Del 4: Samværsretten som forvitret

Publisert 20.9.2021
Fotomontasje: Colourbox/Sfm.no
Av Ole Texmo

En tofolds samværsrett. En rett som ikke respekteres. Så langt tilbake vi kan huske. I praksis. TV2 tar æren: Samværssabotasje på dagsorden. Systemfeil og historieløshet. Når delsystemene svikter – første gang og andre gang (doble svik). Hva sier EMD? Ankenekt i fleisen. Lavterskler og triggere. Når premissene er feil: Tilknytningen som aldri kom i gang. Den motsatte effekt.

Ved siden av arbeidsrettssaker (oppsigelse mv) er foreldretvister, også kalt barnefordeling, den sakstypen domstolene belastes mest med. Dette presset på rettsstaten skyldes både lovgivningen og en praksis som ikke evner å regulere tvistene på vettug vis. Foreldre som nektes kontakt med sine barn, hvor samværsretten står sentralt, har ingen annen vei å gå hvis de ikke strekker våpen og gir opp. Terskelen for å nekte samvær er lav. Dette fungerer som en trigger på både saboterende foreldre, og på typer av fagfolk som ikke vurderer barns kontakt med begge sine foreldre som viktig, vesentlig psykologer og sosionomer. Juristene skyver ansvaret fra seg i kjent stil.

Så langt tilbake vi kan huske, minst en generasjon, har samværsretten vært omstridt. Og ubeskyttet. På papiret skal i utgangspunktet den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos ha rett til samvær. Gjennom lovrevisjoner har «samværsretten» blitt presisert til også å gjelde en rett for barna. En tofolds samværsrett. Med separate paragrafhjemler for foreldre og barn. Forså vidt ingen uegnet presisering rent lovteknisk. De siste 10-15 årene har varianter av samvær under tilsyn blitt lovfestet. Ordninger som «beskyttet» og «støttet» tilsyn er nå så vanlig, ca 25 % av avgjørelsene, at listen legges stadig lavere. Til stor frustrasjon for de samværsberettigede.

Ser man nærmere på rettspraksis og følger saker på nært hold over tid, studerer dynamikken og ikke minst de pussige begrunnelsene retten gir, er det lite som tyder på faglige avveininger mellom eventuelt motstridende behov. Mellom hensyn til barna og foreldrene. For ikke å nevne begreps- og historieløshet hos de profesjonelle aktørene, f.eks psykologen nevnt i forrige artikkel som lot barnevernets «kapasitet» styre vurderingen. Barnevernet administrerer beskyttet tilsyn mens Bufdir tar seg av såkalt støttet tilsyn som etter lovforarbeider, en viktig rettskilde for juristene, skal være en fleksibel ordning med klare føringer på overgang til samvær uten tilsyn.

I praksis viser det seg at dommere ikke er skolert i ulike lovvilkår, men dømmer villig vekk støttet tilsyn med en ramme på 32 timer på årsbasis (12 måneder), gjerne spredt jevnt ut over året, men uten refleksjon over om tilsynspersoner kan blande seg inn i gjennomføringen med sine grep. I praksis fungerer denne ordningen dårlig for mange. Men retten som nok blir «oppdatert», om man kan bruke et slikt ord når ankene og endringssakene formidler hvordan systemfeilene virker, tar ingen lærdom. Det som skal og bør være den sentrale avveiningen om «barnets behov» opp mot foreldrenes interesser og behov, blir ikke gjenstand for drøfting. Mer avansert er ikke jussen.

Barnets behov for kontakt vil oftest innebære et behov for tilknytning, et begrep og fenomen fagfolkene unndrar seg å forklare og begrunne. For de uinnvidde kan tilknytning sies å være en sorts bonding mellom barn og foreldre. Begrepet er etterhvert blitt et mantra, men mange gamle og for lengst utdaterte teorier om f.eks. «tilknytningshierarkier» og ikke minst utbyttbarhet, samt den grunnleggende myndighetsforakt for biologiske bånd, gjør anvendelsen lite meningsbærende. Når det f.eks. står i mandat/oppdragsbeskrivelse både i foreldretvister og barnevernsaker at sakkyndige psykologer skal undersøke tilknytning, får man sjelden eller aldri en faglig fremstilling som holder mål. Eller som gir mening for avveining av bosteds- og samværsalternativer.

