Dårlig samvittighet er tilsvarende knyttet til en følelse av å ha handlet mot de moralske forventninger som samfunnet aksepterer og forventer. Normale mennesker føler da en anger for en gitt handling om vi har dårlig samvittighet. Anger kommer til syne som et følelsesmessig ubehag, som en bekymring. Mens normale mennesker forholder seg til denne følelsen slik de er opplært gjennom barndommens naturlige grensesetting, forholder psykopater og narsissister t seg til denne følelsen på en helt annen måte. Normale kan også få samvittighetskvaler for hva andre gjør eller ikke gjør om det strider mot våre moralske normer. Således får vi dårlig samvittighet om vi ikke hjelper noen som utsettes for overgrep fra andre, om vi var i stand til å gripe inn. Normale føler at de har brutt en grense, gjort noe uakseptabelt ut i fra den moral som er samfunnets rettesnor.

Psykopaten har ingen tilsvarende evne til å føle ubehag, eller de føler det på en annen måte. Muligens føler de dette ubehaget ubevisst og projiserer så denne smerten, dette ubehag, over på andre og da i første rekke sine ofre. Det at dette ubehag føles så smertefullt kan ha sammenheng med sviktende / feil grensesetting i deres egen barndom. Det finnes få om noen beskrivelser fra barn med en harmonisk og normal grensesettende oppvekst som i voksen alder viser tegn på psykopati. De fleste psykopater og narsissisters barndoms beskrivelser, viser enten en overbeskyttende tilværelse der normal grenseutprøvende atferd ikke har fått tilstrekkelig rom eller vi finner den andre ytterligheten der det ikke har vært noen normal grensesettende tilværelse i barnets barndom. Under sistnevnte kommer også vold og seksuelle overgrep som ikke kan sies å være normale grensesettende metoder, men tvert i mot grensesprengende langt ut over det et barn er i stand til å forstå.

Den følelsesmessige tilknytning barnet får ved normal grensesetting mangler hos psykopater og narsissister. Mor / Far har aldri vist følelser på en normal måte. Enten det er normal sinne, glede eller usikkerhet. Barnet mangler derfor disse begreper og den dypere forståelsen av disse begrepene. En psykopat / Narsissist kan utrykke i ord hva disse følelsene betyr når det er påkrevd, men har ingen dypere forståelse for ordenes innhold. Slike mennesker kan sikkert gråte og tilsynelatende vise de samme følelsesmessige reaksjoner, men dette er tillært som i et skuespill. De ser at når noen er triste, så gråter de. Det blir noe kunstig over det hele. Som et skuespill. For et utrent øye kan dette virke naturlig. For den som lever med et slikt menneske er det lett å gjennomskue, fordi de normale sorgreaksjoner fremkommer bare når det er behov for å vise det ovenfor andre tredjepersoner eller når de vil oppnå noe spesielt.

I voksen alder prøver disse mennesker å fremprovosere disse følelser hos andre. Nesten som for å se hvordan disse følelsene ser ut som for å prøve å lære dem! Ofre for disse mennesker vet alt om hvordan det oppleves. Det finnes få om noen tilfeller av psykopaters og narsissisters barndom der grensesetting har vært normal. Dette alene forklarer ikke hvorfor psykopati oppstår. Til det er syndromet for komplisert. Også andre faktorer virker inn. Det gir imidlertid en pekepinne på hvorfor psykopater egentlig er så forskjellige innenfor en allikevel avgrenset definisjon. Problematikken rundt den mangelfullt utviklede samvittigheten hos psykopater er nevnt som et trekk av mange forskere og ofre for slike mennesker kan sikkert holde uendelige foredrag om dette emnet og hvordan de opplever dette. Den ofte beskrevne depresjonen hos disse mennesker blir mulig å forstå ut i fra en slik tankegang.

Det faktum at psykopater og narsissister tilsynelatende har en slik god samvittighet utad (bekymrings løse) blant andre mennesker er et skuespill som bare ofret evner å gjennomskue. De lever med denne personligheten og ser den i en utilslørt versjon andre ikke får se. Når de ikke har noen samvittighet er det mer et utrykk for at de undertrykker den dårlige samvittigheten, for den gode samvittigheten har de aldri fått kunnskap om. De undertrykker den del av samvittigheten som er grensesettende for oss normale mennesker. Mens den gode samvittigheten for oss normale er grensesprengende er den dårlige samvittigheten grensesettende. Mens normale ved dårlig samvittighet føler anger, føler psykopaten bare en uforståelig smerte som må bort. Den projiseres gjerne over på ofret i form av den stadige klagingen og hakkingen på denne personen. Psykopaten blir aldri fornøyd og i sin streben etter å få den dårlige samvittigheten over på andre, utsettes de for stadig nye forventninger som de må oppfylle. Disse forventninger har i seg selv ingen annen mening enn at de skal holde ofret okkupert med å innfri dem.

