratiske samfunn, hvori inngår forestillinger om rettsstaten, som må tåle søkelys. Når retten viser fornuft, er det heller ikke noe i veien for at vi kan gi retten positiv oppmerksomhet. Vi avslutter derfor med noen setninger om psykolog Per Jacob Haugaa og hans faglige forutsetninger. Sitatet er fra Agder lagmannsrett (kilde Lovdata LA-2020-118938), i det vi forsiktig antyder at psykolog Haugaa muligens har bidratt til å påprakke den vinnende part et syn på den andre som verken er faglig forankret eller har rot i virkeligheten. Og at det heldigvis fremdeles finnes vettuge fagfolk som leser saksdokumenter kritisk og utøver idealet om selvstendig vurdering:

«Som fremholdt av tingretten, nevner ikke mor voldsutøvelse eller psykisk terror fra far noen steder i den fremlagte omfattende kommunikasjonen mellom de to fra 2011-2014, og mor fortalte ikke andre personer om at slikt skulle foregå. Psykolog Haugaa gav i sin rapport uttrykk for at dette kan skyldes at mor har såkalt «battered woman syndrom», en følelse av hjelpeløshet som medfører at offeret fortier vold for å unngå risiko for økt vold. Lagmannsretten finner ikke dette sannsynliggjort».