En gjennomgående problemstilling retten hittil ikke har villet ta inn over seg: Hvordan skal foreldre og barn skape tilknytning når samværsrammen er 32 timer i året? Eller enda mindre. For er ikke en vesentlig del av rettslig forståelse av tilknytning basert på «barnets behov»? Barnets behov for tilknytning til personer. Eller er mandatpunkter om tilknytning med i beste fall tøvete synsinger fra sakkyndige bare fyllstoff retten kan briske seg med? For å gi et skinn av faglighet. Hvor samværsrammene undergraver muligheten for tilknytning psykologene kan vurdere.

Samværsrett med tilhørende effektiv sanksjonering kan lovfestes, slik man har hjemmel for både i Sverige og Danmark. I Norge skjer den motsatte dynamikk. NOU 2020:14 som vi omtalte i siste del av forrige høsts serie «Ansvar først og sist» anbefaler at legaldefinisjonen på samvær oppheves. Samværsretten kommer følgelig under ytterligere press. Advokater og endel psykologer vil få flere ulykkelige frustrerte og delvis ødelagte foreldre og barn som klienter. Og kan fakturere enda mer. Men fagfolk vil også komme under press, kalt kritikk. Det har fagpersoner blant psykologer, sosionomer og jurister hittil vist at de ikke behersker: Klientsamfunnet har alltid feil. Selv om foreldrene i h t begrunnelsen for valg av uttrykket «foreldretivst» har «eierskap til konflikten». <sic> Som om det bare er å rekke opp hånden og protestere.

Forslaget om å oppheve normalsamvær som legaldefinisjon er ikke vedtatt ennå, men det ser stygt ut med den nye regjeringskonstellasjon med parlamentarisk flertall på stortinget. Det var denne koalisjonen som i sin tid for ca 10-15 år siden la grunnlaget for politikk og praksis som definitivt svekket biologiske bånd mellom foreldre og barn. Ankenekts-praksis er en del av problematikken vi med valgte serieoverskrift har kalt «Rettsstat under press». I samme periode ble rettslig prøving av familierettslige avgjørelser nedprioritert. En sentral talsperson for denne policy var daværende leder av Domstolsadministrasjonen (DA) Tor Langbach. Samværsfrekvensen i svært mange barnevernssaker ble sementert til 4 x 2 timer under tilsyn eller mindre. Mange av sakene retten har endt i Strasbourg.

EMD har kritisert norsk rettspraksis ganske tydelig. Mange av sakene som er kommunisert i EMD ble aldri ankebehandlet. Dette kan være et hint til Tor Langbach som nå kaller seg kunstner og når anledningen byr seg spytter på uskyldspresumsjonen (EMK art 6.2) som Norge er felt for brudd på flere ganger. Til stor pinlighet norske jurister mangler skamfølelse til å ta inn over seg. Langbach brukte sin autoritet i DA til å promotere sterk begrensning i ankemulighetene i barnevernssaker. Nå ser vi hvor det førte hen. Lukt til Strasbourg hvor sakene dels dreier seg om samværsbetingelser og omfang som Langbach og hans kolleger viste forakt for.

I flere oppslag i TV2 har journalist Haakon Eliassen hevdet å ha satt samværssabotasje på dagsorden. Det er ingen nyhet at media gjennom mange år neglisjerer et samfunnsproblem, for så når de har oppdaget problemene og dertil funnet noen passe sosialpornografiske vinklinger på tragiske case, hevde at det er de, TV2 og den bolde journalist Eliassen, som har bragt dette til kjennskap for allmenheten. Det har mainstremmedia (MSM) gjort før og de vil de gjøre igjen. Å ta æren for å ha oppdaget et problem, en urett. Media er relativt og absolutt rause med spalteplass til ulver i fåreklær (se forrige artikkel). Medieyndling og barnerettsjurist Geir Kjell Andersland har tro på at barnevernet kan rydde opp ved samværssabotasje: Send bekymringsmelding er hans devise. Som om meldinger og barnevernsamrøre bidrar til å nyansere. Inntrykket av «høyt konfliktnivå» er et mantra som svært ofte «begrunner» rettslig regulert samværsstans. Den motsatte effekt altså.

Så meget for juss-ekspertene. Det neste store rushet av EMD-saker vil ikke helt usannsynlig gjelde samværsretten i foreldretvister. En rett som ikke blir respektert og som i mange tilfeller ikke lar seg gjennomføre til tross for lov og dom.  I Strasbourg har man fått mange nok signaler om norsk retts arroganse i familiesaker.