Så snart en forventning er innfridd kommer psykopaten med en annen. Dermed føler ofret at det ikke klarer å tilfredsstille psykopaten. Og for det normale mennesket resulterer dette i dårlig samvittighet. Når vi så ser dette i kombinasjon med den personligheten ofrene gjerne beskrives med, som den som ønsker å hjelpe andre, ser vi hvor dette ender. Ofret sliter seg ut, med konstant dårlig samvittighet kommer angsten og depresjonen. Ofrene synker hen i en håpløshet. Mens det tilsynelatende ikke er noen grense for hva et menneske kan utrette i kraft av en god samvittighet er det klare grenser for hva vi kan utrette når vi har og får dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten blir en naturlig grensesetter for moralsk fordervelse. Psykopaten gjør sitt ytterste for at vi skal få dårlig samvittighet. Da er han ikke alene om sin egen dårlige samvittighet eller han blir kvitt sin når han ser at verden er så ond som det han har opplevd den fra barndommen. Han får bekreftet det han/hun alltid har vist. Å få bekreftet seg selv er det vi alle søker etter i en normal form. For den psykopatiske blir det en besettelse og en forventning. i likhet med de fleste andre trekk ved psykopater finner vi de tilsvarende hos normale, men da i helt andre former og doser.

I de opplevelser psykopatofre forteller om og de beskrivelser som gies av psykopater går det tydelig frem at dårlig samvittighet ikke eksisterer hos psykopater, slik vi normalt kjenner den. Den er projisert over på ofrene for psykopatene. Men selv ikke en psykopat evner å projisere all dårlig samvittighet over på andre. Noe blir om ikke annet en stund igjen i psykopatens tanker. Når disse følelser av ”dårlig samvittighet” ikke kommer ”ut” og kan tillegges andre eller forståes, vil jeg tro de bidrar til kaotiske og motstridende følelser i en bevissthet som ikke evner å bearbeide en slik dårlig samvittighet på en normal måte. Psykopatens forsøk på grandiositet og narsissistiske selvbilde bygger opp under en slik forklaring og teori. Hos den normale er det en normal forekomst av grandiositet og narsissisme helt fra barns av. Disse er et utrykk for selvet, vår egen selvforståelse som har blitt korrigert og grensesatt på en normal måte tidlig i barndommen av normale foreldre. Hos psykopaten og narsissisten har ikke dette skjedd, der er grensesetting av overjeget meget mangelfull grunnet foreldrenes manglende normale grensesetting.

Psykopatens foreldre som ofte i litteraturen selv beskrives som psykopatiske har ikke evnet å dekke de grunnleggende og nødvendige grensesettende behov barnet trenger for å få korrigert sitt overjeg. Enten er barnet overbeskyttet eller så er grensesettingen meget mangelfull eller fraværende eller av en slik art at den er mer grensesprengende enn settende. Barnet er blitt for tidlig voksent. Grovt sett kan vi se at de som mangler grensesetting blir voldelige psykopater mens de som ikke har fått utprøve sine grenser nærmer seg narsissisten eller den ”intelligente” psykopaten. Dette er han/hun som skal utsette andre for de grenser som psykopaten selv aldri fikk prøvd ut. Men uten egen samvittighet eller følelsesmessig forståelse av andre mennesker som selvstendige individer, blir deres forsøk på å sette grenser for andre (ofrene) både kaotisk og selvmotsigende. Vi ser da også at psykopaten kan si en ting den ene dagen og det motsatte den neste dag. Det blir ingen konsekvent logikk, noe som er et kjent trekk ved psykopater. Faktisk er det ikke uvanlig at noen psykopater kan motsi seg selv i to påfølgende utsagn uten selv å innse eller ha noen forståelse av det ulogiske i det. Når de innvendige følelser er et totalt kaos kan kommunikasjonen mellom de to hjernehalvdeler lett bryte sammen.

Det ekstreme forsøket på å fremstå som perfekt utad blir omvendt proporsjonalt med det følelsesmessige uperfekte kaos psykopaten opplever i sin indre tankeverden. Frykten for ikke å strekke til, frykten for å bli avslørt, ikke være betydningsfull blant andre fører indirekte til at de isteden for å fokusere på seg selv, blir opptatt med å fokusere på hva de tror andre tror om dem selv. Noe andre ofte slett ikke tror noe om. De opptrer som små barn som prøver å finne sin plass, man har ingen som på en normal måte kan sette grenser for dem. i likhet med barn forstår psykopatene bare makt språket. De føyer seg bare etter de som er sterkere eller har mer makt enn dem selv. Kombinert med sin voksne intelligens og enorm frykt for ikke å være ”perfekt”, lar de seg ikke påvirke av normale grensesetting. Slik et barn lærer av sine foreldre, klarer ikke en psykopat å ”nedverdige” seg til å ta i mot råd fra andre mennesker, da ingen oppfattes som likeverdige med han/hun. Å ta i mot råd fra likesinnede oppfattes som et nederlag. For hvordan kan et "perfekt" menneske ha noe å lære av andre voksne?

Vi ser dette kommer til syne ved at både psykopater og narsissister mener at bare andre spesielt utvalgte, intelligente kan forstå dem. Mennesker eller institusjoner de selv tror de er på høyde med. Gjennom den manglende samvittighet og mangelfullt utviklede eller ødelagt følelsesliv blir det mulig å få en viss forståelse av problemene rundt psykopatene. Uten samvittighet viskes normale grenser til andre mennesker og samfunnet ut. Man tror man kan tillate seg hva som helst uten at det får konsekvenser. Man lyver og manipulerer og blir man avslørt kommer bare en ny løgn. Det virker ikke gå innpå dem at de blir avslørt i å lyve. De forstår det ikke eller bryr seg ikke, for de kjenner ikke konsekvensene. De har et forskrudd bilde av ”konsekvenser”. Enten har de aldri fått mulighet til å gjøre noe som har fått konsekvenser for dem (overbeskyttet) eller så har de fått gjøre som de vil og deres handlinger har ikke fått noen konsekvenser i mangel av grensesetting. Begge deler bidrar til den atferd og de personligheter vi finner hos psykopater.

Jeg vil derfor påstå at en ekstrem eller mangelfull grensesetting i barndommen gjør at utviklingen av samvittighet blir ufullstendig, ja kanskje mangler helt. Når en person med manglende samvittighet så skal oppdra egne barn ser vi hvor galt det må gå. Da passer alle de beskrivelser som gies av psykopater inn. Barna blir bare en del av dem selv og har kun nytte i den utstrekning de har egennytte for psykopaten. Tar vi så med kunnskapen om at psykopati delvis regnes som arvelig, blir det klart at den normale av foreldrene blir viktig for barna. Dessverre er det ofte slik at det ved skilsmisser er psykopaten som ender opp med barna, da den normale av foreldrene for lengst er utsatt for psykopatens manipulering og i et forsøk på å få hjelp eller bli hørt , ender opp som den aggressive utad. Det samme gjelder omgivelsene. Det blir derfor ekstremt viktig å spre kunnskap om dette til de i hjelpeapparatet og domstolene som tar beslutninger i slike saker. Når de samvittighetsløse vinner frem er samfunnet på veg i avgrunnen.

SAMFUNNSMAGASINET - THE SOCIETY MAGAZINE
Et tverrpolitisk fritt og helt partiuavhengig nettmagasin. Oppdateringer skjer sporadisk unntatt i månedene juni - juli og august da vi holder sesongstengt.
Sporadiske oppdateringer kan forekomme under stengeperioden (sesongen).  Innhold fra www.sfm.no kan refereres til mot angivelse av kilde.
Gjengivelse av innhold fra www.sfm.no, og uansett hva, er ikke tillatt uten skriftlig samtykke. 
Kommersielt bruk av innhold på www.sfm.no må alltid være skriftlig avtalt på forhånd. I slike tilfeller  følger vi gjeldende satser for Norsk Journalistlag / Frilansgruppen.
Copyright  tilhører hhv forfatter og fotograf / annen utgiver / kilde: (Jf. Åndsverkloven).
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen. E-post: sfm@sfm.no